Helt på tampen av 2016 snek The Crates ut en feelgoodskive som helt subjektivt sett burde gå på repeat i alles ører, slik den gjorde i mine i juleferien. Jeg hadde fylt opp telefonen med julemusikk og nye plater fra både Ryan Adams og Tift Merrit, men det ble The Crates som fikk mest oppmerksomhet.

Jeg er så glad for at redaktør Eiesland har etablert at det Dust of Daylightske plateåret går fra november til november. Desemberplater vurderes derfor med i neste års årslister. For denne her hadde uten tvil funnet seg en god plass langt opp på min årsliste for i fjor. Jeg hadde (igjen) brutt EP-loven uten å blunke.

«Men hvorfor?» roper leseren. Nei, det er altså noe med The Crates som gjør at jeg smiler, blir glad og får lyst til å hoppe rundt når jeg hører musikken. Og samtidig så har tekstene innhold og substans som gjør det verdt å sitte og lytte.

Vi har tidligere presentert vokalist, låtskriver og frontfigur Aleksander S. Nilsen i forbindelse med singelen Lead Me. Vi tok like godt en ny prat for å sjekke hva som har skjedd siden Aleksander S. Nilsen ga ut «Lead Me» ?

— Lead me fikk mye god tilbakemelding. Den åpna noen dører. Ting tar tid. Man tenker hit og dit, og så plutselig har det gått fem måneder, forteller Aleksander.

Planen hans var jo å gi ut to EPer før jul, og samle de beste låtene til en LP en gang i 2017. I musikkverden går ikke ting alltid etter planen, og han fortsetter:

Mye handler nok om at jeg dveler for mye ved ting. Man gjør jo alt sjøl, helt ned til coveret, så man blir kanskje litt for selvkritisk. Men ingenting blir jo perfekt så da var det greit å konstatere det ved å slippe EP-en 2.juledag. Det skjedde egentlig i ren affekt.

Nilsen har nå gått fra å lage musikk under eget navn, til å danne trioen The Crates.

The Crates er Svein Andre Røe på bass, og Jonas Kjærnsrød (Rotvelt) på trommer. Svein har jeg spilt mye med før. Jonas har spilt mest innen punk og hardcore, så The Crates er nok litt utenfor komfortsona hans. Det til tross: det er motsetningene i bandet som gjør at ting blir bra. Når ingenting er sikkert. Da blir det livet om å gjøre føles det noen ganger. Det er bra! Tangentene ble lagt av en fyr ved navn Jon Estes. En kompis av Billy Bennett i Nashville som mixa Ep-en.

Planen om verdensherredømme er tydelig. Sist vi snakket så var som vi har nevnt planen en EP på høsten, en til på vinteren og så LP.
Hvordan ser The Crates fremdriftsplan ut akkurat nå ?

TheCrates-pressphoto— Verdensherredømme. Ja, hvorfor ikke. Vi skal hvertfall røre ved èn million hjerter. Det er målet. Det og ha det gøy. Hvis det ikke er gøy så slutter jeg. I den sammenheng har vi fått bandguru; hadde en bestekompis på besøk fra San Francisco. Han er ITmann og i overkant interessert i effekten av sosiale medier, så han ga meg mye god lærdom på det feltet. Dessuten ga han meg trua på at dette måtte jeg fortsette med. Tenke stort. De er gode på det de Amerikanerne. Alt er mulig liksom. Var som å ha en coach på besøk i to uker. Til slutt trodde jeg at jeg kunne puste under vann. Kommer til å ringe han neste gang jeg tviler på noe. Fort at positiviteten stuper på børs her oppe i vintermørket, så man trenger noen gode hjelpere på veien. 

Og nå er The Crates i studio for å lage mer musikk?

—  Vi har leid oss inn i studioet til Anderas Berczelly. Bortsett fra final mix gjør vi alt sjøl og det er deilig å være totalt uavhengig av andre for å fullføre prosessen. Vi har spilt inn fem komp til nå, og så stikker vi innom her og der for å legge på ting og ta bort ting. Kosedrikke og gruble. Vi har et mål om å slippe LP til høsten. På ordentlig liksom. Det føles innafor. Fem låter er allerede på tape. Flere skal festes på harddisk kommende måneder. Ting er på gang!

Rykter på Facebook kan tyde på at debutgigen var en dundrende suksess. Hvor spiller dere neste gang ?

— Vi var heldige å få varme opp for Quarter Wolf før jul. Virker som øvinga har gjort sitt. Folk gikk hvertfall ikke. Det er alltid digg. Noen klappa til og med, og morra mi var ikke på konserten. Neste gig blir på Gloria Flames fredag 13. januar. Jobber med å få noe support. Dead Beat fikk desverre ikke barnevakt, så da venter vi på at noen andre melder seg. hint hint.

Det blir altså Food For Lovers på Gloria Flames 13. januar, du finner mer info på Facebookeventen til The Crates. Vi takker for praten, og tar en litt nærmere titt på EPen Food For Lovers… 

TheCrates_FOOD_EPFood For Lovers er en deilig liten smeltedigel av musikalske impulser. Rock, soul og powerpop smelter sammen med blues og en dash country. Kompletter det med stemning fra amerikansk vestkystrock anno 1969 – og så er du i nærheten.

EPen åpner med stadionkilleren «Bliss». Pianoet danner stemningen for et lydbilde som bare roper sommer, sol og varme svaberg.

Den største perlen i mine ører er «Little Darling». En litt vindskeiv steelgitar gir en fantastisk stemning, og koringen er rett og slett utsøkt. Orgelet er enkelt og greit tøft, og hele oppbyggingen av låten bare skriker verdenshit. Dette er sånne ting som fester seg i hjernen og går uavbrutt på repeat. Det er sånne låter man plutselig våkner midt på natten og tar seg selv i å nynne. Teksten er en gnistrende god kjærlighetserklæring, og har noen virkelig gode tekstlinjer.

You made this year go round
You made this life seem worth it somehow
You made this year go round
You gave meaning to the sound

«Lead Me» kjenner vi fra singelslippet til Nilsen i fjor. En låt fullspekket av ellevilt rocka vintage soul, som bringer tankene til Vintage Troubles maktdemonstrasjoner live. Hadde Vintage Trouble hatt en plate full av låter av dette kaliberet, så hadde de trolig vært verdens største liveband. Jada, jeg sa det.

Det er en god dæsj Lenny Kravitz over «Hero». Deilig groove, og Nilsen hevder hardnakket at han har det som trengs for å bli en helt. For en spesifikk person, selvsagt.

Mer det er mer Kravitz i «Food For Lovers». En seig, deilig ballade, der Nilsen virkelig får vist at han er en dyktig vokalist.

Den saftige bluesgodbiten «The Wind Swept Me Away» avslutter EPen, som du finner digitalt på Spotify og Tidal.

Heng med The Crates på Facebook.

Forrige artikkelBonnie Whitmore – Fuck With Sad Girls
Neste artikkelFredagsvideo: The Crates – Little Darling
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here