Hvis den originale Batman-serien fortsatt gikk på tv, så ville Robin ropt “Holy Hi-fi Batman! This could be their best album yet!”. Og Batman ville nikket overbærende, i trygg forvissning om at lite eller intet kan overgå Too Far To Care, samtidig som han jobbet intenst med seg selv for ikke å bryte ut i ellevill krigsdans i ren glede over bra Most Messed Up har blitt.
For en tid tilbake fant jeg igjen en bunke notater fra riktig gamle dager, det må ha vært rundt 1995, for jeg hadde notert ned en bunke låter Finn Bjelke spilte på Herreavdelingen – og en av dem var Old 97’s og “Big Brown Eyes”, som jo kom ut på Wreck Your Life i 1995. Det var nok mitt første møte med Old 97’s, og når jeg litt seinere fikk tilgang til internett, så var Old 97’s noe av det første jeg søkte opp. Jeg fant ett treff (dette var jo i nettets barndom, der man stort sett fant porno, ingen band hadde egne websider, og resten av nettet bestod av diskusjonsgrupper og mailinglister). Siden tilhørte to søstre i Austin, Texas – og de skrev litt om bandet. Jeg sendte avgårde en mail for å finne ut mer, og de viste seg å være venner av bandet – som hadde mengder av info å komme med. De fikk meg samtidig hekta på Reckless Kelly (også venner av dem, som de likte enda bedre).
Jeg ble tvangsinnmeldt i mailinglisten “Wrecked”. For de som ikke helt har vært med på sånt, så fungerer en mailingliste slik at du sender til en felles mailadresse, så får alle abonnentene mailen – og soleies går da diskusjonen, i mailer frem og tilbake. Et uhyre levende debattforum i de dager, der jeg oppdaget tonnevis av nye band. Jeg har fortsatt kontakt med flere av folkene derfra, samt søstrene fra Austin. Musikk er et fint grunnlag for årelangt vennskap.
Old 97’s har med andre ord fulgt meg i snart 20 år. Jeg har sett dem live én gang, på Gamla i Oslo, etter at Dylan var ferdig med sin beste konsert på norsk jord. Og jeg har møtt Rhett Miller etter hans turné med Steve Earle for et par år siden. Da overbrakte jeg hilsener fra søstrene i Austin, og han ble en smule skvetten av at verden var så liten…
Platekarrieren til Old 97’s har gått litt opp og ned. Jeg var veldig entusiastisk når The Grand Theatre 1&2 kom ut i henholdsvis 2010 og 2012, men når jeg omsider fikk begge på vinyl i fjor, så har de ikke helt holdt nivået jeg følte de hadde ved de første gjennomlyttingene. Det kan ha vært abstinenser og et ønske om at de skulle gjenta bragder fra gamle dager, og låte like forbasket bra som de gjorde på Wreck Your Life og Too Far To Care.
I fjor ga de ut EPen Old 97’s & Waylon Jennings på Record Store Day. Et opptak fra 1996, når de låt som best. Jeg vet ikke om det er disse opptakene som har gjort at de fant tilbake til intensiteten de hele tiden har hatt live, men ikke helt har klart å oversette til platerillene. Rhett Miller forteller om prosessen før platen at han gikk til bandet med to bunker låter. Den ene bunken var fine kjærlighetssanger, den andre var rufsete låter om fyll, dop og generell faenskap. Etter litt vurdering gikk de i studio og spilte inn bunken med rufsete låter. Og plutselig låter de som de gjorde i starten av karrieren. Og som de låter live. Som det mest intense bandet som noen sinne har satt sine bein på planeten jorden.
For Most Messed Up er et mesterverk. Det er intet mindre enn imponerende å høre et band som har spilt sammen i 21 år låte så til de grader friskt. 2014 er tydeligvis året hvor gamle helter atter skal imponere med sine beste skiver, og øverst på tronen finner vi i øyeblikket Old 97’s. Det er få andre band i denne verden som gir meg den uimotståelige lysten til å skru opp på FULL MUGG, og bare hoppe rundt som en villmann og synge med som best jeg kan.
Og som Rhett Miller synger i åpningssporet “Longer Than You’ve Been Alive”:
“We’ve been doing this longer than you’ve been alive.
Propelled by some mysterious drive.
And they still let me do it, as weird as that seems,
and I do it mosts night and then again in my dreams.”
