fbpx

The Black Lillies – 100 Miles Of Wreckage

The Black Lillies kommer fra Knoxville i Tennessee, og er sterkt basert rundt vokalist, låtskriver og multi-instrumentalisten Cruz Contreras. Bandet ble dannet i kjølevannet av sammenbruddet Cruz opplevde både med musikken og privatlivet. Han hadde i mange år gjort plater med sin til da kone, Robinella, men i 2006 begynte de å skli fra hverandre. The Black Lillies kom med sitt første skive i 2009, «Whiskey Angel», og tittelsporet her var en hyllest til hans eks-kone.

I januar i år slapp The Black Lillies «100 miles of Wreckage», og i disse dager er albumet i ferd med å fyke opp amerikanske Alt. Country lister. Og absolutt svært fortjent. The Black Lillies er et band som mestrer både tradisjonell country, og mer rockepregede ting, og de har også tydelig gått på skolen for vakre harmonier, og den skolen der man lærer alle triksene band og artister som The Band, The Byrds og Gram Parsons benyttet seg av.

Det sparkes i gang med «Two Hearts Down», en fengende folk-preget låt med fele , banjo og kontrabass. Og med et killer-refreng, så setter de klart malen. De følger opp med to rolige og vakre låter, «The Arrow» og «Same Mistakes». Tradisjonelt blir det med fjerde sporet «Three in the mornin’».

Det er variasjonen og spillegleden som fanget min interesse første gang denne plata spinnet rundt. Og evnen Cruz har til å få til catchy melodier sammen med tekster som ikke faller igjennom, og som bidrar til at kvaliteten er stabil over hele linja. Vi kunne nevne i fleng låter som er av høy kvalitet, men jeg vil hoppe frem til spor nummer ni, «Tall Trees». Denne skiller seg ut både pga. lengde (nesten ni minutter) og den nesten episke følelsen det er i arrangementet og melodien, eller kanskje retter sagt melodiene. For «Tall Trees» består vel strengt tatt av tre forskjellige melodier sydd sammen som en liten rockeopera. Tom Pryor som trakterer gitar i bandet briljerer stort, og Cruz Contreras viser at han ikke er redd for å prøve på litt utradisjonelle kombinasjoner i en i utgangspunktet konservativ musikksjanger. Nå har vi jo med begrepene Americana og Alt. Country fått mange retninger, men The Black Lillies opererer stort sett i de tradisjonelle formene, og det gjør «Tall Trees» desto mer imponerende og ikke minst overraskende.

På debutskiva hadde The Black Lillies med seg Leah Gardner som backing viokalist, men har byttet ut henne med Trisha Gene Brady, som har en helt annen tilstedeværelse i låtene. Og den nevnte spillegleden er tilstede hele veien. Og i energi peker «Peach Pickin’» og «Three in the mornin’» seg spesielt ut.

The Black Lillies har samarbeidet med trommeslager i Sparklehorse, Scott Minor, på begge skivene, og de var i studio når de fikk den triste beskjeden om at frontmann Mark Linkous i samme band hadde tat livet av seg, bare to kvartal nedenfor der The Black Lillies har sine øvingslokaler i Knoxville. Dette resulterte i en ekstra låt, skrevet i løpet av to dager i mars. Og sangen avslutter også albumet. «Go to Sleep» er en hyllest til Mark Linkous, og en svært følsom affære. Vakker, rørende og ikke særlig likt noe annet på skiva.

Det har blitt en meget god andreskive fra gjengen i Knoxville. The Black Lillies seiler opp mot toppen av mine lister på årtes album enn så lenge, men vi er jo bare i mai, så mye kan skje. Er det noen som forøvrig ser at coverne til Jason Isbell’s nye skive (også en av årets beste til nå) og denne her, nesten er helt like?  Men The Black Lillies ga ut sin først om det skulle bli oppstandelse!

«100 miles of Wreckage» kan bestilles fra CD Baby, da de ikke sender utenfor USA fra hjemmesiden til bandet.

Siste artikler

Lest dette?