Pete Molinari – Theosophy

Pete Molinari er endelig klar med oppfølgeren til A Train Bound For Glory fra 2010. På Theosophy har han fått hjelp av et stjernelag med musikere, teknikere og produsenter – og har på alle måter rendyrket sitt eget sound og laget en plate som er så retro at den musikalsk ikke hadde gjort seg bort om han spilte den inn i Sun Studios tidlig på 60-tallet, og samtidig er den så moderne og frisk i lydbildet at den helt naturlig passer inn i 2014. Det føles litt som om han har tatt alt som var kult og som virkelig funket med et helt tiår med 60-tallsmusikk, komprimert det – fremhevet de beste delene og endt opp med Theosophy.

Referansene til Merseybeat og en rekke British Beat-bands fra tidlig 60-tall er tallrike, her er det både obskure referanser og mer kjente referanser som tidlig Rolling Stones Herman’s Hermits, Hollies, Kinks, Searchers, Dave Dee, Dozy, Beaky, Mick & Tich, Gerry & The Pacemakers, samt litt tidlig Roy Orbison og Everly Brothers – og det låter som en sommerdag i 1962, med gitarlyd fra 2014. Platen er nesten ubeskrivelig fin, og med litt rettferdighet så er dette tiårets sommerplate.

Theosophy føles litt som en reise gjennom 60-tallet. Fra han trøkker til med den seint 60-tallske  singelen “Hang My Head In Shame”  med referanser til Blonde on Blonde og de mer psykedeliske forsøkene til The Byrds. Låten er spennende i seg selv, i og med at den først ble spilt inn og mikset med Liam Watson bak spakene – før miksen ble tatt med videre til Andrew Weatherall som remikset og produserte “litt til” som Molinari sier, med Barrie Cadogan fra Primal Scream og Little Barrie på gitar, før miksen ble tatt med til Tchad Blake (Elvis Costello, Pearl Jam, Richard Thompson, Tom Waits, T-Bone Burnett, Pretenders, Justin Townes Earle osv osv osv) som mikset og remikset en siste gang. Vanligvis en oppskrift på katastrofe, men så skjedde ikke på denne låten som låter friskt og retro på en gang. Et imponerende stykke musikk.

“Hang My Head In Shame” sklir over i “You Will Be Mine” som beholder litt av den seine 60-talls viben i et småpsykedelisk orgel som drar låten. “Evangeline” er et skikkelig rockespor som han har forsøkt å spille inn 4-5 ganger tidligere, uten å få det resultatet han følte trengtes. Låten handler om New Orleans, og minner han har derfra.

Så tar vi turen til starten av 60-tallet gjennom “I Got Mine”. Kinks mikses med Everly Brothers og tidlig Rolling Stones. Molinari leverer virkelig på munnspill på denne låten, og teksten er meget sterk.

Molinari var en av de første artistene som besøkte Dust of Daylight Live. Han var på en liten miniturné i Norge for å spille en bunke låter som skulle testes ut med tanke på den nye platen. Flere av dem er heldigvis kommet med her. Den gang bodde han hjemme hos meg, og han satt hele tiden og noterte små tekstlinjer i notatboken sin. Han fortalte også at han ikke har tv hjemme, og holder seg å mye unna pcen som praktisk mulig. På den måten fikk han bruke hodet på kreative ting, og når man hører låtene på Theosophy, så er det vel flere av oss som burde gjort det samme.

“I Got It All Indeed” hentet inspirasjon fra et platecover med Billy Childish, og og er en saftig, drømmende rocker som fint kunne oppstått på den Amerikanske østkysten en gang seint på 60-tallet.

En av de tekstmessige favorittene på platen er “When Two Worlds Collide”, hvor de har valgt å ta lydbildet litt tilbake til hans tidligere låter, lagt til et litt svigende countrypiano og lagt til en aldeles nydelig tekst om samspillet mellom mennesker som liker hverandre temmelig godt.

Den velkjente “akustisk-gitar-og-gulvtam”-introen fra “What I Am I Am” har Everly Brothers brukt med stort hell opptil flere ganger, men den låter så perfekt på denne låten, kombinert med utsøkt koring og veldig mye George Harrison og spirituell mystikk. “What I Am I Am” er, sammen med  sporet som følger direkte etterpå; “Dear Marie” platens sterkeste spor.

Og nettopp “Dear Marie” er en slik låt som enhver låtskriver gladelig ville gitt både armer, bein og hode for å skrive. Stemningen i denne låten er helt unik, og den oppsummerer absolutt alt som var fint og tilsynelatende uskyldig ved Beatmusikken på tidlig 60-tall. Det er sommer, det er kjærlighet og forelskelse (som ikke nødvendigvis endte så lykkelig), og det er bare så vidunderlig vakkert at man ikke kan unngå å smile. Samspillet mellom gitaren, banjoen og pianoet er utsøkt produsert. Blir man ikke i godt humør av dette så er det en god indikasjon på at det kan være på tide å kontakte profesjonelle.

Now I’m feelin’ fine,
girl you made stronger.
Life is sweet as wine,
it don’t phase me, no longer.
Days they once were blue
Now that they are through
Maby I’ll forget,
how you made a fool of me
Dear Marie.

“Mighty Son Of Abraham” mikser blues og rock, og Molinari forteller at det er mye selvbiografisk i denne låten, som følges av en seig, bluesy “So Long Gone” – som garantert vil falle i smak hos alle som liker dirty, amerikansk sumprock. Naturlig nok skyldes det Dan Auerbach fra The Black Keys, som setter et nesten overveldende særpreg på denne låten.

Litt av den feelingen hentes videre til “Easy Street”, som kunne gjort seg i en litt mørk Noir-film med utspekulerte, vakre kvinner og tvilsomme gangstere.

Den litt mørke følelsen brytes i “Winds of Change”. Som tittelen tilsier så er dette en fundering rundt livet, tilværelsen og hvordan vi behandler verden og de rundt oss.

Platen avsluttes med syrebadet “Love For Sale”, som på en måte gjør at ringen sluttes – der psykedelia trekkes inn og blandes med moderne rytmer og metoder. Noe av det som imponerer meg mest på denne platen, er det totale fokuset på at det skal fungere som et ALBUM. Ingen låter er tilfeldig valgt, og ikke minst rekkefølget virker å være nøye planlagt, med to ytterpunkter i hver “ende”, de to viktigste låtene i midten, og så bygger de andre låtene opp mot disse fire forskjellige høydepunktene.

Platen får du hos Cherry Red Records, hos Big Dipper og f.eks på Spotify. Men tro meg når jeg sier at dette er en plate som er LAGET for å spilles på vinyl…