Musikkåret 2014 har vært omfattende. Det har kommet ut enormt mye plater, og det har kommet ut veldig mange gode plater. Noen gamle helter har skuffet, andre har imponert langt utover det vi kunne forvente. Og nye, spennende artister har kommet til. Det norske musikkåret for de som følger vår sjanger (og de tilstøtende) har ikke vært like imponerende. Noen gode, og noen virkelig gode plater har kommet ut – men det totale antallet har ikke vært imponerende i år. Og som alltid; dette er MIN personlige liste, og gjenspeiler ikke nødvendigvis alt jeg har hørt på – men de platene jeg har spilt mest, og logisk nok likt best i løpet av året.
Når jeg ser tilbake på 2014, så er det nok likevel konsertåret 2014 som har vært mest imponerende for min del. Norge og Bergen har hatt besøk av noen utrolige artister, og Dust of Daylight Live har også arrangert et knippe konserter med dyktige artister som har levert flotte konserter i løpet av året. Og på platefronten har det som nevnt kommet ut enorme mengder med plater. Noen veldig gode, noen veldig VELDIG gode, men også veldig mange plater helt på det jevne – fra artister man gjerne forventet mer av. Og så har vi selvsagt bunken med platene som havner i bunken “er det mulig? Er det LOV?”. Jeg håper våre lesere vil finne noe de liker på denne listen. Det meste er å finne på Spotify, men sett i lys av siste måneders diskusjoner – så oppfordrer jeg gjerne til å kjøpe musikken – ikke bare forbruke den på Spotify. Husk at de små artistene der ute knapt nok tjener nok til nye gitarstrenger en gang i året av det de får inn fra streamingtjenester. Kjøp musikk direkte fra artist, og ikke minst GÅ PÅ KONSERTER! Følg oss også neste år, 2015 blir enda bedre!
Redaktør Rune Letruds liste over de 50 beste platene fra 2014:
50: Una Walkenhorst – Scars.
Una Walkenhorst debuterte med en sterk samling låter, og er garantert en låtskriver vi kommer til å høre mere til. Datteren til The Rainmakers Bob Walkenhorst hoppet i fjor i bilen, og reiste USA på kryss og tvers for å spille musikken sin. En litt mer gjennomført produksjon og en produsent som kan pirke litt på låter og tekster, så begynner vi å snakke…
49: Neil Young – Storytone.
Neil Youngs krumspring er like mange som karrieren har vært lang. Årets består av et noe underlige samlivsbrudd fra Pegi, og et ferskt forhold med en Daryl Hannah som er stram i maska som en gammel krokodilleskinnsveske. De fant visstnok hverandre i en felles interesse for demonstrasjoner for naturen. Storytone har selvsagt en låt om bruddet, og gir oss Neil med enten et orkester, et storband eller bare ham aleine. Noen skikkelig gode låter trekker opp. Det underlige prosjektet trekker i retning av likegyldighet – og det er skummelt for en mann som lever av entusiasme alene.
48: The Rainmakers – Monster Movie
En saftig rockeplate fra våre venner i The Rainmakers dannet grunnlaget for sommerens Monster Movie Tour. Personlig var jeg litt skuffet over platen, da jeg hadde forventet så mye mer etter forrige plate. Låtene fra Monster Movie kom først til sin rett på scenen, der de fungerte radikalt bedre enn på plate.
47: Dolly Parton – Blue Smoke
Pokker heller, Dolly Parton går aldri av moten. Hun leverer fortsatt vokal som det står bøtter av respekt av, og skriver fortsatt låter som de fleste kan misunne henne. Hun fortsetter i skjæringspunktet mellom country og bluegrass, og Blue Smoke er en veritabel gledespille av en plate.
46: John Mellencamp – Plain Spoken
Mellencamp fortsetter å levére kvalitet. T-Bone Burnett skulle egentlig produsere denne platen, men hvem som faktisk har gjort det er vel litt uvisst. T-Bone spiller i hvertfall lassevis av gitar på en plate som viser hvilken utsøkt låstskriver John Mellencamp er.
