Klikk-klikk-klikk-klikk. Trommestikker teller opp fire takter. Tunge gitarer ramler perfekt inn i lydbildet, og Mike Cooley synger “Put your cigarette out and get your hat back on. Don’t mix up which is which”. English Oceans er i gang, og ikke bare starter platen med en Cooley-låt, men gitartrøkket og soundet er røffere enn på mange år, og jaggu meg har de ikke med en blåserekke på første låten “Shit Shots Count”. Og det funker. Det funker som bare ville helvete.
Drive-By Truckers. The little band that could. Bandet som virkelig har bevist at det å dra ut på veien og spille, bygge seg en following basert på kanontekster og ekte-ærlige rockeshow som få – om noen – matcher – fortsatt er en mulig basis for suksess. For det lille bandet som reiste rundt i en liten kassevogn, sov 5-6-7 stykker på samme motellrom, noen i sengen – noen på gulvet, eller på sofaen hos velvillige fans, er nå et av bransjens største rockeshow – med garantert utsolgte konserter hvor enn de drar med buss-kolonnen sin.
Det er en udelt glede å ha fulgt dette bandet (om enn på avstand) fra å være et temmelig obskurt band bare de mest håpløse nerdene hadde hørt om – til å bli det største rockebandet på jord. Ja, la oss rett og slett bare akseptere det faktum. Drive-By Truckers er verdens beste rockeband.
På sitt tiende studioalbum går de tilbake til røttene, og gir oss et album som fint kunne lagt seg et sted mellom Southern Rock Opera og The Dirty South. På mange måter gjorde de det vanskelig for seg selv ved å gi ut to av historiens beste album i de to sistnevnte. Alt de gjør blir naturlig nok sammenlignet med de platene. Hadde platene etter The Dirty South kommet ut uten at de to førstnevnte ikke eksisterte, så hadde de fortsatt blitt genierklært (naturlig nok med unntak av A Blessing and a Curse), og jeg mener forsatt at Go-Go Boots er deres 3. beste plate. Det vil si, den var det inntil English Oceans kom ut. For her gjør de altså sitt ytterste for å forsøke å tangere tidligere mesterstykker.
Den store overraskelsen på denne platen er antallet låter fra Mike Cooleys hånd. En mann som selv har uttalt at hans spede bidrag til Truckers-historien (da tenker vi utelukkende antall, ikke kvalitet) skyldes at han skriver sånn rundt regnet to låter i året, har plutselig levért nesten halvparten av låtene. Og som vanlig, hadde jeg nær sagt, platens to beste spor. I følge bandet selv så har han hatt en temmelig kraftig skrivesperre siden 2005-ish, og Hood bestemte seg til slutt for at bandet ikke skulle lage fler plater før Cooley var den som kom og foreslo det. Plutselig begynte låtene å trille ut, på Cooleys egen måte. Han må i følge seg selv jobbe temmelig målrettet og strengt med seg selv for å produsere, men når vi hører resultatet på English Oceans så er det verdt det. Fra vår side, i hvert fall.
Og bandet som som vanlig uttaler at “neste år skal vi ta det litt med ro”, klarer jo ikke å sitte stille. Sist gang de sa det, så spilte de inn The Big-To Do og Go-Go Boots. Nå roet de litt ned på turneringen etter at Shonna Tucker (og deretter John Neff) noe overraskende og brått sluttet for å satse på en (foreløpig skremmende dårlig) solokarrie i Shonna Tucker & Eye Candy.
Naturlig nok havnet de i studio, og der fikk de også med seg reservebassist Matt Patton, som hadde fått permisjon fra The Dexateens for å turnére med Truckers en kort periode. Han er vel å regne som fast erstatning for Tucker, og gjør virkelig sakene sine i studio. Og ikke minst live. Shonna Tucker var om ikke annet, en seriøst upresis bassist. Og det sier jeg som uttalt Shonna Tucker-fan.
English Oceans fyrer raskt på alle sylinderne med Cooleys åpningslåt “Shit Shots Count”, der noen av de tøffeste linjene i moderne rock presenteres på sedvanlig Cooley-vis, der han rett og slett bruker en kveld på puben som en ekte Cooley-metafor på livet, verden, evigheten og dødligheten…
Shit shots count and the table is tilted
Just pay the man who levels the floor
Pride’s what you charge a proud man for having
Shame is what you sell to a whore
Meats just meat and its all born dying,
some is tender and some is tough.
