Det ble en jobbeseier for The Rainmakers denne kvelden i Odda. Et avventende publikum måtte overbevises om rockens fortreffelighet av gutta fra Kansas City.
The Rainmakers hadde lagt inn et stopp i Odda på sin vei på kryss og tvers i Norge. Iris Scene har et godt rykte som livested, med et stort og forholdsvis stabilt publikum i den lokale bluesklubben, så det var litt overraskende at så få møtte opp. Ferietid må vel ta litt av skylda, men når store deler av publikum er tilreisende fans, så er det tydelig at Odda har en jobb å gjøre på rockefronten.
Den erkenorske konseptet “her går vi ikke ut før midnatt” står forøvrig like sterkt i Odda som i resten av landet. Så vet vi det. Ved konsertstart så var det nesten like mange tilreisende som lokale, og de fleste stod litt avventende på i god avstand fra scenen. Som Bob Walkenhorst sa : “It’s a good thing this fence is here, to protect you from us.”
I et allerede varmt konsertlokale sparket bandet i gang showet med “One More Summer”, og la listen høyt fra første øyeblikk. Settet er enda mer spisset enn på forrige turné i februar, så her fikk stort sett alle favorittlåtene sine. De som ikke fikk i første omgang, spurte og fikk. Leif hadde kjørt fra Egersund, og fikk høre “You Remind Me Of Someone”. Mannen i Saxon t-skjorte ville høre “Another Guitar” og et jovialt og enormt spillesugent band plukket den frem og delte villig vekk. Han som ville høre “Rainmaker” måtte dessverre gå hjem uten avspilt ønske (og nei, det var ikke meg – selv om den står aller øverst også på min ønskeliste), men det var ikke vrangvilje som var årsaken, heller det at bandet ikke har spilt den sammen siden siste turné på 90-tallet. NESTE gang…
Derimot hadde de til undertegnedes store glede hentet inn igjen “Government Cheese” på settlisten, og ikke minst børstet vekk et tykt lag med støv fra “Battle Of The Roses”, som var revitalisert og et av de absolutte høydepunktene denne svette kvelden på Iris Scene. Bob takket forøvrig pent for at konsertstedet var oppkalt etter hunden hans “Iris”.
Iris Scene fyltes sakte men sikkert opp etterhvert som klokken nærmet seg midnatt. Og halvveis i settet så kicket Rainmakersmagien inn for fullt. Publikum som hadde stått litt avventende et stykke unna scenen stod plutselig klistret inntil sperringene, og allsangen gjallet i veggene. Bandet svettet, og stemningen var upåklagelig.
Turneen har vært preget av et gjennomført entusiastisk og tydelig hjemmepublikum. Stemningen har vært enorm overalt, og bandet har uten unntak levert varene. Etter konserten snakket Marita, fra den utvidete Rainmakerfamilien som reiser rundt sammen med bandet, med Bob og sa at dette måtte være turnees beste show, for her måtte de jobbe for responsen. Og nettopp dette bandets unike evne til å snu et avventende publikum til entusiastiske fans er for meg mye av essensen i The Rainmakers. Der de fleste band ville tuslet seg gjennom settet og gått hjem mens de mumlet noe om “tregt publikum” så virker Bob Walkenhorst å ha en innstilling som sier at “denne gruppen mennesker skal gå ut herfra som en svett, smilende bylt av mine aller beste venner.” OG det funker. Hver gang. Det er nesten magisk å se hvordan smilene fester seg i lokalet.
Etter konserten sa Jeff Porter: “I wish this wasn’t the last few days of the tour. I wish this was the middle of the tour. I just want to keep driving around your beautiful country and play music”. Følelsen er gjensidig, Hr. Porter!
Kveldens konsert på SommarFlora i Florø er den siste på sommerens turné, og der bør publikum kjenne sin besøkelsestid. Så spillesugne har jeg aldri sett bandet før, og de kommer til å fyre på alle pluggene siden det er siste kveld.
Vi gleder oss allerede til neste turné!