45: Tom Petty & The Heartbreakers – Hypnotic Eye
Hypnotic Eye fyrer avgårde som en cross mellom AC/DC og… Tom Petty & The Heartbreakers. Platen har fått en del underlig kritikk, men jeg synes dette låter kuler og krutt, og platen lar Petty eksperimentere videre med lydbilder slik han gjorde i gode, gamle dager.
44: Charlie Rackstead – Norwegian Classics
Jada, jeg veit det. Men jeg har hatt veldig mye moro med denne platen i år. Charlie Racksteads meget respektfulle oversettelser av norske klassikere er og blir en vinner. Jeg håper han har en fin jul der borte i Sambandsstatene, og at det er masse lefse og lutefisk på bordet.
43: Marius Kristiansen – Live at Kolben
Live at Kolben har blitt en skikkelig fin liveplate, der Kristiansen presenterer et knippe spensgite poplåter fra sin karriere på utsøkt vis.
42: Lucero – Live From Atlanta
Årets beste liveskive, der Lucero over 32 låter viser hvilket ufattelig imponerende band de er. Er fortsatt sur for at de ga ut denne i sommer mens jeg var på ferie, slik at vinylen var utsolgt før jeg oppdaget utgivelsen. Men storsinnet som jeg er så får de likevel plass på årslisten.
41: Nisse Hellberg – Vad har han i hovudet?
2014 ble et godt år for Nisse Hellberg. Den glitrende platen Va har han i hovudet?, og en grundig biografi med fokus på Wilmer X ble fasit. Begge deler er sterkt anbefalt.
Anmeldelse. Spotify (Vad har han i hovudet). Spotify (Historien om, musikken fra boken)
40: Erlend Ropstad – Her om natta
Ropstad har virkelig vist seg som en av våre beste låtskrivere etter at han byttet fra engelsk til norsk, og har med Her om natta laget et av årets beste, norske album.
39: Lucinda Williams – Down Where The Spirit Meets The Bone
Lucinda… en utrolig stemme og en fantastisk låtskriver. Og nok en solid plate fra vår heltinne. Likevel er den milevis unna fantastiske Blessed fra 2011. På noen låter høres hun sytete og nesten irriterende ut, mens andre skinner som brilliante små edelstener som lyser opp i et traurig musikkliv. For ujevn til å få en kraftplassering på listen, men for god til å forbigås i stillhet.
38: Mathias Lilja – Mathias Lilja
Det er vanskelig (og overflødig) å si noe mer enn det Johnny Wilhelmsen avsluttet sin anmeldelse med her på DoD: “Faen, Lilja, for et suverent album du har gitt oss! Dæven, Lilja, som jeg gleder meg til å se deg på Blårock! Helvete, Lilja, du fortjener å selge millioner av dette albumet! “
37: Jon Byrd – Route 41
Jon Byrd er ute med en skikkelig saftig countryplate, som vi planlegger å komme nærmere tilbake til her på Dust of Daylight. Spekket av genuin countrymusikk slik det låt før popen overtok Nashville.
36: Hurray For The Riff Raff – Small Town Heroes
Hva er IKKE sagt om dette bandet og denne platen? En Lettermanopptreden sikret oppmerksomhet utover sjangerfansen, og med en aldeles utsøkt plate i bagasjen så har RiffRafferne fra New Orleans vunnet seg et omfattende publikum i 2014.
35: Evig Din For Alltid – Åtte minutter fra solen
De blir kalt en supergruppe, og det er ikke så veldig rart. Med bakgrunn fra sikre kort som Pompel & The Pilts, Syk Pike, Pogo Pops, Savpy. Sgt. Petter og enda fler, så er det en stor del av Bergens musikkhistorie som er samlet på dette albumet. Gjengen har tatt et langt steg videre fra forrige plate, og leverer et mye mer samkjørt produkt som det låter BAND av.
34: Matt Woods – With Love From Brushy Mountain.
Det er direkte flaut at jeg ikke har anmeldt denne på DoD i år. Jeg har spilt den i filler i bilen, og lover å komme tilbake til denne i den stille perioden av 2013. For denne fortjener flere ører. Deilig pedal steel, fantastiske tekster og rett og slett et skikkelig rivjern av en platen som er SKAPT for bilkjøring.
