Jeg oppdaget The Black Lillies ved en tilfeldighet i 2009, da jeg skulle handle noen skiver på CDbaby.com. Jeg søkte rett og slett feil når jeg søkte etter garagebandet The Black Lips, og havnet altså på en side der det ble annonserte for en CD som het Whiskey Angel. Jeg vet ikke helt hvorfor, kanskje det var tittelen, men jeg bestilte den etter å ha hørt noen korte snutter, og tre uker senere havnet CD’en i posten. Siden har jeg vært svært betatt av dette bandet fra Knoxville, Tennessee. I 2011 kom andre skiva, og da var jeg en av dem som forhåndsbetilte CD’en. 100 Miles of Wreckage ble et lite gjennombrudd for bandet i USA. De to siste årene har de spilt nærmere 500 konserter, de har spilt på Grand Ole Opry, vunnet priser, og har sakte jobbet seg opp noen klasser. Deres andre skive var for øvrig en av 2011 beste utgivelser i mine bøker.
Nå er Knoxville-gjengen ute med tredje skiva, med den relativt barske tittelen Runaway Freeway Blues. Jeg må si jeg er litt overasket over både tittelvalg og cover. Man kan fort tro dette er band som vaker i ZZ Top-land, noe de jo aldeles ikke gjør. Og der stopper kritikken. Det er ikke mer å klage på, for inneholde på tredjeutgivelsen er formidabel. The Black Lillies har vokst de siste to årene, blitt enda tettere og samspilt, og låtene er velskrevet og oser av den særegne kvaliteten av et band i medvind.
Cruz Contreras er bandets motor, han skriver alle låtene, synger og spiller akustisk gitar med mer. Og Cruz viser nå at han er en fullbefaren komponist. The Black Lillies har spriket litt, når det gjelder valg av stil og retning på de to første skivene, men det har også gitt bandet en viss sjarm. Det føles alikevel helt riktig at de nå følger en litt klarere rød tråd i utrykket. Bandet har blitt et råskinn av et bluegrass/countryband. Et band som ikke et øyeblikk tviler på sine egne evner som formidler og budbringere av musikken. Og de har så absolutt ikke glemt sine røtter. Åpningssporet «The Fall» kunne like godt vært en innspilling fra 70-tallet. Og når Trisha Gene Brady engleaktige røst stiger frem sammen med Contreras på første sporet, vet jeg at jeg har en svært hyggelig time fremfor meg i selskap med The Black Lillies.
Det er et vell av flotte låter på Runaway Freeway Blues, og dette er et album det nesten er en kattepine for en anmelder å skrive om, for jeg har så lyst til å skrive lenge om hver låt. Men i frykt for å kjede dere lesere, så skal jeg prøve å fatte meg i en viss korthet. «Gold and Roses» er klassisk country, med små nikk til blant annet Eagles og Poco, samtidig som bluegrass-influensene ligger der som et vakkert bakteppe. «Goodbye Charlie» vil jeg tippe kommer til å bli deres store radiohit fra skiva. Sitter rett i øra, og er som skapt for amerikanske country-radioer. Slike låter kan fort bli vel glatte, men Cruz og bandet holder stramt på sitt særpreg og lydbilde, og det blir aldri svulstig. «Smokestack Lady» er platas lystige øyeblikk, der bandet leker seg igjennom låta, og det gnistrer av samspillet mellom Contreras og Brady. Tøft, bare rett og slett tøft.
(Sjekk video’en under artikkelen, der de gjør låta live på Grand Ole Opry!)
«Cathrine» er min personlige favoritt. Vi blir tatt med tekstmessig tilbake i tid. En ung mann ser tilbake på livet sitt, og på valgene han har gjort. Reflekterende og sårt om krig og kjærlighet, og det lukter prærie og åpne landskap av sangen. Godt gjort å få så mye ut av et ganske oppbrukt og forslitt tema. Grunnen til at det fungerer så bra, har jeg forundret meg over en del. Konklusjonen må være den forsiktige tilnærmingen de gjør både musikalsk og tekstmessig her. Låta er nesten beskjeden i stilen, og det kler den veldig godt.
«Ruby» er en ganske kvass rocker, som tøffer selvsikkert av gårde. «By the Wayside» roer igjen ned tempoet, og The Black Lillies velger nok en gang den forsiktige, litt måteholdene stilen, som gjør bandet så bra. Og de balanserer albumet elegant, for «All This Living» er en frisk liten sak som drar opp pulsen igjen.
Nesten alle album har sine høydepunkt og sine bomskudd. Og perfekt er ikke Runaway Freeway Blues. «Baby Doe» burde definitivt ikke ha blitt med på sluttproduktet. Sikkert en fin pausefyller i studio, men blåserekker og gospellignende arrangement? Nei, jeg blir irritert hver gang jeg kommer til denne låta. Skipper den etter noen sekunder. Heldigvis avslutter de skiva med noe av det fineste de har gitt ut. «Glow» er en klassisk nattasang, som jeg kan anbefale alle med søvnproblemer å spille. Ikke fordi den er kjedelig, langt der i fra, men fordi den innehar en ro og en stemning som tar deg inn i drømmene på den mest behagelige måten du kan tenke deg. Tro meg, jeg sovnet til denne låta i påska, og det var pokker så fint!
Bandet har beholdt Scott Miner fra Sparklehorse bak spakene, akkurat som på de to første platene. Men denne gangen har Cruz Contreras tatt litt mer kontroll selv, og det tror jeg bare har gjort bra ting for albumet. The Black Lillies har alt som skal til for å bli store der over dammen. De kan fort bli stjerner med denne skiva. Men kanskje de er litt for kompromissløse og litt for lite preget (heldigvis!) av Nashville-maskineriet til å bli de største stjernene.
The Black Lillies har levert sin beste skive til nå, og Cruz Contreras er en av USA’s mest talentfulle låtskrivere for tida. Det ser lyst ut for The Black Lillies dette år, det gjør jammen det!
Hør “Glow”:
[media id=825 width=650 height=20]
Hør “Gold and Roses”:
[media id=824 width=650 height=20]
Hør “Catherine”:
[media id=826 width=650 height=20]
Les anmeldelsen av The Black Lillies “100 Miles of Wreckage” fra 2011 her.
[youtube_video]http://www.youtube.com/watch?v=aQ8IY80pp28[/youtube_video]
