Hvis det er en artist som aldri står stille, så er det Elizabeth Cook. Gjennom karrieren har hun levert noen gnistrende gode album, men med en stadig søken etter nye lydlandskap for å male bakgrunnene til hennes musikalske visjoner.

Hun føyer seg inn i rekken av artister som utfordrer båsen de er plassert i, slik Sturgill Simpson og Margo Price har gjort i det siste. Og hun gjør det med stort hell. Hun har alltid hatt «jeg gjør som jeg vil» innstillingen, og her frigjør hun seg helt fra alt av forventninger og bare lager en gnistrende plate som tøffer seg akkurat der den skal.

I fjor var vi så heldige å få lage en Dust of Daylight Session med henne, hjemme hos Andrew Leahey i Nashville. Elizabeth spilte to låter fra denne platen, og allerede da skjønte vi at hun kom til å løfte listen enda et hakk. 

Og når Afthermath nå er ute, så er den alt annet enn det vi er vant til fra Elizabeth Cook. Og den er mildt sagt absurd god. Jeg tror den vil kreve en gjennomlytting eller to før den sitter, men når den først sklir inn under huden så klarer du ikke å stoppe. 

Hun har med seg turnébandet sitt, noe jeg tror var et perfekt valg. Samspilte, tighte og fokuserte. Med Andrew Leahey på gitar, så gjør han noe av sitt aller beste studioarbeid på denne platen. Butch Walker har produsert, og spiller også gitarer, mandoliner, tangenter, trommer og korer litt. Trommene ellers håndteres av Herschel Van Dyke. Bass, perkusjon og koring leveres av Steve Duerst, og vår gamle venn Whit Wright som spilte i American Aquarium i en årrekke spiller pedal steel og dobro. Andre bidragsytere er Aaron Embry på tangenter og Patrick Warren på strykere.

Låtene til Elizabeth er røffe, intense, nesten suggerende i rytme. Tekstene er direkte, meget personlige og tar tydelige standpunkter. Produksjonen er spenstig, henter elementer fra popmusikk, grunge, rock, og mikser det med country og strykere etterhvert som det passer. 

Et par av de mest personlige låtene tar et oppgjør med egen fortid, særlig «Bad Decisions» og «Bayonette» er rett ut sagt direkte.

I should have tried not to drink
I should have kept your key out of my ignition
and not care what nobody thinks

«Bayonettes» nesten Elton Johnske groove, kombinert med Elizabeth Cooks herlige tekst om et opphold i Mexico er en innertier.

I don’t speak Spanish and I don’t own a gun
I wear sombrero, I’m allergic to the sun
I take all the advice that I can get
But ain’t nobody here tried to kill me yet

Og skal vi først diskutere personlige låter, så er åpningslåten «Bones» er en siste hilsen til hennes foreldre, og «Daddy, I Got Love For You» er naturligvis en låt til faren. Som hun også snakker om i «When She Comes» Åpningen på førstnevnte er mildt sagt hjerteskjærende.

Sittin’ up in bed with stage 4 cancer 
A chew of tobacco and all the answers
He said girl if you don’t learn to breathe 
You ain’t ever gonna make it as far as me
Daddy I try to do like ya tell me, I hold my own, I love the lonely
I feed the fire, fuel the flame, I live to play another day

Singelen «Perfect Girls of Pop» kommenterer bransjens utnyttelse av- og syn på jenter som «syngedamer» som bare skal stå foran og være pene og synge litt pent uten substans. En av årets beste låter, med en melodi som sitter i øret i timesvis. Vi nynnet på den hele veien hjem etter at vi fikk den på teip i Nashville.

Den andre av de to låtene vi filmet i fjor var «These Days», en gåsehudfremkallende intens låt der pedal steelen til Whit Wright slenger låten i veggen sammen med teksten som er rå og steintøff der den snakker om et relativt heftig liv. Linjen «So don’t come selling crazy, we stocked up here» er helt vidunderlig. Platen er full av slike godbiter, så her er det bare å dykke ned for tekstnerdene der ute.

Platens muligens beste spor er «Stanley by God Terry». En countrysviske som er rocket opp og rufset til, som forteller en sterk og emosjonell historie fra Elizabeths barndom. 
Jeg hadde mest lyst til å bare poste hele teksten, siden den er intet mindre enn brilliant – men dere får heller stupe ned i den og kose dere.

Hennes foreldre spilte i et honky tonk band på 70-tallet, og låten handler om bandets frontmann og hans familie – kone og barn. Det er relativt hjerteskjærende, og vel verdt å bruke tid på. Her viser Elizabeth virkelig hva som bor i henne som historieforteller og låtskriver. 

De fleste av dere har sikkert sett den herlige videoen til «Thick Georgia Women», der Kevn’ Kinney sitter med et glis og spiller gitar i bakgrunnen. Kort sagt, så handler den om å bare gi faen og kjøre på med det livet du ønsker. Drite i alle andre og gi klar beskjed. Kevn’ namedroppes naturligvis også i teksten. 

Thick Georgia woman, her body knows
Basket of peaches under her clothes
She move like a razor, she’ll peel your heart

Så var det countrylåta da. «Two Chords and a Lie». En vidunderlig liten countrysviske som både forteller en historie og er et stjerneeksempel på en velskrevet countrytekst. Bare lytt til den teksten, folkens. Den er et mesterlig håndverk. 

Platen avsluttes med hennes overjordisk vakre hyllest til hennes gode venn John Prine. «Mary, The Submissing Years». Den er på en måte et motsvar til Prines «Jesus, the missing years». Snakkesyngingen er naturligvis et nikk til den store mester, og selv om den ble skrevet før han gikk bort så blir den en siste hilsen som er intet mindre enn nydelig. En moderne vri på Maria, som etterhvert fikk en sønn som het Jesus. 

Aftermath vil bli stående som et av Elizabeth Cooks aller beste album, og selv om mange nok vil rygge litt ved første gjennomspilling så fortjener den at du setter deg ned og lytter til tekstene og jakter ned visjonen hennes. Hun har skrevet noen av sine aller beste låter og aller sterkeste tekster. Dette er ærlig, det er tøft, det er rått og det er direkte.

Kjøp platen hos Big Dipper (dobbel vinyl). Følg henne på Facebook.

 

 

Forrige artikkelDust of Daylight Sessions: Roy Lønhøiden & Strenger av Stål
Neste artikkelAnders Dahlberg & The Serenaders – livevideoer fra Nordfjordeid
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here