Ved første gjennomlytting var det litt vanskelig å forholde seg til Basko Believes. Jeg sleit med å dytte hodet mitt forbi følelsen av at dette var en ny plate av Ryan Adams. Jeg kom til et punkt der jeg enten måtte avvise dette som et forsøk på å låte mest mulig som Ryan Adams, eller godta at en artist har sitt eget livsløp og sin egen verdi – selv om lydbildet ligger tett opp til en annen artist jeg setter veldig høyt.
Og til slutt koker det ned til låtene. For én ting er det jo at Johan Örjansson har en stemme som Ryan Adams i perioden hvor han hadde det som mest sårt og tungt. Men det kan jo ikke Örjansson noe for. Han synger med den stemmen han har fått tildelt, og det gjør han forøvrig satans bra.
Så da gjenstår låtene. Og det er der Ørjansson levérer. Noe så overlegent imponerende som han levérer. Kombiner stemmen og noe av lydlandskapet til Ryan Adams med melodiene og arrangementene til Teitur, og sleng på en dæsj Gripka, så har du en anelse om retningen Basko Believes beveger seg i.
På Idiots Hill bygger han en stemning som på tilnærmet magisk vis transporterer deg over i en helt annen virkelighet, hvor bare du, melodiene og stemmen til Örjansson eksisterer.
Etter flere år som Johan Örjansson under trygge vinger hos Rootsy, så brukte Örjansson alle sine sparepenger på å reise til Redwood Studios i Denton, Texas – hvor musikere fra Midlake, Israel Nash Gripkas band og The Polyphonic Spree ventet.
Det fungerer på et drømmende, intenst nivå hele veien. Et lite feilskjær der han ramler over i Coldplay-land må vi tilgi, da resten av platen i mine ører er et mesterverk. For hver gjennomlytting avdekker ørene mine nye lag i lydbildet, og elementer som hele veien sniker seg inn og behersket finner seg sin rettmessige plass i melodien.
Jeg kunne fortsatt å trekke frem musikalske knagger å henge dette på, for jeg hører alt fra Frank Sinatra til Michael Bublé – fra The Band og spesielt Robbie Robertson til Israel Nash Gripka og vår egen Julian Berntzen. Men jeg tror jeg må konkludere med at Johan Örjansson har skapt sitt helt eget musikalske univers, der han virkelig har utfordret seg selv til å lage den beste platen han hadde inne i seg – og klarte det.
Tekstene har fått lite oppmerksomhet i denne lille epistelen min. Jeg har rett og slett ikke kommet dypt nok ned i platen enda. Hvor utrolig det enn kan høres når vi tar min tekstfetish i betraktning, så har melodiene og arrangementene tatt all min oppmerksomhet på hver gjennomlytting. Denne platen er rett og slett bare så behagelig å høre på at jeg har lyst til å omtale den som en god, gammeldags FIN plate. Men så er den jo så mye mer enn det. For tekstene ER gode. Virkelig gode – som forteller en historie – historien om Örjansson, antar jeg. Det er bare det at melodiene og låtene er så fine at jeg ikke har klart å rive meg løs og stupe dypt ned i tekstene. Foreløpig. For det kommer. Denne platen kommer til å ligge i temmelig kraftig rotasjon fremover.
Platen er bygget opp som en reise gjennom et lydlandskap, og Örjansson håndterer dette særdeles elegant ved å starte med “In A Glade” – der hans nynnende stemme er det eneste vokale bidraget på toppen av en gitar og en fløyte som mest av alt gir oss følelsen av å gå rundt på en britisk blomstereng en gang i 1969. Så forteller låtene gradvis mer av historien hans – både musikalsk og melodisk – men også tekstmessig – før han avslutter det hele med “Out Of A Glade”, hvor vi forlater blomsterengen vår fordi høsten nærmer seg…
Nevnte jeg magisk? Jeg gjorde det ja. Da kan jeg ikke gjøre annet enn å innstendig oppfordre til å sette seg ned med Basko Believes Idiots Hill. Jeg ser ikke helt hvordan du kan angre på det.
Hør “The Waiting”:
[media id=907 width=650 height=20]
Hør “Rain Song”:
[media id=908 width=650 height=20]
Lift Me Up:
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=vdz4BQvhpM8[/youtube]
The Waiting:
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=8hoCLW3uamA[/youtube]
Wolves:
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=AfEdVZb3Dmc[/youtube]