I høst stod trolig flere himmellegemer i riktig posisjon etter som vi i Dust Of Daylight Live fikk en av våre største favoritter – William Hut (Willy Marhaug) på besøk i Torbjørns Konserthall. Tilfeldighetene skulle ha det til at Willy hadde tenkt på oss, og vår iherdige bookingansvarlige Rune på en eller annen himmelsk måte skjønte at nå var tiden inne. Konserten ble annonsert som hemmelig. Publikum visste altså ikke hvem som skulle spille og det var flere som fikk hakeslepp da Willy entret scenen for første gang i Bergen på ganske mange år. I løpet av konserten trillet det ut flere nye og hittil ukjente låter omgitt av kjente og kjære favoritter fra en fyldig låtkatalog.
Etter konserten ble det raskt klart at Willy – etter et 6 år langt opphold – skulle slippe ny musikk – og han ville slippe den hos oss i Dust Of Daylight Live! Releasen blir nå feiret med to konserter i Torbjørns konserthall. To fulle hus, forlengst utsolgt.
Før jeg gyver løs på det nye albumet Eternal Pieces kommer det en liten disclaimer: Er dette en uhildet anmeldelse? Definitivt ikke. Låtuniverset og konsertene til Poor Rich Ones og stemmen til Willy ligger som et røykteppe over min studenttilværelse. Bandet var det første jeg så live etter ankomst Bergen i 1991. Jeg har vært fan siden. William Hut sine utgivelser har senere rotert og funnet veien til mine spillelister med jevne mellomrom. Willy spiller selv alt av instrumenter, synger og korer. Hans gode venn Mellotronen har en fremtredende plass i lydbildet. Det nye albumet som nå slippes oppfatter jeg som intimt, nært og personlig. Skiva krever, og fortjener, lytting.
Albumet åpner med nydelige “It was only me”. Vi lokkes umiddelbart inn i et intimt og elektronisk lydlandskap med programmerte trommer, keys og en leken basslinje. Det vi hører er en blanding av lavmælt elektronisk pop og med noe storveis over seg på samme tid. Som lytter kjennes det ut som å snike seg direkte inn i en personlig og privat musikalsk skisseverden der Marhaug dveler ved tekst og repeterer tekstlinjen “it was only me – it was only me” fram til han korer svevende over seg selv. Det er få som er i stand til å bruke stemmen på tilsvarende måte. Thom York er en av dem. Jonas Bjerre i Mew og Jónsi i Sigur Ros er andre som benytter dette grepet og kommer unna med det på strålende vis. Hut står ikke en tomme tilbake for disse. Mot slutten av låta nærmer vi oss det sakrale. Toner og melodi er umiskjennelig “Hutsk” og det er ikke vanskelig å lede tankene tilbake til Poor Rich Ones velmaktsdager og to av 90-tallets utgivelser – From the Makers of Ozium og Happy Happy Happy. Forskjellen ligger i soloproduksjonen til William Hut og at rockesoundet er forlatt. Jeg forbinder umiddelbart åpningslåta med starten på et konseptalbum. Bølgeskvulpet i outroen bekrefter mistanken. Om dette intensjonelt er et konseptalbum eller ikke spiller ingen rolle. I mitt hode låter det slik.
Før jeg aner ordet av det nynner jeg til refrenget på andrelåta “Hold on to love” som med sin lett durdrevne synthlinje peker tilbake til det naive 80-tallets bruk av trommemaskiner og gjennomgående dyrking av catchy melodilinjer og strukturer. Det har også sneket seg inn et enkelt og effektivt gitarriff som selveste Dann Huff smakfullt kunne bidratt med. Låttittelen dyrkes repeterende fram som på “It was only me”, men avsluttes med et musikalsk og tekstlig punktum – “love is here to stay”. Låta avsluttes nesten før den starter og klokker inn på 2:30. Igjen får jeg denne skisseaktige følelsen. Det høres ut som Willy leker eller smaker på sine egne tekstlige tema, melodilinjer og strukturer, dveler litt, for så å gå raskt videre. I mitt hode skriver og komponerer han litt om det samme, men fra ulike vinkler. Som å se på livet og verden fra ulike synspunkt. Jeg liker det jeg hører. Kirkeorgelbruset på outroen oppfatter jeg igjen som et nikk mot det konseptuelle.
