Det begynner å bli noen år siden vi skrev om Bjørnvolds forrige plate: “Drug Natt finner seg en plass i et utvidet norsk americana miljø, der referansepunktene er den mer typiske amerikanske singer/songwriter-tradisjonen – som her hjemme personifiseres i Roy Lønhøiden, Henning Kvitnes og Torgeir Waldemar.”
Debuten Storkar kom i 2013, oppfølgeren Drug Natt kom da i 2015. Så måtte Bjørnvold røkte en gård, skifte noen bleier og de som har gjort lignende vet hvor fort de første 10 årene med unger i huset går. Du blunker, og plutselig er de lengre enn deg, du går under navnet “Lille venn”, og pengene renner ut til stadig større og større sko.
Men imellom bleieskift, foreldremøter, kjøring og levering til dette og hint, så har Bjøtnvold sneket en og annen låt ned på arket. Og sakte men sikkert så var det nok til en ny plate. “Den vanskelige tredjeplata” som Puls kalte det i gamle dager. Det vil si, han slapp en fin EP i 2024, som var et tegn på at det var noe på gang – men hadde med all tydelighet spart de beste låtene til denne plata.
Norge har, i kraft av å være et langt, langt land, alltid hatt en veldig variert flora av band og musikere. Og variasjonen er ganske fascinerende om man begynner å grave litt. På 60-tallet kom de kuleste rockebandene fra Bergen. På 70-tallet var det Halden og Trondheim som rocka best, og fra midten av 80-tallet leverte Oslo, Bergen og Trondheim stødige bidrag til norsk rockhistorie.
Dette er en grov generalisering, naturligvis, det er mye og god musikk overalt, men samtidig så føles det som at noen sjangere samles på enkelte steder. Men i dag føles det som at Trondheim har de tøffeste rockebandene, Oslo har de fleste i popsjangeren (flere av dem innflyttere fra både Bergen og Lesja), Bergen har landets beste og bredeste utvalg i metall, og så har det etter min mening blitt en egen sjanger som er en norsk avart av amerikansk Heartlandrock som jeg har døpt Innlandsrock.
Der var nok Bjørnvold et tidlig eksempel – inspirert av folk som Roy Lønhøiden og Levi Henriksen. Og i senere tid fikk vi Erik Lukashaugen, Roger Græsberg, Anders Dahlberg, Trond Svendsen, Kenneth Norum, Signe Marie Rustad, brødrene Maarud og flere.
Men nå skal det altså handle om Anders Bjørnvold. Og med et etterlengtet comeback sementerer han sin plass i sjangeren med en utsøkt plate han har kalt Åra sliper deg ned.
Tittelen filosoferer naturligvis over tiden som har gått siden vi hørte fra ham sist gang. Og selv om åpningslåta “Hvem er det nå?” har en fantastisk pedal steel som blikkfang, så står Bjørnvold og plata solid plantet og bredbeint midt i Heartlandrocken vi ble kjent med fra slutten av 70-tallet.
Som låtskriver er Bjørnvold like skarp som alltid, men 10 år modnere. Jeg vil ikke kalle det mer melankolsk, men kanskje ettertenksom? Han har som før et årvåkent blikk på samtid og mellomenneskelige forhold, basert på livet utenfor asfaltjungelen – med de fordeler og ulemper det kan ha. Albumet er innspilt i Dakkota Studios på Hamar med Ørnulv Snortheim bak spakene og som medprodusent sammen med Bjørnvold. Han spiller også en drøss med strenger på plata. Med seg har han også Børre Flyen på trommer, Micah Hulscher på piano og orgel, Jon Estes på bass, orgel og ikke minst pedal steel. Foruten Kippersund som synger duett, så bidrar hun på kor sammen med Kurt Amundsen og Erik Sørum. Men banjoen, den spiller Anders Bjørnvold selv!
Åpningslåten “Hvem er det nå?” oppsummerer på en måte de ti årene vi har ventet på lyd fra Bjørnvold, og fungerer samtidig som et slags tematisk overbygg for resten av albumet. Mor til Anders står i vinduet og ser ambulansen komme inn i bygda, og spørsmålet er naturligvis “Hvem er det nå?”. Bilen kommer uten blålys, som er et tegn på at det ikke haster. Noen har falt fra. Og Bjørnvold beskriver det både brutalt og vakkert, der tankene kommer om hvem det kan være.
