fbpx

Johan Berggren – Takk for det meste

“Stod opp i dag, angra momentant” åpner Johan Berggren med, på sin nye plate Takk for det meste.
Åpningssporet, “Bare ta det helt med ro”, beskriver en av de dagene. Sparker borti dørstokken, begynte å blø når han pusset tennene, snublet på en fortauskant og ble kliss våt. Men så ordner alt seg liksom på et vis, likevel. Teksten er en påminnelse om at livet har sine små og store vanskelige øyeblikk, men at vi kan fikse det meste, bare vi holder riktig fokus og har omtanke for oss selv og andre.

“Ikke mål deg sjøl i andres målestokk” er den viktigste lærdommen vi tar med oss videre fra “Bare ta det helt med ro”. Deretter går det slag i slag gjennom Takk for det meste, med store, små og enda mindre observasjoner av livet som rører seg rundt oss. Hverdagsliv, utfordringer, gleder, sorger og jenter som vi liker litt mer enn vi tør innrømme. 

Jeg skal innrømme at jeg helt personlig ikke var overveldet av Berggrens forrige utgivelse. Som vanlig tar jeg garantert feil, for platen fikk mye oppmerksomhet. I mine ører manglet tekstene den snerten de hadde på Lilyhamericana, og jeg fikk aldri helt taket. På Takk for det meste er Berggren, igjen i mine ører, tilbake on point, og skriver så det gnistrer om hverdagsliv, eget liv, mennesker han har møtt eller observert. 

Jenta som man bare møter litt sånn av og til, helst seint på kvelden når behovene hos begge er der. Men samtidig ligger det noen følelser der, og frykten for at hun kanskje møter noen som haker av alle boksene ligger der. Situasjonen, og ikke minst følelsen, er veldig godt beskrevet i “Hjertet i klem”. 

“Ferdsel på eget ansvar” er en forsiktig advarsel om å komme for nær. Eller er det en forklaring på hvorfor muligheter holdes på en armlengdes avstand? Billedbruken er vidunderlig, huset som er klart for oppussing gjennomgås etasje for etasje, og rom for rom – og under ligger det et tydelig ønske om at noen skal ta jobben med å skrelle vekk rotet og finne potensialet som ligger like under overflaten. 

Bandet hans, Trøgstad Musikkompani, låter som kuler og krutt på denne plata. Det er en perle for alle som elsker ekte countrymusikk, en pedal steel som virkelig vet hvordan du frembringer følelser og et tight komp som gir låtene et deilig driv fra første tone. 

Et av høydepunktene er en låt Berggren også spilte inn solo for Dust of Daylight Sessions, og for oss som har bodd med utsikt til Mjøsa så er “Verdens største høl” en frydefull hyllest til Mjøsas nordlige del, Jørstadmoen og tette, lokale forhold. Og bare tanken, om Mjøsa tørket inn, så ville området blitt en fjellbygd – er fascinerende i seg selv. En perle av en tekst. Og den pedal steelen da, dere… 

Et av kjennetegnene til Berggren har jo vært de fortellende tekstene om historiske hendelser, men på Takk for det meste er det det mellommenneskelige som skinner. Tekstene der han funderer over livet og kjærligheten – eller aller mest mangelen på nettopp det, er kruttsterke i sin tilsynelatende enkelhet. Det er dybde i dem alle, og skjulte og halvskjulte meninger gjemmer seg bak de fleste setningene. Så der Musikkompaniet briljerer, så er det tekstforfatteren Berggren som virkelig skinner på denne platen. Han har løftet sitt eget uttrykk og sin egen låtskriverkunst, og selv om det er mer alvor i mange av tekstene, så har han beholdt en glitrende sans for humor, som han sniker inn akkurat der det passer. 

For meg, hvis uttalte favorittsjanger er “trist, tjukk mann med skjegg og akustisk gitar – som spiller triste sanger”, så krysser Berggren av fem av seks bokser. Og en av mine favoritter i så måte er den aldeles nydelige “Om noen ser oss”. En tekst om å bli sett, om å føle noe, sett gjennom et forhold som ikke endte slik man håpet i starten. 

Foto: Arnulf Østerdal

En låt som kommer som et råskinn inn fra venstre er “Uten liv”, som er en saftig heartland-rocker som jeg fint kunne forventet på en Trond Svendsen-plate, men som kom veldig brått på midt på denne. Og jeg elsker den. En god gammeldags kjørelåt. Opp med vinduene, musikken på fullt og trøkke opp oppover dalen med gitarene fresende rundt ørene.

Det er merkelig at verden
er så fredelig og fin
Når du får’n litt på avstand
Når du får’n uten liv

De to låtene “Støvet fra veien” og “Fort å bli forlatt” føles som de hører sammen, der Berggren dykker ned i eget liv og gjør opp en foreløpig status over livet, musikken, livet på veien og hvordan det påvirker en selv og de rundt seg. Jeg har tidligere trukket sammenligningene med Roy Lønhøiden og Stein Ove Berg, og spesielt “Fort å bli forlatt” hadde enkelt funnet plass på en av Bergs plater. Tekstene utfyller hverandre, der de snakker om forskjellige aspekter rundt musikerlivet. Begge tekstene er spekket med glitrende enkeltlinjer, og for oss tekstnerder er de en fryd å dykke ned i.

Avslutningen må også nevnes, for “Gravplassvals” er et strålende eksempel på humoristen Berrgren, som gir instrukser til de som en gang i fremtiden som skal ta seg av begravelsen. Proppfull av gravalvor og humor, side om side.

Sørg for å snekre,
ei lydtett kiste
for jeg snorker ganske bra
Når jeg søv

Med Takk for det meste har Berggren sluppet sin hittil beste, og mest personlige, plate. Nydelig produsert, tight og velspilt, og full av gnistrende gode tekster som vil gi noe til alle som tar seg tid til å lytte, også dedikerte tekstnerder som liker å grave litt ekstra.

Send med meg en gittar,
så jeg kan holde meg opptatt.
Har døkk først fått meg nerri,
Kjem jeg sikkert ikke oppatt.
Har i hvert fall nok tid,
til å komme på no brukbart,
som ingen treng å høre på.

Kjøpes på din lokale platebutikk, hos Big Dipper eller av Berggren sjøl når du går på konsert.

Siste artikler

Lest dette?