Stabelen med digitale singler har blitt så høy at den truer med å velte, så det er tydelig at det forlengst er på tide med en oppdatering på hva som rører seg av nye låter der ute. Denne fredagen kunne i tillegg by på så mange godlåter at det ikke var så veldig mye å lure på… her er singlefredag:
Susto Stringband – Hard Drugs
Vi starter med vår gamle venn Justin Osborne og hans prosjekt SUSTO Stringband. De slapp sin første plate, Volume 1 i 2025, og inneholder “gode gamle” Sustolåter, og litt mindre kjente Sustolåter i en akustisk moutain music / bluegrass-tapning. Arbeidet er i gang med Volume 2, og gleden var derfor stor da han hadde plukket ut det som nok er min favorittlåt fra Justins hånd, “Hard Drugs”.
Låten har den heftigste åpningen jeg vet om, og er en rå og brutal låt fortelling fra det som mildt sagt kan kalles hardere tider i Justins liv. Morgan Wade leverer en aldeles ypperlig duett i andre vers!
Otis Gibbs – Cry For Love
Jeg har normalt sett veldig liten tålmodighet for coverlåter. Det er en personlig preferanse, og jeg føler vel at det er litt for langt mellom hver gang noen klarer å tilføre en “originalutgivelse” noe som gjør det verdt å høre på. Igjen, personlig preferanse, og av og til kommer det altså en tolkning som gjør at man stopper litt opp.
I dag skal vi snakke om tre slike. Den første er Otis Gibbs som plutselig og overraskende slipper “Cry For Love” som single i dag. Han har tatt Iggy Pops “Cry For Love”, fra ’86-albumet Blah-Blah-Blah”, strippet vekk absolutt alt av vreng, gitarer, energi og sitter igjen med stemmen, en akustisk gitar og en fele. Og innholdet. Teksten. Budskapet. Allerede tidlig på 80-tallet protesterte Iggy mot retningen samfunnet tok. Og Otis har hentet ut akkurat det budskapet – som dessverre er enda mer aktuelt i 2026 enn i 1986. Der Iggy var eitrende forbanna, låter Otis fortvilet og nesten oppgitt, men samtidig insisterende og med et snev av håp om at vi kan snu. Kanskje. Cry for love.
Aldeles nydelig.
Willie Nelson – Dream Chaser
Willie er 92 år. Han fyller 93 i slutten av april. Og i mai slipper han sitt 79ende album. SØTTI NI!
Altså. Willie er født i 1933. Han slapp sitt første album And Then I Wrote i 1962. Han var 29 år. TJUENI! Jada, han hadde skrevet låter for andre artister i en årrekke allerede. Men han slapp altså sitt første av 79 album da han var nesten TRETTI år gammel, og har i gjennomsnitt utgitt 1.2 album hvert år siden 1962, for å rekke 79 i en alder av 93. Det skulle ikke være mulig. Men Willie, han får det til. Og til tross for tilnærmet ingen lungekapasitet pga. emfysem, en stygg runde Covid og stamcelletransplantasjon for å bedre lungeproblemene, så så spiller han inn en ny plate OG er klar for nye livekonserter. Vi tar kollektivt av oss hatten for den mannen.
Og særlig når “Dream Chaser” er en så gjennomført nydelig låt, skrevet sammen med Buddy Cannon og Bobby Tomberlin. Og Willie ser tilbake og mimrer;
Today I looked in the mirror
And I caught me by surprise
The man I saw looking back at me
Almost didn’t recognize
Wasn’t I just a kid
Moving to Tennessee
With an old guitar and eyes full of stars
Chasing a crazy dream
Når Dream Chaser slippes 29. mai, så inneholder den også endelig en ny låt skrevet sammen med Bob Dylan og Buddy Cannon, “I Can’t Read Your Mind”. Det er første gang siden de skrev min favoritt Willie-låt “Heartland” som kom på min favoritt Willie-plate Across The Borderline. Og med all drit som kommer ut i forbindelse med Record Store Day, HVA SKJER med å endelig få ut noe bra, og gi ut Across The Borderline på vinyl??