(redaktøren kommenterer: under gårsdagens releasekonsert fortalte Willy om opphavet til denne låten. Jeg oppsummerer kort med egne ord; Han satt og lagde ny musikk, og var så sint på det som skjedde i verden. En tanke slo ham om det hadde noen verdi om han faktisk var så sint og skrev om det. Litt selvrefleksjon fulgte, og han innså at det ville ha mye større verdi både for ham selv og andre om han fokuserte på det som fortsatt er fint i verden, og at vi må holde fast på det som faktisk betyr noe. Derav; “Hold On To Love”)
Hold on to love
And let it shine from skies above
Love is here to stay
Tredjelåten “In Emptiness” veksler mellom dur og moll og har denne litt rolige og naive melodilinjen som ofte kjennetegner storveis popkunst i indielandskapet. Den har i tillegg dette overjordiske og episke over seg. Trommemaskinen er nå trolig byttet ut med akustiske trommer og lydbildet åpner seg opp til noe større og nytt. Man trenger ikke vente lenge. På “You Can’t Stop” løftes albumet enda opp et par hakk og referansen til “Death Cab For Cutie” fra presseskrivet faller på plass. Her brytes rytmemønsteret ved effektiv og nydelig programmering og indiereferansene kunne like gjerne pekt mot “The National” og grep Taylor Swift behersker og har dyrket så effektivt fram: når tekstlinjer, musikalsk repetisjon og lydbilde smelter sammen til en større enhet. Vi har hørt det hos Hut før og kjenner det igjen fra Poor Rich Ones velmaktsdager. Når alt faller på plass er det få eller ingen som kan måle seg med dette. Det er imidlertid en stor feil ved denne låta. Den er alt, alt for kort.
På “Rivers Flood” vekkes mine 80-talls assosiasjoner og det lekes med lyd, brukes vocoder og lefles med det som kunne vært et stort refreng, men det gis ikke ved dørene. Det skisseres. Instrumentallåten “Where Love Takes Shape As Democracy” sementerer mine mistanker om at dette er et konseptalbum. Instrumentalen ender i støy før høydepunktet “Where Shadows Hold Sway” triller ut av ermet til Hut som om det å skrive en slik låt er lekende lett. Jeg kan ikke dy meg i å peke tilbake til 80-tallet og lurer på hva Peter Gabriel ville sagt om denne. Hut er mer lavmælt enn Gabriel, men kan tukte hvem som helst med sin stemmeprakt når han vil. Jeg tar gjerne ut øreproppene og hører denne med fullt band i det Willy lar det stå til på refrenget og ikke bryr seg om stemmen holder (det gjør den selvfølgelig). Her er det plass til en vokalprestasjon som viser hvor skapet skal stå.
pick it up, bring it down
Is there anything to fight for?
“Don’t Give Up” er enda en poplåtperle som viser solokonseptet William Hut i full blomst. Willy er ikke redd for å bruke kjente musikalske virkemidler eller enkle og direkte tekstlinjer. Han gjør det i tillegg med overbevisning og selvsikkerhet. Det låter derfor personlig, men også allmenngyldig på en gang. Willys formidling av ord og musikk får meg umiddelbart til å reflektere over egne feil og mangler. Fra denne selvrefleksjonen bærer det rett inn i nydelige “December Cold”. Låta kunne lett sneket seg med på et Pink Floyd album – skrevet av Waters og fremført av Gilmour. “A Song Can Live On Forever” er som et vårtegn etter vinter og låner et eller annet fra “Mummy” (som absolutt ikke gjør noe) og leder oss rett inn i eminente “Stand Up Tall” og den nydelige avslutningslåta “MLK”.
Det mest overraskende ved William Hut i 2026 er at han leverer et komplett og knallsterkt album etter år uten utgivelser. Det er mulig å grave dypere i hver låt, analysere tekster og plukke sangene fra hverandre og se på hver enkelt del. Jeg anbefaler deg heller å høre “Eternal Pieces” fra A til Å. Uten stopp. Som en helhet. Store album er ofte mer enn et knippe låter. Skiva anbefales på det varmeste.
(Redaktøren igjen; Jeg må legge inne en kommentar fra et personlig perspektiv, og nevne hvor imponerende godt disse låtene fungerer på akustisk solonivå. Gårsdagens releasekonsert bød på et knippe av disse nye låtene som ble om mulig enda sterkere når de var helt nakne og avkledde)
Kjøpes på vinyl hos William Hut (send ham en mail, så signerer han og sånt), Apollon eller Big Dipper.