33: Hard Working Americans – Hard Working Americans
Todd Snider can do no wrong. Ikke bare fikk vi hans lenge bebudede samling med helt sanne historier fra veien, som endte opp med å bli en regelrett imponerende biografi, men hans bandprosjekt Hard Working Americans tok av, og har spilt og spilt og spilt omtrent siden de ble dannet. OG de ga ut EPen Blackland Farmer, samt livedvden og platen The First Waltz til stor ståhei. Ny plate er på vei, og skal man dømme etter smakebiter på internett så vil den bli tilnærmet best. Den eneste ulempen med konsertene er at Todd ikke bruker like mye tid på å fortelle historier…
32: Basko Believes – Idiot’s Hill
Mye fint fra Sverige i år, og det aller fineste de produserte var Basko Believes regelrett lekre Idiot’s Hill. Et utrolig spennende produkt fra Johan Örjansson, som bruker musikere fra Midlake, The Polyphonic Spree og Israel Nash. Og for noen låter! For noen tekster. For en plate! Nydelig.
31: Chuck Prophet – Night Surfer
Chuck Prophet goes british. Det er Kinks, det er Dylan, det er Stones og det er årgangs Costello. Alt ligger som en aldeles nydelig saftig miks i Night Surfer, og gir oss et totalprodukt som hyller alt det som var stilig i britisk rock på seint 60 og tidlig 70-tall. Utrolig tøft.
30: Lee Bains III & The Glory Fires – Dereconstructed
Hvis det noe sted skal sparkes litt rock’n’roll ASS, så vil Lee Bains III være der for å dele ut sparkene. For maken til rivende og hensynsløs rockeskive skal man lete lenge etter. Den er alt hva forgjengeren There’s a Bomb In Gilead ikke var, og ligger tett opp til liveshowene. Tekstene er nesten i overkant gode, og gir et dypt innsyn i hvodan det er å vokse opp som sørstatsgutt.
29: Parker Millsap – Parker Millsap
Parker høres ut som en godt voksen mann, og skriver som en mann med livserfaring som en 70-åring. At han bare er 21 år er temmelig utrolig, når man hører produktet han har levert. Spekket av gode tekster, fete låter og en fremføring som oser livserfaring – så er dette en herlig plate å sette seg ned med. Og en artist vi garantert vil høre mye fra i fremtiden.
28: Luke Winslow King – Everlasting Arms
Luke Winslow-King fortsetter å gi ut imponerende album, og Everlasting Arms står ikke noe tilbake for The Coming Tide fra 2013. Stilsikkert, full av gode melodier og en utrolig god stemme. Er vi heldige, så ser vi ham på norske konsertscener i løpet av sommeren 2015, om ryktene stemmer…
27: Stephen Simmons – What The Midnight Swallows Whole
To utgivelser fra vår venn Stephen Simmons i år. En samling med låter som ikke passet andre steder, og denne utsøkte lille samlingen med murderballads, der tekstene er skrevet av Jeff Wickland, og Stephen har laget melodier, arrangert og spilt inn sammen med bandkompis Dave Coleman.
26: Willie Watson – Folk Singer vol.1
Willie Watson tok sin hatt og gikk fra Old Crow Medicine Show i 2011, og funderte lenge på hva han skulle gjøre med solokarrieren sin. Han fikk etter eget utsagn ikke helt dreis på låtene han skrev til seg selv, og etter et par konserter der han flettet sammen sine egne låter med gamle trad. låter så var det noe som klikket på plass. Rett i studop til Dave Rawlings, 1-2-3 gjennomkjøringer pr. låt, og så fikk vi Folks Singer vol.1. Og takk for det!
25: Robert Smith-Hald – Listen
Robert Smith-Halds digitale album Listen var et av årets norske høydepunkter. Hans personlige låter og utpregede stemme er elementer som løfter dette opp forbi det meste annet som kom ut i 2014, og sikrer en plass innenfor topp25.
24: Bendik Brænne – Do You Know Who I Think I Am?
Artisten Bendik Brænne utforsker musikeren Bendik Brænne på Do You Know Who I Think I Am?, hvor han blander elementer fra country, rock og pop til en samling uhyre lyttevennlige låter. Årets 3. beste norske plate.
