fbpx

Hurray For The Riff Raff – Small Town Heroes

Av og til er det noe med musikk som treffer en stakkar midt i hjerterota. For meg er New Orleans-bandet Hurray for the Riff Raff et godt eksempel. Å sette på en Hurray for the Riff Raff plate er som å sette seg inn i en tidsmaskin med destinasjon langt tilbake i tid. Kall det gjerne amerikansk folkemusikk med spor av blues, country og New Orleans. Det er tradisjonsmusikk i møte med 2014 det er snakk om her.

Bandets frontfigur er Alynda Lee Segarra oppvokst i Bronx med røtter fra Puerto Rico. Som ung tenåring tok hun undergrunnen ned til Lower Eastside for å dyrke sin lidenskap for punk. I en alder av 17 år drar hun hjemmefra, haiker med godstog til California, før hun igjen haiker til New Orleans, hvor hun siden har blitt værende. Der fikk hun seg en omgangskrets og bodde i ubebodde hus. Hun blir med i et gateband hvor hun spiller vaskebrett i begynnelsen. Etterhvert gir en venn henne en banjo som hun lærer seg å spille på. Så begynte hun å skrive sanger, og slik ble Hurray For The Riff Raff til. Det skjer forøvrig flere spennende ting i Frenchman St. Luke Winslow King tilhører også dette miljøet og også han serverer musikk av solid kvalitet.

Å se vinylutgaven av Small Town Heroes snurre rundt på platespillere er selvsagt et vakkert skue. Å derimot høre de tolv låtene spre seg ut i rommet er en enda bedre opplevelse, fordi dette er virkelig ei plate som holder mål. Det lyder umiskjennelig Hurray for the Riff Raff dette. Alynda’s vakre og unike stemme sprer medmenneskelighet rundt i rommet, for tekstene bevitner at vi har med en artist som ser de nederst ved bordet. Når man har levd på gata og i fraflytta hus så ser man en verden vi som regel er forskånet fra å oppleve her i Norge. Tre av platens beste kutt vitner om en politisk og sosialt engasjert dame. «The Body Electric» er dedikert den indiske jenta Damini som ble gruppevoldtatt og drept i India for et par år siden. «St. Roch Blues» omhandler en rekke seriemord gjort mot hjemløse som skremte vettet ut av de hardt prøvede borgerne i New Orleans. Tittelsporet omhandler den vanskelige relasjonen mellom en far som sliter med å vise følelser og hans narkomane datter som savner at noen er glad i henne. Helt klart en universell tematikk som gjelder flere steder enn i Crescent City.

Hurray For The Riff Raff har et lavmælt og folkelig lydbilde. Det er befriende i en bransje der svært mange ofte legger på en lydvegg med masse pirk og detaljer. Denne gjengen gjør det enkelt, og scorer på det i min bok.

På fjorårets coversamling My Dearest Darkest Neighbour leverte de en prima tolkning av Gillian Welch sin «My Morphine» og Gillian Welch er det første jeg tenker på når platens tredje låt «Goodtime Blues» har besøk av platestiften. Det er så vakkert. Åpneren «Blue Ridge Mountains» er bluegrassaktig, og det er nesten umulig å ikke få fot.
«No One Else» er en annen låt jeg liker godt. Et småfunky ståbassriff, en enkel el-gitarfigur og et piano med Tipitina-feel gjør underverker for meg.

Om det er Hurray for the Riff Raff sin beste plate ? Det er jeg ikke helt sikker på, for 2012 utgaven «Look out Mama» er i min bok allerede en klassiker. Men, den er absolutt helt der oppe.

Vinylen finner du for eksempel i ATO Records sin nettbutikk – Hurray For The Riff Raff 

[youtube]http://youtu.be/lA3Z-YHvQW4[/youtube]

 

[youtube]http://youtu.be/GsfNmg9dGpM[/youtube]

 

Siste artikler

Lest dette?