Johan Berggren slipper platen Lilyhamericana den første releasefredagen i 2020. Forrige plate kom i 2018, het For Now I’m Good Right Here, og jeg trakk frem de største og fineste ordene jeg kunne for å beskrive den den gangen: «Du store americanagud for en plate det har blitt! Dette er en av de mest imponerende debuter jeg har fått servert på det jeg kan huske.»

Platen har så til de grader stått seg, og er like god idag som den var i 2018.

De to årene i mellom har gått med til å skrive låter og spille inn plate. Han tok med seg gitaren til Tennessee, og fra en gård i Greeneville så satt han med utsikt til Smoky Mountains og skrev låtene som skulle bli til Lilyhamericana. 

Og her kommer twisten. Der Berggren satt, midt i det amerikanske bibelbeltet, i omgivelser som har vært udødliggjort på engelsk av flere av vår tids største låskrivere i en årrekke, så var det tekster på norsk som kom til ham. Og der har vi det første potensielle fallgruven. For det å skrive troverdig og godt på norsk er forbeholdt de få. Det er mange som prøver. Det er mange som feiler. Det er noen som utmerker seg. Den andre er jo da naturligvis å debutere med en plate på engelsk, og så slippe en plate på norsk som andreplate.

Hadde det skjedd for 20 år siden så hadde han blitt ledd ut av kontorene hos Plateselskapet om han hadde foreslått noe tilsvarende. Men heldigvis er det nye tider, der artistene har en mye større selvbestemmelsesrett enn noen gang. For Berggren lykkes så til de grader med denne platen.

Jeg må kommentere elefanten i rommet først som sist. Dette kan på en del områder låte som en ukjent plate fra Roy Lønhøiden. De to synger temmelig likt, med den samme «knekken» på følelsesrike linjer. MEN – det som gir dette egenverdi, og gjør at platen ikke blir stående igjen som en rekke kommentarer i retning av «han prøver bare å låte som Lønhøiden» – er tekstene.

Berggren har vist det tidligere at han KAN skrive. Han beviser her at han gjennomfører den ultimate svenneprøven for en norsk låtskriver – og skriver like godt – om ikke bedre – på norsk. Platen er spekket av glitrende linjer, gjennomtenkte analogier og har en bildebruk til etterfølgelse.

Som en eldgammal gitar
i ei penstue et sted
Du veit den er der
Når du trenger det

Slik beskriver han trygghet i låten «Teddybjørn», et av albumets mange høydepunkter. Muligens min favoritt på platen. Den tanken om at det er noen faste, sikre forankringspunkter som man vet alltid vi være der. En morfar du ikke ser så ofte. En teddybjørn på et loft. En gitar i en gammel stue. Gjemt vekk, nesten glemt, men likevel trygt og sikkert. Og melodien, og samspillet mellom den helt fantastiske gitaren og pedal-steelen som ligger der og koser seg i bakgrunnen – kort sagt vakkert!

For å avslutte dette med Lønhøiden – for det vil unektelig bli et tema. Berggren skiller seg mest fra Lønhøiden i tekstene. Der Roy ønsker seg inn i skogen og vekk fra folk, så lengter Berggren etter å bli sett og hentet inn i varmen. Berggren skriver direkte om tapt og vanskelig kjærlighet sugd fra eget bryst (og litt annet, men mer om det etterpå), mens Lønhøiden er mykere og mer litterær, mer generelt observerende .

Jeg skal ikke påstå at Berggren er på nivå med Lønhøiden, det er det knapt noen på denne planeten som er, men i mine ører så etablerer han seg som en av våre aller aller beste norske tekstforfattere. Og der er jeg ganske kresen, det er jo ganske kjent.

Jeg kan ikke noe for det, jeg må adressere tittelen på plata, for jeg får helt spader av disse forsøkene på å fornorske Americanabegrepet. I fjor med Norwegiacana-platen til Jack Stillwater, i år med en sammensmæshing av Lilyhammer-konseptet kombinert med Americana. Og så har vi begrepet Nordicana som blir slengt rundt. Som nevnt før – det er min personlige mening, men det holder nå. Det funker ikke. Skal vi kalle country for Norwegitry? Og greiene til Kygo for BergEdm? Norwop? Nok nå.