Jeg står på tunet for å se
Hele grenda holder pusten
Ja, vi følger med
Nå må den ikke bremse ned
Duetten “Anger” med Johanne Kippersund fra Paper Crown (ny plate på Apollon Records i vår), er en perle. En fortelling om lidenskap som på mange måter er enveis, i den form at den ene parten ikke vil (eller kan) være en offisiell del av et forhold.
Første gang jeg hørte skiva satt jeg på bussen, og når “Sverige fra en bil” kom på så tok den raskt plass som ett av mine favorittspor fra platen. For oss som er oppvokst i grisgrendte strøk og har kjørt lange veier for hva som helst. Ofte som terapi, slik denne historien handler om. For alt blir bedre hvis man ser Sverige fra en bil, ikke sant?
Tittelsporet “Åra sliper deg ned” er en liten novelle i låtformat, der Bjørnvold snakker om han som ikke hadde det så greit i oppveksten, som blei mobba på skolebussen, og kanskje egentlig bare trengte en klem. Som han neppe fikk hjemme. Kruttsterkt, nydelig og viktig!
To hus lenger opp
en barndom så ulik min
Men tar like stor plass
i både kropp og sinn
Et dikt av Hans Børli har også funnet plass. Det er godt gjort å finne et dikt som foreløpig ikke er tonesatt av Erik Lukashaugen, men Bjørnvold gjør jobben med stor respekt for opphavsmannen – og “Ensom” passer inn på plata som om han skulle skrevet den selv.
“Øret mot skinna” dykker dypere ned i mellommenneskelige forholdene vi snakket om i starten. Samtaler i mørket, midt på natta, i skogen, ved elva, i regnet. Refrenget er solid låtskriverkunst. Resten også, men refrenget står igjen som ekstra kraftfullt.
Den natta revna himmelen
og den tømte seg
Det var så mye jeg da ikke forsto
Du kunne trengt å vaske bort
mer enn størkna blod
“Det er du” er veldig Levi Henriksensk, en veldig ærlig fortelling om hvordan et forhold har endret seg gjennom åra, og selv om den heftigste lidenskapen er mindre synlig – så er det den ekte kjærligheten som står igjen og gjør seg gjeldende på så mange andre måter!
Og de små måtene det understrekes på er både nydelige og så vidunderlig godt skrevet. Det er et par i kommentarfeltet på Facebook som hadde hatt godt av å høre denne her…
Det føles på mange måter som den fortsetter i “I mitt hjørne”, der protagonisten ber pent om at “noen” står og tar i mot når han er på knærne og trenger hjelp.
Et av platens aller sterkeste spor er rockeren “Beste i blant oss”, som fungerer som en slags motvekt til åpningssporet der ambulansen kom for å hente noen. Nå står de på plassen utenfor kirka og ser på gravfølget bære kista ut. Den som har gått bort her har dog ikke gjort det i stillhet hjemme, men etter en bilulykke. Og Bjørnvold dykker ned i det som ligger under. Den som er borte, som kunne blitt den beste i blant oss, men som tråkka feil og havna i livets grøft med piller og sprit.
“Gutten i ruta” er nok en mininovelle i låtformat, der han lener seg inn gjennom bilvinduet i første vers og sa “Ikke gift deg med han”, og refleksjonen, frustrasjonen og etterhvert forbannelsen det bringer med seg formidles gjennom resten av låten. Albumet avslutter med “I ly av deg”, som er en vakker hilsen til en som kom før. Jeg vet ikke om det er en far, eller en bestefar – men den stille takken er like kraftfull som den er forsiktig.
Åra sliper deg ned er et kraftfullt comeback fra Anders Bjørnvold, som minner oss på hvilken låtskriver han er. Han har en lyrisk penn, som virkelig vet å formidle det mellommenneskelige hos folk som ikke lever på kaféer og med asfalt under beina hver dag, som holder til på steder der tiden går litt saktere, og folkene er hverandre litt nærmere. Det er en moden låtskriver som har funnet tilbake til stemmen og gitaren – og ikke minst formidlingen.
Jeg håper virkelig ikke det er like lenge til neste plate! Jeg har blitt skikkelig glad i Åra sliper deg ned, og håper du lytter og gir den tid til å sette seg. Anbefaler også på det sterkeste å lytte til Storkar og Drug natt, slik jeg gjorde i forkant av denne skrivesesjonen – jeg hadde nesten glemt hvor gode de platene var og fortsatt er!
Plata kommer på vinyl, hvis du ikke finner den i DIN butikk – så sender du en melding til Anders på Facebook!