AP012LP-WilliamHut-HafnirGames-OuterSleeve-i01MAQ3425-72dpiWilliam Hut har tatt turen til Island for å lage Hafnir Games som slippes på Apollon Records i disse dager,  og jeg må innrømme at de varslede elektroniske tonene gjorde at denne platen ble litt nedprioritert med tanke på omtale. Jeg skulle visst bedre enn å tro at William ville skuffe meg.

For med Hafnir Games har ikke bare William laget et aldeles utsøkt popalbum, han har også laget et av sine beste album til dags dato OG klart å lage en plate som selv en gammel pedal-steel elsker med lite til overs for bruk av edbmaskiner som instrumenter fant utrolig mye glede i å lytte til. Jeg tror ikke det finnes et bedre kompliment enn å få noen til å like musikk de (tror de) egentlig ikke liker…

Stemmen til William er jo som alltid overjordisk, og det er med enorm respekt jeg ser på måten han på denne platen utfordrer seg selv som artist på. Det er tøft gjort å ha laget et par av norsk musikkhistories beste country og americana-album, til å stupe inn i rollen som vokalist i Poor Rich Ones igjen, for så å lage et soloalbum som er solid forankret i både moderne og vintage elektronisk musikk – en komplett ny vinkling for William Hut som artist.

Og aller viktigst – å gjøre det med stil og eleganse uten å miste sin egenart og ikke minst få det til å låte så imponerede friskt som det gjør. På noen låter minner dette meg litt om det Can Can gjorde i sin tid, som et band som plutselig låt som ingenting annet, men på en utrolig tøff måte.

Grunnstammen er elektronisk programmert, men stemningen kommer minst like mye fra masse masse deilig gitar overalt i lydbildet.

For det som slår meg med rytmen i flere av disse låtene, er at noen her – om det er William selv eller produsenten, som har spilt Commodore64 i sin ungdom. For når jeg satte meg ned for å lytte til denne platen, og fant igjen singelen “Racetrack” så er introen som hentet fra gamle Commodorespill som Sanxion og R-Type, flettet inn mot vokalen hans så er dette en bråmoderne tur ned memory lane, om det kan gi noen mening.

William Hut ProfilDet er vanskelig å trekke frem spesifikke låter her, for hele platen låter som en reise gjennom et unikt landskap der William Hut er guide og reisefølge. Stemningene fra Island har tydelig inspirert ham, noe han også forteller om i intervjuer. Men jeg er blitt veldig glad i “Racetrack”, noe som for seg selv er ganske utrolig – all den tid det er en av de “meste elektroniske låtene” på denne platen, om man kan si det slik.

“Two Different Ways”, “Bliss” og “Wake Up” er andre favoritter, det samme er “Youngsters” og “Time To Follow”. Hafnir Games er en helhet, der alle låtene tjener den enkle misjon bringe opplevelsen videre – og det føles som om den handler mer om å skape en stemning i lytteren, mer enn et tekstmessig budskap. Ikke at tekstene til William lider under det nye lydbildet, men man får heller et ønske om å lene seg tilbake og bare nyte melodiene enn å sitte å dissikere tekster. Hører du, Jørn Christensen? Selv innbitte tekstnerder kan slippe seg fri av og til…

Hafnir Games er noe så enkelt, og noe så utrolig vanskelig, som en genuint vakker plate som vil følge deg som en god venn i lange tider – hvis du bare setter deg ned og gir den tid til å slippe inn.

Skal du utfordre deg selv ved å kjøpe en rotekte popplate i år, så er det faktisk denne du skal kjøpe.

Kjøpes hos Big Dipper på Vinyl/CD.

Forrige artikkelZachary Lucky – Everywhere A Man Can Be
Neste artikkelCurse of Lono – EP
Rune Letrud
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here