Uansett – valget av Lilyhamericana er jo naturligvis fordi Berggren er oppvokst på Jørstadmoen like utenfor den gamle OL-byen, noe han kommer tilbake til opptil flere ganger på platen.

Og mest av alt på sporet som på mange måter skiller seg mest ut på platen. De fleste låtene er personlige beretninger, som vi skal komme litt mer inn på etterhvert – men på «Postranet 1830» så gjør Berggren noe av det jeg liker aller best. Han tar på seg fortellerhatten, setter seg inn i hodet til en annen person og forteller historien om postranet på Fåberg i 1830. En velkjent historie for alle som er vokst opp innenfor klassetur-avstand til Maihaugen.

Postmann Jørgen Hammerseng ble funnet skamslått ved postsleden sin på Brunlaugsletta, den 12. februar i 1830. 365 spesidaler og 60 skilling ble stjålet – som skulle være tilsvarende rundt 200.000 kroner idag. Og som den gangen var en betydlig sum. I følge kildene nok til å kjøpe et stort gårdsbruk i 1830. Dagen etter døde postmannen av skadene han var påført.

Gjerningsmannen ble funnet relativt raskt, og handelsmann Martin Petersen ble dømt til døden. Dommen sa «Petersen skulle miste hodet, og kroppen hans legges på steile og hjul» og Skarpretter Anton Lædel fra Christiania gjennomførte henrettelsen på gjerningsstedet i juli 1831. I etterkant ble det innført beskyttelse for postfolket, der de hadde med seg en postmannsdolk, som var et kombinert skyte- og stikkvåpen.

Uansett – den skitne balladen om Martin Petersens ugjerning, «Postranet 1830» er et av mine personlige høydepunkt fra platen. Berggren maler et levende og intenst portrett av hendelsen og forsøker å sette seg inn i hva som gjorde at Petersen gikk til slike ytterligheter for det som tilsynelatende skulle vært en kjapp inntjening.

Det er mange høydepunkter på Lilyhamericana. For å bruke en utslitt floskel, så finnes det ingen svake spor. I dette tilfellet er det så til de grader korrekt. Hele platen virker særdeles gjennomarbeidet, og der så mange sniker inn 2-3 fyll-spor sånn ca rundt midten, så putter Berggren bare inn tre av de beste låtene på platen.

Det er mye tristesse i låtene. Gjort på akkurat den rette måten. Åpningslåten involverer en forsmådd bartender, en dame som med overlegg plukker opp en annen mens han ser på, en utslitt Hayes Carll t-skjorte, og en pedal-steel som er så overjordisk perfekt vakker at man kan få tårer i øynene av mindre. Og et forhold som tydeligvis er på hell, uventet – og uønsket fra i hvertfall en av partene.

Du kunne godt venta
til jeg gikk av skift
Til kvelden ble eldre,
men du er billig i drift

Historien fortsetter i «Ingen planer» – om vår helt, protagonisten, som plutselig havner midt oppi en fest med gjengen til eksdama. Hun har med den nye typen og alle vennene. Dette er så hjerteskjærende godt beskrevet, jeg tror alle som noen sinne har levd har kjent på de samme følelsene. Gitarsoloen til Mats Raknerud på denne låten er forøvrig forbilledlig!

Berggren maler bilder med tekstene sine. Det er tydelige karakterer, farger som matcher følelsene i låten, og melodisk så er han det som på moderne norsk gjerne kalles fremoverlent. Det er akkurat den deilige countrytwangen som er grunnstammen i dagens Americana som er utgangspunkt – og det gjøres akkurat på riktig måte. Jeg har hørt mer enn nok band i Nashville som ikke er i nærheten av å ha et så genuint og rotekte countrypreg fra akkurat den riktige perioden før Den Onde Maskinen overtok og startet poleringen der borte i Music City.