23: Cory Branan – The No Hit Wonder
Cory Branan har laget årets nest beste låt. “You Make Me” har sittet klistret i hjernen min siden platen kom ut, og hadde resten av platen holdt samme nivå så hadde dette vært tiårets album. FOR en stemme den mannen har. Litt for ujevn innspurt gir denne en 23. plass i årets store oppsummering.
22: The Secret Sisters – Put Your Needle Down
Søstrene Rogers fra Muscle Shoals har under T-Bone Burnetts trygge vinger laget sin EGEN plate, der de viser at den selvtitulerte debuten ikke var noe blaff – og at de i tillegg kan skrive temmelig gode låter helt på egenhånd. Dette er de kvinnelige Everly Brothers, med det mørke trøkket Burnett tilfører i miksen. Deilig!
21: Ben Glover – Atlantic
Ben Glovers ferske album Atlantic er så spekket med gode låter og tekster at det er en fryd. Bloggfavoritt Mary Gauthier er meget sterkt tilstede, og vår gode venn Rod Picott har også skrevet en låt sammen med Glover som åpner denne platen. Anbefales på det sterkeste!
20: Mark Erelli – Milltowns
Mark Erelli har laget en helt vidunderlig hyllest til Bill Morrissey, så respektfullt og så overlegent at han på mange måter gjør alle låtene til sine egne.
19: Zoe Muth – World Of Strangers.
Zoe Muth har etter min mening gitt ut sin beste plate med World Of Strangers. Full av deilig pedal steel, gjennomført gode tekster og melodier som setter seg på hjernen – så topper Zoe det med en utrolig stemme som bare klistrer hvert eneste ord i hodet vårt som den hele og fulle sannheten. Og jeg tør å si det, hun høres ut som en ung Emmylou.
18: Pete Molinari – Theosophy
Jeg hadde gledet meg til Theosophy siden Molinari besøkte oss med en ekslusiv konsert i DoD kjelleren for 30 heldige lyttere for noen år siden. Der spilte han flere av de nye låtene, for å teste dem ut foran et publikum. På plate har de fått en helt ny og enorm dimensjon, og denne platen låter så utrolig bra på vinyl at det er en fryd. Anbefales på det sterkeste!
17: Jackson Browne – Standing In The Breach
Jackson Brownes fjortende album er et mesterstykke fra låtskriveren som er kjent for å file på låtene sine til hvert eneste ord er perfekt. Det er merkbart på denne platen, hvor han blant annet har besøk av Jim Keltner og Benmont Tench. Sterke tekster, som alltid, og både hans personlige og politiske engasjement får mektige rom på denne platen.
16: Christine Sandtorv – Dinomaur
Jada. Det er en barneplate. Det er likefullt årets neste beste norske plate. Og kanskje den platen som blir spilt mest i heimen. Låten “Kaos” beskriver undertegnedes liv med småbarn i huset med perfeksjon, og lite er mer stas enn å se ungene hoppe ellevilt rundt og fryde seg over musikk. God musikk. Nydelig barneplate, men den har mer enn nok innhold for voksne. Årets julegave til barnefamilier!
15: Sturgill Simpson – Metamodern Sounds In Country Music
God plateartist. Fantastisk liveartist. Norge har vært så heldige å få oppleve begge deler fra stjerneskuddet Sturgill Simpson i år. Elleville tilbakemeldinger fra Norgesturneen ble bare toppet av kritikkene som hyllet platen verden over. En artist som virkelig tar countrymusikken tilbake der den fortjener å være.
14: John Fullbright – Songs
John Fullbright besøkte Norge to ganger i år, og viste seg som en utrolig liveartist. Platen er spekket av gode låter, og mannen skriver jo som en gud. Songs. Det er rett og slett det den er. SONGS!
13: William Hut – April Sky
Årets beste norske album. William Hut traff perfekt med April Sky, og understreket dette på releasepartyet jeg overvar på Madam Felle i år. Nydelig plate spekket med gode låter og tekster med innhold. William Hut i country-americana-land er virkelig noe av det fineste som øret kan behage.