Og så fortsetter han med å fortelle historien om livet i et rockeband. På mange måter oppsummerer låten både denne platen og Old 97’s karriere. Rhett legger hodet på blokka og innrømmer at bildet av ham som et (forholdsvis) sunt alternativ til deres gamle konkurrenter i Whiskeytown ikke helt har stemt. Det har vært alkohol, dop og et temmelig utagerende liv på veien alle disse årene.
“I made a living out of shaking my ass
If you offered me a office, I would have to pass.”
Gitarene til Ken Bethea og gjest Tommy Stinson harver løs, trommene dundrer i vei, og bassen ligger og dunker i hjerterytme. Og det er akkurat så passe vindskeivt og direkte som en slik tekst trenger for å fremstå genuin og ekte. Jeg hadde egentlig klart meg med denne låten, den sier alt. Men så følger de opp og bare øker i tempo og kvalitet.
“Give It Time” har alle Old 97’s signaturer: tempoet som høres ut som et løpsk damplokomotiv, de fengende og geniale små riffene fra en ilter elgitar, Rhett Millers utsøkte tekster, og Murry Hammonds perfekte koringer. Denne hadde sklidd rett inn på de første platene, og føles nesten som en lenge glemt fetter til “Big Brown Eyes” eller “Barrier Reef”.
Tittelen på neste låt – “Let’s Get Drunk & Get It On” sier vel egentlig alt. Og er et meget godt eksempel på låtmaterialet vi ble forespeilet. Her er det lite kjærlighet, og desto mer puling.
“Let’s drink whiskey and do it all night long.
Let’s get drunk and get it on”
En erketypisk Old 97’s-låt gjemmer seg bak den snedige tittelen “This Is The Ballad”. Vi har hørt melodi og riff før, men det gjøres med så mye sjarm og eleganse at det er helt greit.
“Wheels Off” handler om drikking. I forskjellige situasjoner og sammen med forskjellige jenter. Men uansett selskap og omgivelser, så er fokuset stabilt mot alkoholinntaket.
Rhett forteller en herlig historie om et ekteskap som gikk over styr, og hvordan det førte låtens hovedperson til Nashville i den hoppe-rundt-og-synge-med-fengende “Nashville”.
Atter en gang tar han turen inn i sitt eget liv og viser frem hvordan det ser ut på innsiden. I “Wasted” forteller han enkelt og greit om lysten til å putte i seg noe som får hode og kroppen til å snurre, og ha det i overkant gøy som musiker, artist, frontfigur og låtskriver…
“I’m gonna play my guitar ’til my fingers fall off,
sing ’til my voice is gone.
They might think I wasted my life…
they’re wrong!”
“Guadalajara” er en snopepose av en låt, der Old 97’s blander inn litt mørke, meksikanske grenseby-toner, og viser hvorfor dette på forhånd har vært omtalt som “en form for rockeopera, der Miller forteller sin egen og bandets historie.”, og følger opp med å snakkermer om livet som musiker og tilgangen på piller i alle former og farmer i “The Disconnect”.
Så trøkker Murry Hammond til på fantastiske “The Ex Of All You See” – den eneste låten han har med på denne platen. På forhånd har han uttalt at han ville ta et lite steg tilbake på denne platen, for å la Rhetts personlige tekster få mer luft og plass til å bli hørt. Men Murry gjør seg ikke bort i det hele tatt. Mannen med en forkjærlighet for religiøse folkesanger er nok ikke like direkte røplete som Miller fremstår på denne platen, men låten er uansett perfekt for denne platen.
Det går selvsagt den veien det må, med et slik utagerende liv. Det ender opp med en “Intervention” – og hvis man ikke har nytte av det så ender man altså opp som “Most Messed Up”.
“I’m the most messed up motherfucker in this town”
Slik avslutter Rhett Miller altså Most Messed Up, med tittelsporet av samme navn. Og vi har fått være med på en reise gjennom Old 97’s 21 årige historie, der de på mange måter går full circle ved å musikalsk fremstå som de en gang gjorde – ungdommelige, friske, elleville countrypunkere som rett og slett bare øser på og gir faen i hva folk rundt dem mener – de bare gjør akkurat det de liker, og de gjør det med… om ikke akkurat stil, så i hvertfall overbevisning. Deres solekart beste siden Too Far To Care.
Løp og kjøp! Hvis du er kjapp finner du kanskje den eksklusive orange vinylen som bare er utgitt i 500 eksemplarer.
Hvis ikke, så bestiller du plata fra www.old97s.com
