Zoe Muth har med sine utgivelser så langt i karrieren imponert stort. Hun fikk oppnavnet «Seattle’ Emmylou», og må regnes som en av de mest spennende kvinnelige songwriterne i dagens musikkbransje. Zoe Muth har en behagelig stemme. Hun er ikke akkurat Minnie Ripperton og synger over flere oktaver. Hun holder seg stort sett der den litt nasale og rolige stemmen hennes funker best. Det funker for meg, for jeg får ro i både kropp og sjel når hun bruker sitt orale instrument. Jenta skriver også fine sanger, og har et melodiøre som resulterer i vanedannende flotte countrylåter. Zoe Muth har det, helt enkelt!
Mye har skjedd med Zoe Muth det siste året. Hun har sluttet som førskolelærerinne, flyttet til Austin og samlet sammen et nytt band. Under denne prosessen traff hun på erfarne George Reiff som har et greit kontaktnett i den texanske hovedstad. Han hanket inn Brad Rice, Martie Maguire og Bruce Robison til å delta i innspillingsprosessen.
Nå aner jeg ikke om dette er bandet hun turnerer hyppig med, for dette er neppe billige musikere å hyre, men nok om det.
I studio har hun overgitt mye makt til nevnte Reiff. Han har lekt seg en del med knottene i prosessen som har ført fram til denne plata, og det høres. Ved første lytt var jeg faktisk skuffet. Men jeg ga plata flere runder og mere tid, og vips så sitter jeg her og konstaterer at Zoe har vært både modig og heldig. Plata vokser veldig, så det er en fornøyd anmelder som skriver denne anmeldelsen.
På menyen har hun ni egne låter, der hvertfall «Mama Needs A Margarita» var med på flyttelasset fra Seattle. Hun har valgt å covre Small Faces/ Faces -bassist Ronnie Lane sin flotte «April Fool».
Allerede fra første tak hører man en trommelyd man ikke har hørt hos henne før, og etterhvert diverse tangentinstrumenter som vitner om noe nytt. På platens vakreste spor «Annabelle» blir det musisert med strykere. Den første halvdelen er forøvrig en knallsterk samling låter. Den andre halvdelen er i mine ører ikke like sterk, men alt i alt snakker vi om ei meget solid og god plate.
Jeg vil poengtere at dette nye soundet aldri låter glatt og polert slik det gjerne blir blant de syngende struttepuppene som har søkt lykken i Nashville.
Jeg synes nok totalt sett at hun ikke når helt opp til sine to første plater, men jeg tror vi kan vente oss mer kvalitet fra Seattlejenta framover. Det er bare å følge med.
Zoe Muth virker til å være en jordnær dame som ønsker å formidle kunstformen countrymusikk slik vi liker det. Nå gjelder det bare å få henne og bandet til Norge. Det hadde satt prikken over i’en.
Platen kjøpes i shoppen hennes. Følg Zoe på Facebook.
Hør «Annabelle»:
