William Huts Days To Remember fra 2004 er forsatt en av de platene jeg tar frem og spiller med stor glede, og nå er han klar med en slags oppfølger. Nok en gang produsert av Michael Dinallo og Ducky Carlisle, som jo produserte Days To Remember.
Han har tatt med seg produsentene til magiske Ocean Sound Recordings på Giske, og sammen med Dinallo, Steve Sadler, Jens Kristian Rimau, Vegard Fossum og den alltid eminente Paul Inge Vikingstad har de laget en plate som ubønnhørlig får ordene “stemningsfull” og “vakker” frem fra vokabularet.
Williams stemme er etter min mening enda bedre i denne americana-settingen enn i popmusikken, og med melodier som sitter som klistret i øret – komplett med gode tekster og et rett og slett utrolig godt band, så er dette noe av det fineste som er gitt ut av en norsk artist noen sinne. Jeg sitter og vurderer om jeg faktisk skal hevde at denne er bedre enn Days To Remember…
April Sky fremstår på mange måter som en naturlig storebror til Days To Remember. Her er det litt mer gitarer og trøkk, akkurat nok til å gi platen et ørlite røffere uttrykk.
Bassist Paul Inge Vikingstad forteller at de hadde en veldig direkte tilnærming i studio. Stort sett var det maks 2-3 takes per låt, uten at de hadde øvd i forkant. Og sluttresultatet er intet mindre enn imponerende. Det låter friskt, direkte og alle låtene har en energi og et driv som de gjerne ikke ville hatt hvis de hadde blitt øvd inn i detalj på forhånd. Det funket for Bob Dylan på Blood On The Tracks, og det funker for William Hut i Ocean Sound.
William Hut har alltid hatt en unik evne til å lage popmelodier som setter seg fast i øregangene, både i Poor Rich Ones og som solartist. Så også på April Sky. Den er lettbeint og full av fengende melodier, og tekstene er bunnsolide.
“Song For A Funeral” er et meget sterkt eksempel på det siste. Det funderes rundt livet, evigheten og egen dødelighet på utsøkt vis.
It will be the same when you’re gone
It will be the same after dawn.
It will be the same when you’re buried in the ground.
I hovedsak er låtene enten melodisk amerikana med islett av popmusikk, eller melankolske ballader trygt forankret i country og americana. Men så får vi eksempler på at Hut kan sin Eagles. Kroneksempelet er den nesten irriterende fengende “Brookline City” som raskt ble en av mine favoritter på platen, sammen med den nydelige “The Downtown Train Is Running Late”. Hvis unge Marhaug fortsatt bor i mitt gamle nabolag på Minde, så ser han vel Bybanen hver dag – og vet alt om forsinkede tog…
Men hvis en forsinket Bybane avstedkommer i slike låter, som har elementer fra Simon & Garfunkel og Milk Carton Kids i seg, så får den heller være forsinket med min velsignelse!
Jeg nevnte det fengende pop-aspektet. Det er veldig tilstede i låter som åpningslåten “Small Acts” og singelen “Another Soul” – og ikke minst i den utsøkte “This Is My Mind” – der en gruppe stryker hever låten rett til himmels.
Nå kunne jeg vært eplekjekk og utropt dette til William Huts beste plate. Men platene hans er så forskjellige, med distinktivt forskjellige uttrykk, så jeg gjør det enkelt og sier at dette er min favorittplate av Willliam Hut! Denne kan vel egentlig ikke anbefales sterkt nok. Sjekk den ut på Spotify eller Wimp – og etterpå går du og ut kjøper den, slik at artisten faktisk tjener noen kroner på alt arbeidet han har lagt i dette.
Releasekonserter:
6. mars: Madam Felle, Bergen – Facebookevent.
10. mars: Herr Nilsen, Oslo – Billetter.