Jeg er en analog mann
i en altfor digital verden
Alt vi har baseres på en og null
og ingenting skjer
om det ikke skjer på skjermen
Så jeg har lasta ned en app
som skal gjøre meg full

Jeg liker ellers veldig godt låten «Alt er bra i Amerika». En fortelling om oppholdet i Sambandsstatene, der jeg simpelthen elsker utgangspunktet for tittelen:

Jeg ringer hver søndag
så mamma veit ståa
Hu spør alltid om
det er trygt der jeg er
Så jeg sendte kort med bilde
av gullkysten i Omaha
Og skreiv
«Alt er bra i Amerika»

Resten av låten er en betraktning av livet, og Norge, sett utenfra. Det kalles å få perspektiv på tilværelsen. Og så den pedal-steelen til Åsmund Løvland Solberg da… herregud noe så perfekt. Hele bandet Berggren har satt sammen låter virkelig sabler og panserstål. Og nyladet postmannsdolk. Rytmeseksjonen med Christoffer Karlsrud Dahl på bass og Saul Njie på trommer er dønn stabile, skarptrommelyden er så god at det høres til tider ut som om Alexander Lindbäck har hatt et ord med i laget. Gitararbeidet til Berggren er utsøkt. Tangentene til Olaf Hansen Haugan løfter virkelig flere av låtene. Men pedal-steelen er virkelig i særklasse, og gjør for meg veldig mye av platen – for det er akkurat det disse tekstene trenger. Når vi først snakker om de som har bidratt så har vår gode venn Anders Dahlberg designet coveret. Kunne jaggu litt mer enn å fløtte pianoer, si…

Hovedtemaet for låtene er, som dere sikkert har skjønt, hjertesorg – brudd, damer som ikke helt gjør som vi hadde håpet – og en lengsel etter å finne det som faktisk fungerer og gjør at vi slapper av og finner roen.

Låtene «Et par netter til» og «Fjøl etter fjøl» er veldig tydelige eksempler på dette. Og når han avslutter plata med et oppgjør både med seg selv og en ulykkelig kjærlighet i «Siste sangen jeg skreiv» så har platen gått full circle. Der den åpner med et forhold som starter utforbakken i «Du så meg», så avslutter Berggren det med å gi klar beskjed i «Siste sangen jeg skreiv»

Nå er jeg lei av å rime om deg
Jeg er lei av å rime om deg
Så til deg blir det her
siste sangen jeg skreiv
For jeg er lei av å rime om deg

Og slik endte soga, som man sa. For Berggren er beintøff i låten, og inviterer naboene til å overvære brenning av brev og minner. Jeg elsker linjen «Kan jeg få tilbake hjertet mitt nå?». Bare ett av mange eksempler på gode enkeltlinjer fra denne platen. Det er mange av dem, så sett deg ned med platen og nyt.
Og så får Haugan virkelig briljere på tangengene, og vi sniker oss ut i natten mens Berggren får avslutte :

Vi får vente og sjå om det ble sant det jeg skreiv
For jeg aldri klart å ljuge til deg…

Lilyhamericana har blitt en imponerende norskdebut for Johan Berggren, han plasserer seg i et tekstlandskap et sted mellom Bjella og Lønhøiden – men kapper seg eget land som en innlandspoet fra et sted som fortsatt sliter med å finne noe annet å være stolt av enn et idrettsstevne for 25 år siden. Men nå har dere Johan Berggren å være stolte av, kjære Lillehammer. Vann ham godt, og gi ham rom til å vokse – han har potensiale til å bli en av våre aller fineste musikalske samtidsdiktere. Han skal dere ta godt vare på.

Platen kjøper du naturligvis hos Big Dipper eller streamer der plater streames.

Berggren spiller i nærheten av DEG i løpet av vinteren:

Det starter med sleppefest på John Dee allerede i kveld klokken 20, med etterfest på Revolver.  Deretter:

  • Sarpsborg 17. januar
  • Musikkverket på Hamar 18. januar
  • Moskus 8. februar
  • Barrique i Namsons 13. mars

Forrige artikkelMusikkåret 2019 – Rune Letrud
Neste artikkelFredagsvideo: Charles Wesley Godwin – Coal Country
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here