Uansett – dykk ned i Willies tanker rundt den første tiden i Tennessee, ungdommelige drømmer og mortalitet.
Jay Luttrull – Wild Like Mojo Nixon
Mojo Nixon hadde og vil for alltid ha en helt unik og skinnende stjerne i musikkverden. Så fargerik som det var mulig å bli, og fantastisk gøy live. Jay Luttrull har fått med seg vår venn Eric “Roscoe” Ambel på gitar, og sammen så prøver de å være like gærne som Mojo. En fin liten hyllest til en unik fyr og artist!
Adrian+Meredith – Start Gettin’ Serious
De nybakte foreldrene Adrian og Meredith er tilbake med en saftig festlåt, der de hevder at NÅ skal de bli voksne. Her med fullt band, og vi kan ikke annet enn å mimre tilbake til en av de gøyeste konsertene vi noen sinne har gjort i Torbjørns Konserthall. Den varmeste og svetteste var det uten tvil, når Adrian+Meredith leverte hakeslepp med sin fantastiske smeltedigel av musikkstiler. Her får du alt det, og mer til.
Ben Jarrell – The Gambler / Where The Muddy River Flows
Jeg nevnte coverlåter. Og at det kom et par til. Her er den ene. Ben Jarrells versjon av den legendariske “The Gambler”. Vi møtte Ben i Nashville for en del år siden, og fyren har like dyp stemme som denne låten skal tilsi – og har en aura som fyller et rom når han entrer det. Og stemmen til Jarrell er det som gjør at dette funker. Jeg er ikke overbegeistret for koringen, den låter som om den er slengt på i siste liten, og kunne med fordel blitt jobbet mye mer med – men instrumenteringen som tar denne låten litt ned og flytter fokuset 100% til Jarrells stemme er det som gjør at dette, i mine ører, funker.
I dag slipper han også årets 5. single – låten “Where The Muddy River Flows”, som er en seig, bluesy og grumsete historie som er like mørk og dyster som stemmen til Jarrell.
EP’s Trailer Park – Albuequerque
Ikke vet jeg hvordan et band fra Sverige klarer å gjøre en låt om en by i New Mexico så til de grader til sin egen, at man godt kunne tro de bodde i en cul-de-sac litt utenfor byen, med utsikt til Albuequerque på ene siden av huset, og endeløs ørken på andre siden. Jada, jeg har binget “Pluribus” den siste uken, og låten er rett og slett soundtrack til alle oversiktsbildene i hele serien. Altså inne i hodet mitt. Serien, som spiller inn andre sesong, burde virkelig ta tak i denne coverversjonen og elske den like høyt som jeg gjør. Vi er altså på dagens tredje coverlåt, Neil Youngs “Albuequerque”, og jeg våger påstanden om at dette er bedre enn noen versjon jeg har hørt Neil har gjort. Og da har jeg gravd i gamle bootlegs i forsøk på å toppe dette.
EP’s Trailer Park er frontet av Eric Palmqwist, og sammen med Kristoffer Åström gjør de altså denne låten så nydelig og perfekt som det er praktisk mulig.
Kimon Kirk & Robbie Fulks – Dashboard Hula Doll
Det er viktig å ha det moro. Og det fikser Kirk Kimon og Robbie Fulks, når de gir oss Dashboard Hula Doll. En steikandens gøy og stillig duett! Låten er hentet fra Kirks kommende plate, der han har skrevet låter med blant andre Robbie Fulks og Aimee Mann. Vi må nesten kjøre video av denne…
Kye Alfred Hillig – Cut off All Your Hair
En single fra Hilligs nye album The All-Night Costume Company, som virkelig er verdt å sjekke ut!
“Cut Off All Your Hair” er ute som single, og liker du Springsteen, som har jeg en mistanke om at dette kan treffe blink.
