Jeg mener at Luke Winslow King sin plate «The Coming Tide» var den beste plata i 2013 uansett sjanger. Det var mye jazz og blues i rillene. Rett og slett en billig og trivelig måte å oppleve New Orleans på.
Siden den gang har det skjedd mye i livet til godeste Luke og kompanjongen Esther Rose. De har giftet seg. De har hatt en lang turne i Europa med hovedvekt på Balkan, der de på lavt budsjett har holdt flere konserter til inntekt for flomofrene der nede. På toppen av dette har de rukket å lage en plate som heter «Everlasting Arms». Det er den platen jeg har hatt i hodet oen dager nå. Liker jeg den ? Svaret er ja.
Luke Winslow King er en flink gitarist som synger bra. Men han har også teoretisk balast. Han har studert musikkteori både i New Orleans og Praha. Sånn sett har mannen fra Caddilac, Michigan snøring på hva han driver med. Det kan diskuteres hvor viktig musikkteori er i dagens musikkbilde. Men ingen kan ihvertfall beskylde ham for å ikke vite hva han driver med.
Hvordan skal ei plate låte i 2014 ?
Det tror jeg er et spørsmål godeste Luke gir jevnt faen i å besvare. For opp av ermet har han tryllet fram ei plate som sikkert kunne vært laget for 50 år siden. Sjangermessig er nok platen litt utenfor komfortsonen til de av DoD’s lesere som helst vil ha rock ispedd country eller motsatt. Likevel, vil jeg anbefale alle å gi denne musikken en sjanse. Dette er folkblues, med gode doser jazz ispedd rytmer fra Karibien. Det er rett og slett fantastisk flott, men det kreves et åpent sinn. Først og fremst er dette likevel lyden av New Orleans
For noen musikere!
Luke Winslow King synger og spiller gitar. Esther Rose synger og spiller vaskebrett. Ståbassen blir traktert av Cassidy Holden, mens Ben Polcer sjonglerer mellom tangenter og trompet. Det er likevel trommeslager Benji Bohannon som imponerer meg mest med sin lekne traktering av trommestikkene. Dette er ikke å slå trommer, men å spille trommer. Som lytter får man nesten nye ledd av å høre rytmikken her. Det er enormt!
Dans til musikken!
Dette er 2014, men vel så viktig er tradisjonene. Åpneren og tittelsporet er en omskrivning av Anthony Johnson Showalter som levde mellom 1858 – 1924. Så her snakker vi om gospelmusikk med gamle røtter. Han har ikke bare reist langt tilbake i tid. Han har plukket musikk fra øya St.Croix som er en del av de amerikanske Jomfruøyene. «La Bega’s Carousel». Nå har selvsagt karibisk musikk hatt en påvirkning på New Orleans både musikalsk og kulturelt, så slik sett er det ikke rart at en musikkteoretiker som Luke Winslow King fornyer en slik sang.
«Graveyard Waltz» er en passe tilbakelent pianoballade.
They’ll be hanging me tonight
When the stars are lit
And the Moon shone bright
I finally found one true way to lose
My lowdown graveyard blues
Det klinger så fint, når trommene og trompeten kommer inn på slutten. Suverent vakkert!
«Wanton Way of Loving» er et annet fint musikalsk høydepunkt, der kona Esther Rose er hovedvokalist ikledd fele og det hele. Musikalsk er dette helt på høyden. Flott.
Om den er bedre enn forgjengeren er jeg ikke sikker på, men det er veldig bra saker dette her.Vi trenger artister som bryter litt med det vanlige og forventede. Luke Winslow King er ei musikalsk skattekiste folk bør åpne opp og sjekke ut.
Luke Winslow King ønsker forøvrig å gjennomføre en turne i Skandinavia, så det er både ei bønn og et håp om at noen faktisk tør å hjelpe ham med dette. Vi trenger å få besøk av viktige kulturbærere som godeste Luke. Det er viktig at han får muligheten til å eksponere musikken sin her på berget.
Knall plate, rett og slett.
