“Nothing can stop, stop, stop me loving you” vræler Maria McKee fra første stund i denne fantastiske tidskapselen fra 1983 – der Lone Justice endelig blir presentert på plate som det bandet de var før platebransjen polerte vekk all sjarm og egenart, og dyttet dem inn i en bås som til slutt skulle ta knekken på dem som band.
For alle som har samlet litt på bootlegs, så har den lille bunken Lone Justice-konserter vært det eneste beviset vi har hatt på hvorfor dette var bandet ALLE snakket om, og som ble tatt under vingene til Benmont Tench og Linda Ronstad.
Misforstå meg nå korrekt; jeg er VELDIG glad i debutalbumet Lone Justice, som jeg skrev om i 2010, men de tre låtene som tidligere har vært tilgjengelige fra denne demoen har bare lag mer brennbart på bålet for å få det bandet Lone Justice VAR frem i lyset. For i 1999 kom This World Is Not My Home ut på cd, og den inneholdt “Rattlesnake Mama”, “Working Man Blues” og “This World Is Not My Home”.
Det ble dermed enda tydeligere at dette bandet var enda bedre enn de skurrete konsertopptakene som har vært “tilgjengelig” skulle tilsi. Når så eieren av opptakene, David Vaught, døde i fjor, så bestemte man seg for å få dette ut til folk – med hele bandets velsignelse.
Høsten 1983 fikk Lone Justice platekontrakt med Geffen, og de ville gjerne få ned noen av sine låter på teip for å vise plateselskapet hva de dugde til. Trommis Heffington foreslo at kompisen hans David Vaught (The Byrds, Roger McGuinn, Tom Waits) var mannen til å gjøre jobben. For han hadde sitt eget studio, med en mikser som var lik den som stod i Muscle Shoals.
Bandet toget inn i studio, Maria McKee i pysjamas, og Vaught gjorde opptakene rett inn på to spor, uten overdubs og uten tull og fiksfakseri. Dette er Lone Justice. Dette er hvordan bandet låt i 1983. Dette er cowpunk og alt. country i sin spede barndom. Og dette er en 18 år gammel Maria McKee som synger som en gudinne. Som en Dolly Parton i rockabillytakt. For det var der det startet. Med McKee og Hedgecock i hvert sitt rockabillyband, der de hver fredag møttes på parkeringsplassen til den lokale burgersjappa, etter eget utsagn som tatt ut av “American Grafitti”, og spilte små konserter for hverandre.
Platen er sånn ca. 50-50 coverlåter og egen materiale. Høydepunktene er Johnny Cash sin “Jackson” i en ellevill versjon, men mest av alt originalene “Soap, Soup and Salvation” og en låt som skulle vært en gigantisk alt.countryhit: “Cactus Rose”.
Dette er så friskt og levende – og så intenst og velspilt og regelrett TØFT at det er en fryd å høre på. Og man kan bare lure på hvor godt dette bandet ville truffet dagens Americanapublikum hvis de dukket opp som nykommer i dag. For i 1985 så trynte Lone Justice ganske kraftig, da platen hverken var country eller rock. Og hvor godt ville DENNE platen truffet, hvis de hadde fått lov å styre sitt eget lydbilde, og ikke latt seg overkjøre av David Geffen og 80-tallets intense ondskap.
Håpløse og unødvendige tanker, selvsagt – men Lone Justice har vært en kjepphest i årevis, og det er stort å høre dem komme til heder og verdighet igjen – slik de låt. Slik de selv ønsket å bli presentert for verden. Slik alle som hørte dem fra 1982-1985 elsket å høre dem.
Finnes på vinyl (og en rekke underlegne formater). Jeg bestilte hos Omnivore Recordings, og den var i hus på deilig, rød vinyl på kort tid.
Jeg trenger egentlig ikke selge inn dette stort hardere. Alt som trengs er å høre denne låten… og liker du ikke dette, så kan vi dessverre ikke være venner mer.
“Soap, Soup and Salvation”:
[soundcloud url=”https://api.soundcloud.com/tracks/129193747″ params=”color=ff6600″ width=”100%” height=”166″ iframe=”true” /]