Miller Sessions – The Sea of Fire
Espen Langbråten har flere godbiter til oss fra sitt prosjekt Miller Sessions, der han har tonesatt den “glemte” poeten Joaquin Millers dikt. Dette er gåsehudmateriale og vidunderlig vakkert…
The Pre Outlaws – Trouble Coming / My Baby Don’t Love Me Anymore
Hva får du når du slår sammen Erlend Styve fra Twang Gang, sønnene Sondre Dæmring Styve og Eivind Dæmring Styve og tremenningen deres Sondre Hegg – alle tre fra Vossa Rebels?
Vel, foruten jævla godt selskap, så får du The Pre Outlaws. Som er ute med to ferske singler;
Utsøkte “Trouble Coming”, med tekst av Emil Nordtveit (Mighty Magnolias) og melodi av Erlend Styve, og den saftige Johnny Paycheck-klassikeren “My Baby Don’t Love Me Anymore” er ute på strømmetjenester nå! Og til alle fedre der ute; dette er et perfekt eksempel på hva du kan få til bare inndoktringeringen starter tidlig nok!
Goofy Geese – Zoe
Vi må få med oss litt popmusikk også! Jeg har alltid hatt veldig sansen for soundet til Goofy Geese, og nå er de ute med den deilige lille singelen “Zoe” på Jansen Records. Og dere vet jo hva det betyr? Det er naturligvis nytt album på gang. I Juni kommer “I Don’t Feel Like Speaking Now”, og vi heier!
Lady Friend – This Ride
Og apropos heier, Lady Friend er på gang med ny plate. Og første single “This Ride” er ute nå, med litt snasen poprock, der vokalist og låtskriver (og jurist) Anne Mette Hårdnes (Sweetheart) fillerister slemme advokater. Med seg har hun ektemann Christer Engen på trommer, Mats Engen på bass, Fredrik Eilertsen og Magnus Jacobsen på gitarer. Med seg på denne har de også Kristin Marie Aasvang (Krissy Mary) på fløyte, Siri Storheim på valthorn, Stian Jørgen Sveen på pedal steel og John-Arne Ø. Gundersen (Sweetheart) på kor (og, vil jeg anta, utmerket tørr humor i studio).
Plata skal hete First One Out og slippes på Mother Likes It Records i slutten av mai!
Herr Nilsson – Sensational
Herr Nilsson er endelig signet på vår favorittlabel Apollon Records, og feirer med singelen “Sensational”, som en forsmak på platen “Good Morning Rock and Roll” som kommer seinere i år.
Vi aner et litt mer utforskende lydbilder fra gjengen som frontes av Terje Bringsvor Nilsen, og består av en bunke av Bergens mer renomerte musikere. Litt britpop, litt elektronika, litt Calexico. Det skal bli gøy å høre hvor dette ender!
Haakon Ellingsen – I Believe in 1965 / Not Going Back
Den utsøkte popsnekkeren Haakon Ellingsen er ute med to nye singler. De bærer bud om et dobbeltalbum fra Ellingsen, med 26 låter, som skal komme ut senere i 2026. For å si det sånn; Ellingsen kan sin Beatles…
Kyrre Fritzner er produsent og musiker på platen. “Not Going Back” er i følge presseskrivet en personlig tekst fra Ellingsen, men det er jaggu meg “I Believe in 1965” også, selv om temaet kanskje er mer universelt der han hyller året da musikken var så magisk og alt var nytt! To utmerkede låter, vi gleder oss til plate!
Date of Birth – Lovelorn
Date of Birth er prosjektet til Birgitte Alida Hole og Pablo Tellez. To velkjente navn i Bergens musikkmiljø som nå har gjort sin helt egne greie. Lovelorn er en låt som kunne funket som fjell som Bond-låt rundt sein Connery / tidlig Roger Moore. Lydbildet er stort, samtidig som vokalen fortsatt står i sentrum. Sjekk også ut de tidligere singlene “Under The Moon” og “Sunshine Girl”.