Johan Berggren debuterer med For Now I’m Good Right Here, og du store americanagud for en plate det har blitt! Dette er en av de mest imponerende debuter jeg har fått servert på det jeg kan huske. En outsider i kampen om “Årets norske album”, godt inne på listen over Årets ALbum, og en parade av tekster vi knapt trodde vi fortjente.
Det er alltid ekstra spennende når det dukker opp musikk fra traktene man vokste opp. De siste par årene har det skjedd mye spennende med tanke på nye norske artister i og rundt Americana-sjangeren. MEN det har gjerne vært sentrert rundt Oslo, Bergen og Stavanger. Heldigvis har vi fått representanter for andre landsdeler og bygdenorge de siste par årene – band som Hollow Hearts fra Tromsø, Kenneth Norum fra Skogbygda, Trond Svendsen fra Brummundal, Anders Dahlberg fra Hønefoss og et fortsatt hemmelig prosjekt fra Gudbrandsdalen jeg har blitt veldig glad i – som jeg ser enormt frem til opphavsmannen er fornøyd nok med til at han vil dele det med verden.
Mangfold er viktig, også fordi vi som er oppvokst på steder uten asfalt og lyskryss har helt andre historier å fortelle enn de som har trådt sine barnesko i skitne Oslogater, eller våte Bergenssmau. For å si det sånn; Trond Svendsen kunne aldri skrevet “Hjernen er alene”. Lars Lillo kunne aldri skrevet “This Town”. Anders Dahlberg kunne ikke skrevet “Marianne”. Helge Grønhaug kunne aldri skrevet “Rose”. Det handler om ballast, utgangspunkt og personlig livserfaring.
For min del er jeg veldig glad i artister som forteller historier. Og er det noe Johan Berggren gjør, så er det nettopp det. Berggren kommer fra Jørstadmoen, et litt heftig steinkast utenfor Lillehammer – som strengt tatt er mest kjent for den lokale militærleiren og svømme/idrettshallen, dit vi på slutten av 80-tallet valfartet for å se band som Dum Dum Boys, Raga Rockers, Backstreet Girls og Go Go Gorilla i sin storhetstid.
Som han sier i presseskrivet; “en ikke så velbefolket perle ved Gudbrandsdalslågens tilløp til Mjøsa”. Et halvt år i Nashville har gitt ham inspirasjonen som trengtes for å kontakte Alexander Pettersen (The South osv osv) for å lage For Now I’m Good Right Here. Berggren har hjelp av Pål Brekkås på bass og Stian Lundberg på trommer. Begge fra The South. Produksjonen er spot-on, alt er velspilt og lydbildet er skrudd helt perfekt til Berggrens tekster.
Men det er historiefortelleren og tekstforfatteren Johan Berggren som skinner på denne platen. Det er så mye fint å ta tak i her, at det er vanskelig å vite hvor man skal starte.
For Now I’m Good Right Here åpner med den saftige rockeren “Things I Hate”. Berggren er ganske så oppgitt, og det er naturligvis en kvinne med i bildet. Han har blitt skuffet, og er naturlig nok vanskelig å forholde seg til tingene som minner om forholdet. Det er deilige, skitne gitarer og en herlig rytme som trekker oss gjennom låten.
No matter where you go or what you do,
I’ll love you to my dying day.
I’ll go back home again
Back to being alone again
Back to an empty room filled with things I hate,
because they make me think of you.
Han følger opp med “Call Me Up” – en akustisk låt om ensomhet, og et ønske om å strekke ut en hånd til noen som sliter – uten at det helt går i orden. Jeg-personen vil gjerne hjelpe kompisen slik han selv fikk hjelp av ham – men han ringer aldri og spør… dette er første låt på platen med et veldig viktig tema. Hvor vanskelig det faktisk er å kunne hjelpe når noen sliter.
“Spain” er en deilig liten sak om et forhold som nylig har tatt slutt. Berggren utforsker ideen om at det kanskje er greit å være aleine likevel. Er han en sånn som synes det fungerer? Han har lyst til å rømme fra alt og alle – men det blir med tankene. Her er også linjen som har gitt platens tittel hentet fra. For Now, I’m Good Right Here.
Alt det beste fra The South er samlet i “I’m Not A Man Yet”, den fengende produksjonen, de skitne gitarene, den saftige bassen og koringen. Berggren reflekterer over livet, og spør seg selv om han er på vei i riktig retning. Denne er usedvanlig deilig, og en helt klinkende klar verdenshit i min parallelle verden der ting fungerer så mye bedre enn i denne.
I’m just a boy from the countryside
Det er noe i stemmen til Berggren som minner om Trond Svendsen, samtidig har han en egenart i en fylde og litt dvelende og tankefull måte å synge på som kler låtene hans så til de grader.
Den fengende “In My Head” er en spenstig låt om drømmer, forestillinger og underlige ting som foregår inne i hodene våre – særlig når vi sover. Jeg elsker gitarlyden på denne låten, og det drømmende pianoet er et perfekt tillegg i lydbildet som løfter låten så til de grader.
Billy’s Ballad er en av de mest hjerteskjærende vakre låtene jeg har hørt i år. På mange år, til og med. Historien Berggren forteller er så SÅ viktig – og er for meg platens aller største prestasjon og viktigste låt.
Teksten forteller historien om Billy, som vokste opp sammen med sin far – etter at moren døde når han var liten. Han vokser opp i en liten by, og som Berggren sier:
He was raised in a backwards small town
with only a couple of hundred people around
And in a town like that it ain’t easy,
being the one sticking out.
Lydbildet er mørkt, minimalistisk og understreker den hjerteskjærende historien om Billy.
Sitt. Lytt. Tørk tårene. Gjenta.
“Junkyard” tar oss med tilbake til et forhold som gikk i dass. Måten han bruker analogien om en bil som skal skrotes som bilde på det havarerte forholdet er forbilledlig tekstkunst. Han finner en cd som tilhørte henne, og det starter en tankeprosess vi får ta del i – som de fleste kan kjenne seg igjen i.
“Some Of Us Didn’t” er platens siste spor – og samtidig er den navet som hele platen beveger seg rundt. En dramaturgisk glitrende tekst, en usedvanlig velskrevet tekst som utforsker og forsøker å sette ord på det mange av oss har gjort og opplevd. Å flyttet ut fra hjembygda, på jakt etter noe. Noe annet. Noe større. I det minste noe annerledes. Han reflekterer minst like mye over de som ble igjen, hvorfor valgte de det – istedenfor å dra ut for å finne dette “andre”. Er det kanskje like greit der man har det man kjenner, og de man kjenner?
Jeg har funnet meg en plate som jeg kommer til å dra tilbake til gang på gang. Dette er et av årets aller ALLER beste album – og jeg håper Hr. Berggren vil få den oppmerksomheten han virkelig fortjener. JEG er i hvertfall fan, og vet det er mange der ute som vil falle for dette albumet.
Følg Johan Berggren på Facebook, og bit dere i nesa på at han spiller i Bergen neste år.
[…] slipper platen Lilyhamericana den første releasefredagen i 2020. Forrige plate kom i 2018, het For Now I’m Good Right Here, og jeg trakk frem de største og fineste ordene jeg kunne for å beskrive den den gangen: […]