Musikk er viktig i heimen. Far i huset skriver musikkblogg, spiller i band, samler på plater og arrangerer konserter. Mor i huset er radioDJ, kan (i motsetning til far) synge, kan juksespille piano og hører på mye og bare feil musikk. Ungene i huset er særdeles happy med all musikken som forefinnes til enhver tid, og har sine klare favoritter. Husets voksenpar, altså mor og far – er ikke akkurat samstemt når det gjelder musikk, og har vel vært kjent for å pushe sine favoritter på de håpefulle små.
Men ETT sted har ungene og de voksne funnet en felles plattform. Og det er i Christine Sandtorvs vidunderlige Stjernetellerunivers. Jeg sa det når jeg skrev om forrige plate, men det kan ikke gjentas ofte nok. Hele grunnen til at dette er så bra, er det enkle faktum at Christine Sandtorv tar barna på alvor. Hun snakker med dem, ikke til dem – og samtidig gjør hun det på en måte som er så sjarmerende og spenstig at vi voksne har nesten like mye glede av musikken som barna.
Dinomaur fortsetter der Spellemannvinner Gullamanter avsluttet, med humor, underlige ord og historier – og små gullkorn fra en hektisk småbarnshverdag som enhver som har eller har hatt små barn umiddelbart vil kjenne seg igjen i.
Og for de små så er det fengende melodier som det er særdeles populært å hoppe rundt til (der har vi den hoppingen til musikk igjen ja…), og eldstemann i huset (4 år) har lagt seg til et ytterst svinekult move der han hopper rundt og ser ut som en ellevill Chuck Berry i full duckwalk. Den kommer godt med når «Dinomaur» og «Belit deg» fyker ut i rommet.
Med seg på Stjernetellerlaget har hun produsent og medmusiker Yngve Leidulv Sætre, som sist var aktuell her på DoD tidligere i uken, som produsent for Evig Din For Alltid. Iver Sandøy har traktért alt fra trommer og rislerasler til glidelås, Inge Rypdal har spilt litt gitar og lapsteel (yay), og Kjetil Møster står for saksofonéringen. Og på bass har vi den alltid eminente Per Amund Solberg fra Number Seven Deli.
Jeg nevnte hektisk hverdag. Og da er hverdagskaos et ord som ligger lett på tungen. For kaos er det nok av med små barn som er høyt og lavt. Christine har heldigvis den samme utfordringen i «Kaos»…
Her er bare kaos kaos kaos kaos
Fra vi stod opp til vi la oss
Til vi la oss la oss la oss.Vi mangler flott system med merkelapper
Putter ingenting i kurver eller mapper
«E det nok no» er perfekt popmusikk, og like mye voksenpop som barnemusikk. Den er dessuten noe av det fineste fra denne kanten noen sinne. Tittelsporet «Dinomaur» slo særdeles godt an hos minstemann som er hardt på insekt- og Dinokjøret, stadig forlanger å få se «Dinosaurene kommer» på tv, og bruker en time ned trappen fordi han må ned på kne og si «HEI MAUREN!» til alle små maur han ser.
Som innflytter til Norges beste by, så var det en del ord og uttrykk som kom en smule brått på i møte med min Bergenske kone og tilhørende familie av innfødte. Mye var jo under kontroll, takket være Gullars, To Hus Tett i Tett, Pytten, Piddi og Dvergene (De Musikalske).
Daier og Bekkalokk hadde man full kontroll på (Takk, Helge) . Men så kom ord som Løvang og Belite. Et øyeblikk ble man i tvil om dette var en blivende sted, men akkurat som enhver god nordmann med hytte i Spania så prøver man jo å lære seg språket der man kommer.
Christine Sandtorv gjør det enkelt for nye og kommende innflyttere ved å lære bort det å belite seg i «Belit deg». En umiddelbar slager hos både toåring og fireåring (og to over noenogtreve-og noe).
«Smauets detektivbyrå» formidler spenning og moro som spioner og etterforskere. «Vi kler oss ut» følger elegant opp, og er perfekt for eldstemann som til stadighet stiller utkledd som Mikke Mus når resten av familien finner det for godt å stå opp lørdags morgen. Det var stor stas at det i teksten sies «Fisefin». Det er de enkle gleder som gjør det hele moro.
Så kommer flere av låtene som gjør platen så viktig. Som nevnt så tar Christine Sandtorv barna på alvor, og vi så det på forrige plate – at temaer som for en liten pjokk er særdeles store og viktige blir tatt seriøst.
«Kom igjen, kom igjen, kom igjen» lar barna få en stemme, og det gjør spesielt «Rekk ut hånden din» og «Det ble litt dumt». Her får vi tekster som vinkles fra barnas synspunkt. Det er ikke spesielt enkelt å være liten, og samtidig være forventet at man skal være stor og flink.
Jeg har planer om å kjøre «Så deler vi på det vi har» på repeat på barnerommet, slik at (2) og (4) kan lære seg hvor kult det er (for oss voksne) hvis de bare deler tingene uten å slåss og krangle om dem først. Jeg er håpefull inntil det motsatte er bevist.
Platen avsluttes som det startet – med «Kaos». Nå i en instrumental ellevill jazzmiks. Jeg må vel innrømme at både (2) og (4) syntes det ble litt skummelt og bråkete på slutten, og at vi fikk beskjed om å slå av. Men det går seg nok til med repetisjon.
NOK en utsøkt barneplate, som fungerer like godt for voksne som for barn. Stjernetelleruniverset er åpent for alle.
Søndag 7. september er det barnevennlig releasekonsert på Logen Teater i Bergen. Platen får du overalt hvor musikk finnes, for eksempel på Platekompaniet. Les også om forrige plate, Stjerneteller – Gullamanter. Besøk Stjernetellerne på Facebook.
Hør «E det nok no?» – et av de beste eksemplene på hvor fin popmusikk dette er, som fint appellerer til liten som stor…
