Joseph Huber – The Suffering Stage

Joseph Huber er et av medlemmene som var med fra starten av i det legendariske .357 String Band og som spilte banjo der til siste dag. Huber startet sin solokarriere forsiktig i 2010 med albumet Bury Me Where I Fall, et album som er et skranglete og mørkt låtskriveralbum med klare referanser til Townes van Zandt og med et spøkelse av ei fele som herjer rundt i rillene.

Huber fortsatte sin solokarriere på direkten etter at .357 Sting Band brått gikk i oppløsning for omtrent fem år siden etter å ha turnert hardt i hele sin levetid. Bandet får stadig vekk nye fans, men nå er det på tide å heller rette blikket direkte mot Joseph Huber og hans fjerde soloalbum, The Suffering Stage, for dette mine damer og herrer, er rett og slett et av mine favorittalbum så langt i 2017.

Joseph Huber har tatt på seg oppgaven med å levere kvalitet i hver eneste linje han serverer oss, ingen snarveier i det hele tatt. Fallhøyden er selvsagt stor, men Huber takler oppgaven med glans. Tekstene til Huber er av en kvalitet som strengt tatt vi ikke finner for ofte noen steder. Det er poesi i det Huber skriver, samtidig som det er virkelighetsnært og følsomt. Ensomheten får blant annet sin eminente beskrivelse i “Diminished Things”, der Huber synger;

It never makes a sound
Holding all of that lonely down

The Suffering Stage er et album med låter om ensomhet og følelser, men det aller viktigste er at denne plata og tekstene setter masse egne følelser i sving, akkurat som Daniel Romano er i stand til og som Jason Molina kunne få til med sine tekster og låter. Når Huber mot slutten av albumet leverer en låttrio som selv de ovennevnte og andre artister ville ha sett opp til, så kommer tankene om at dette må resten av verden også få høre. Så god er Huber på sitt beste.

Låtene er lange og innholdsrike, det er skjer ting når Huber setter i gang. Albumet er et steg bort fra den litt mer minimalistiske folky stilen han oftere har benyttet på de andre platene sine. Huber har også hatt ett strålende band med seg i studio og sluttresultatet er mye mer utfyllende og innholdsrikt enn tidligere. En gjeng forholdsvis ukjente musikere fra Milwaukee-området deltar på plata, der bassisten og felespilleren har vært Hubers trofaste band på veien i flere år nå. Sjekk ut oppsettet, Huber, fele og bass, i videoen under. Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor ikke vi har flere trioer som dette rundt forbi? Det blir ikke så mye mer levende og ekte enn dette.

Man kan gjerne kalle dette americana, folk, bluegrass, country, eller hva som helst man forbinder amerikansk tradisjonsmusikk med. Men det finnes egentlig ikke et ord som treffer helt perfekt det som Huber driver med. Han tar det beste fra flere retninger og lager melodier og tekster som kunne passet inn i flere musikalske tradisjoner. Det er klart at når fela kviner som aller mest i låter som “16-10”, så er man fristet til å kalle det mountain music eller noe sånn. Men når han treffer americananerven så presist som i “Diminished Things” så er han helt der oppe og vaker sammen med de aller beste innen sjangeren.

The Suffering Stage er trolig et av de mange albumene som gis ut i løpet av et musikkår som dessverre ikke får den oppmerksomheten de fortjener. Det er kanskje et av de aller beste som vil bli forbigått i 2017. Anbefaler på det varmeste å sjekke ut Huber litt nærmere og gjør det gjerne på Bandcamp, der får man to bonusspor med på kjøpet. 

BANDCAMP