Det norske konsertpublikum fikk endelig stifte bekjentskap med Vandoliers under årets Oslo Americana, og tilbakemeldingene i etterkant var mildt sagt ekstatiske – på linje med den gangen det John Moreland varmet opp for Jason Isbell i Oslo, og åpnet øynene til et bredt publikum som overraskende nok ikke hadde kjennskap til vår venn fra Oklahoma.
Første gang vi stiftet bekjentskap med Vandoliers var på Americanafest i 2019, og det var dyp og lidenskapelig kjærlighet fra første tone. Vi skrev følgende:
“Hvis du slår sammen all energien og spillegleden OG utstrålingen fra SUSTO, American Aquarium, Aaron & Brian, Jon Latham og sukrer det med en frontmann som ikke gjør annet enn å smile og takke for at alle er der – og en felespiller som er årehundrets showmann – så har du et snev av kvaliteten. Felespilleren stiller med langt hår, åpen skjorte, litt chubby mage, truckerbart, fancy solbriller og en Gi Faen-attitude og utstråling som bare dundrer deg i senk.
Vi utropte etter konserten showet for Årets Konsert på Americanafest, og jeg kan med hånden på hjertet si at dette var den beste konserten jeg har sett her borte, noen sinne. Hands down! Et band som bare OSER glede, som spiller så hjertet ditt dundrer og murpussen velter av veggene – hopper, danser og shower- og fortsatt serverer sterke tekster og en fandenivoldskhet som er helt uovertruffen.”
Den forrige platen, Forever, var utgitt på Bloodshoot Records. Siden da har Bloodshot i praksis avgått ved døden etter et heftig brudd mellom eierne, og bandet endte opp med å stifte sin egen label – Amerikinda Records – oppkalt etter deres første album Ameri-Kinda, som kom ut på State Fair Records i 2016. Og for å gjøre det enkelt har de enkelt og greit gitt den tittelen Vandoliers.
Jeg har vært helt oppslukt av denne platen siden jeg fikk fingrene i den, og i skrivende stund holder jeg denne som den hittil beste kandidaten til årets album.
For med Vandoliers har bandet beholdt alt vi elsker fra liveshowene og de første platene – samtidig har de forbedret akkurat de riktige tingene. Der de forrige platene kanskje har hatt et for tydelig livepreg, så har de nå tilpasset musikken studioformatet i mye større grad. Tidligere kunne låtene bære preg av at live-energien tok for mye plass, og de manglet evnen til å gi tekstene rom. For til tross for sitt “all in” liverykte, så skriver Vandoliers knallgode tekster, som nå endelig kommer frem mellom trøkket.
Samtidig har de beholdt energien, nok cowpunk til at du får lyst til å slenge deg i veggen i rein musikalsk glede, og de øser på av alt vi elsker. Det er ikke uten grunn at det var Old 97s som i sin tid tok disse gutta under vingen og skaffet dem platekontrakt.
Her får du alt fra intense historier om helger med kompisene til tapt kjærlighet og tekster om å ikke helt ha fotfeste. Jeg må trekke frem et par av dem, selv om det er helheten og energien som er styrken til denne platen – ikke enkeltspor.
Åpningslåten, “The Lighthouse” er en vidunderlig låt om den som alltid er der og gir deg en grunn til å komme tilbake. Fela til Travis Curry er hjertet i låten, og teksten som er skrevet til vokalist Joshua Flemings datter.
De stuper med hodet først RETT inn i “Every Saturday Night”, som er en aldeles perfekt hyllest til livet vi hadde før. Før Covid, før verden stoppet og vi ble sittende hjemme. Inne. Bak hver vår dør. Et refreng som frembringer uansvarlige mengder gåsehud hos alle som husker, savner og frykter at verden aldri blir helt slik den var.
I should have sang a little louder
I should have stayed a little longer, I suppose
I should have told you I loved you
I was young, darlin’, I didn’t knowI took for granted every Saturday night
With my rowdy friends and the love of my life
We should have danced till they turned out the lights
I took for granted every Saturday night
“Down and Out” forteller historien om livet på bånn, når alt godt har sklidd unna, og alt som er igjen er et motellrom og en halvtom flaske med brennevin. Her viser bandet sin styrke, ved at de klarer å skru seg ned to hakk og levere en sterk tekst.
“I Hope Your Heartache’s a Hit” er nok en perle med masse trøkk. Tittelen er jo ganske selvforklarende, og presentasjonen er upåklagelig. Men det er altså vrien med at det er den ANDRE parten som har mistet noe som er det herlige her.
Den monumentale førstesingelen “Before the Fall” er navet på platen. Trompeten til Cory Graves, som LÅTER som hjertesorg. Den suggerende rytmen. Intensiteten i stemmen til Fleming. Dette er enkelt og greit, og beklager språkbruken, jævla fint.
Jeg må nevne avslutteren “Wise County Friday Night” før jeg avslutter, for det er muligens favoritten min på platen. Fleming ser tilbake, og skriver om kjæresten sin. Som nå er hans kone. Du får følelsen av å sitte i baksetet sammen med dem og oppleve denne fredagskvelden. Nesten hele kvelden, i hvertfall..
Med den selvtitulerte platen Vandoliers tar bandet et langt steg opp i samme divisjon som Turnpike Trubadours og American Aquarium, og viser at de kan levere like sterkt på plate som live.
Plata får du på Big Dipper. Bandet selger den også i litt andre farger på egen hjemmeside.
(Alle livefoto: Arnulf Østerdal)