12: Caleb Caudle – Paint Another Layer On My Heart
Hva kan man egentlig si om stjerneskuddet Caleb Caudle som ikke har blitt sagt før? En plate propp full av sterke tekster, melodier og hooks som klistrer seg til hjernebarken. Duettene med Lydia Loveless er verdt platen alene. At ikke dette er årets algum sier bare litt om de 11 i toppen av listen. Bare hør selv…
11: This Is Lone Justice
Jada. Den er gammal. Men den kom ikke ut før i år. ENDELIG får folket høre Lone Justice slik de var ment å høre. For et band dette var. FOR en vokalist Maria McKee var. FOR en plate dette er. This IS Lone Justice.
10: The Far West – Any Day Now
The Far West har endret stil, og gått fra å være pedal steel-drevet til å bli et alt-country band i retning av slik vi husker Uncle Tupelo og Whiskeytown. En nesten ulovlig god plate som drives av den intense vokalen til Briante og de enormt gode tekstene.
9: Sons of Bill – Love and Logic
Sons Of Bill har laget platen de hadde i seg. Full av sterke, dype tekster og med en produksjon og et vågemot som det står enorme mengder respekt av. Den ene godlåten avløser den andre, og dette er en platen man virkelig skal sette seg ned og LYTTE til.
8: Old 97’s – Most Messed Up
Old 97’s går tilbake til røttene og låter atter som sultne, unge menn med ALT på hjertet. Rhett Miller åpner seg helt og forteller sannheten om et liv som “godguttene “i bransjen. Den tøffeste platen de har laget, og et imponerende stykke arbeid fra alt-country veteranene.
7: Mary Gauthier – Trouble & Love
Nok en nydelig kraftproduksjon fra Mary Gauthier. Platen er innspilt live i studio, og låtene er som alltid direkte, åpne og tildels hjerteskjærende. Det er nydelig gjort, og Mary blir om mulig bare bedre og bedre.
6: Rosanne Cash – The River & The Thread
Platen kom ut tidlig på året, og jeg spådde tidlig en potensiell “Årets plate” fra den godeste Rosanne Cash, som med River & The Thread har utført karrierebeste med god margin. ALT stemmer på denne platen, og tekstene hennes tegner et bilde av et liv som både har vært utrolig og utrolig tungt.
5: Reigning Sound – Shattered
Johnnys anmeldelse av denne platen sier egentlig alt som trenger å sies. En rivende, ærlig og genuin rockeskive som med sine glitrende tekster ligger på topplistene hos de fleste som er glad i musikk.
4: Rod Picott – Hang Your Hopes On A Crooked Nail
Denne platen var på listen min i fjor også, siden den hadde uoffisiell utgivelse i Europa i 2013. I år har den rykket opp 24 plasser. Rett og slett fordi låtene har fått tid til å sette seg, og jeg har spilt den igjen og igjen og igjen. Du finner knapt en sterkere låtskriver enn Rod Picott der ute, og Hang Your Hopes er rett og slett et mesterverk.
3: Drive-By Truckers – English Oceans
Så var de endelig der vi husket dem. Og kanskje hadde savnet dem. Tilbake som Verdens Beste Rockeband. På det jeg har begynt å omtale som Cooleys plate, så utfyller Cooley og Hood hverandre som aldri før, med 50% av låtansvaret hver. For første gang. Og SOM dette bandet kan sparke rumpe når de først setter Trucken i gir. The Mighty Truckers!
Anmeldelse. Spotify. DoDs DBT Podcast-spesial.
2: Otis Gibbs – Souvenirs Of A Misspent Youth
Otis. For en plate han har laget. Sin beste så langt, og den samlede redaksjonens favoritt. Uten at det forundrer meg et sekund. Så proppfull av gode tekster, med betrakninger rundt alt som er viktig for et vanlig, tenkende menneske – og med et lydbilde og en stemning som er intet mindre enn inspirerende. Nydelig! Vakkert! Overlegent! Fantastisk!
1: David Mayfield – Strangers
Og så var vi der da. På toppen. Hos David Mayfield. Som rett og slett topper forrige mesterverk med å gjøre det man ikke skulle tro var mulig; nemlig å lage en enda bedre plate. Inspirert av et samlivsbrudd har han sluppet seg helt løs på låtfronten, og skrevet akkurat det hjertet hans har ropt om. Her er fortvilelse, håp, selvforakt og kjærlighetserklæringer i skjønn forening. Årets album. Uten tvil. Takk, David Mayfield. Takk!