Cooley og Hood veksler jevnt over med annenhver låt, og Hood er neste mann ut på “When He’s Gone”, som er en enkel men samtidig så uttrykksfull liten perle hvor fruen i huset sitter hjemme og venter på mannen som er ute… enkelt og vakkert.
Primer Coat er veldreid Southern Gothic, der menn med mørk innside reflekterer over livet sitt. Fabrikk-formannen sitter ved bassenget sitt og reflekterer over livet og det faktum at datteren snart flytter ut. Det som gjør dette ekstra spennende er at fortelleren er formannens sønn, noe som gir historien en ekstra synsvinkel og fortellingen mer dybde. Og så gitarene på denne låten da… Gitarene! Overjordisk deilig gitarstøy som bare rensker ørene for alt av grums og voks og sørger for at ordene får komme frem…
Med Pauline Hawkins forteller Hood en konsentrert liten historie, og han sier så utrolig mye mer enn han faktisk skriver – hjernen løper løpsk og konkluderer i begge ender av låten, og fabrikerer effektivt mer av historien som Hood gir oss et lite glimt fra – en kvinne som av unevnte grunner ikke vil binde seg til noen… Låten er inspirert av karakteren Pauline Hawkins fra Villy Vlautins bok “The Free”. Patterson sier:
“”I had loved his first three novels and we had become pen pals in the last couple of years. The new book was called The Free and I read it in about three sittings. Wonderful book.” Og karakteren som virkelig fanget interessen hans var Pauline Hawkins: “She had lived a tough life and had a brutal job, which caused her to be somewhat closed down in her emotions. I finished the book on Saturday and wrote the song on Sunday.”
I’m not yours to keep
Don’t want you to save me
You’re just a vacation
Cooleys tar et ganske strengt oppgjør med amerikanske høyrevridde politikere på Made Up English Oceans, på sin egen finurlige måte. Utgangspunktet er Lee Atwater som jobbet på presidentkampanjene til både Reagan og Bush. Låten er skrevet fra hans synspunkt, med utgangspunkt i hans syn på unge, “enkle” menn fra sørstatene – og hvor enkelt det er å få folk til å stemme det han vil.
Cause only simple men can see the logic in whatever
Smarter men can whittle down so you can fit it on a sticker
Hood tar opp hansken, og på “Part of Him” tar han etter eget utsagn “et oppgjør med høyresidens politiker-rasshøl som det til stadighet dukker opp nye og verre utgaver av”:
He was an absolute piece of shit to tell the truth but he never told the truth to me
He never told the truth to you don’t think he ever set out to he was indifferent to honesty
His positions were preordained to help conceal has vast disdain for anything lessened his appeal
His integrity was phony and totally Nixonian honing in the art of making deals
He was a piece of work more or less a total jerk his own momma called him an SOB
He ever worked an honest day just kissed up to a better way to sell the cow that you could get for free
Hearing Jimmy Loud. Hva kan man egentlig si om en ny DBT-klassiker. Cooley er tilbake i Southern Gothic-novelle land, og skriver en manns livshistorie på 4:45 som bare Cooley kan… platens udiskutabelt beste spor.
Jimmy never listens, ain’t no use in trying now
all we’re doing’s getting older ,
and our welcome and our warning’s wearing out
“Til He’s Dead or Rises” er første gang Mike Cooley synger en av Patterson Hoods låter. De forteller at samarbeidet på denne platen var tettere enn noen gang, og flere steder bruker de ubevisst ord og setninger fra hverandres låter. Til He’s Dead or Rises er en typisk Hood-låt, der en kvinnelig hovedperson tar for seg av tilgjengelig badboys. En kanonlåt med saftige gitarer som umiddelbart er en ny Truckers-klassiker, selv om den har rappet riffet fra Jokkes klassiske “En Perfekt Dag”. Vi velger vel å anse det som en hyllest til Oslos egen gatepoet.
Small crossroads to Kansas City
She was the belle of every ball
Boys they’d line up to try and reign her
She let em line up and down her hall
Gutta forteller jævlig godt om bakgrunnen for det historiske vokalistbyttet:
Cooley; “I remember Patterson was getting frustrated trying to sing it. He was doing fine, but it seemed like there was something he wanted to do that wasn’t coming. I was in the control room thinking, ‘I could probably sing this’ — though it wasn’t like I was saying, ‘Oh, I can sing this a lot better than that.’ I was thinking, ‘This sounds like something I could sing.’ Right after that, he walks into the control room and says, ‘You want to trying singing this? It sounds more like you than me.’ I said, ‘Yeah, I was just thinking that.'”
“Hanging On” er Hood i all sin brillianse. En ung gutt blir voksen, i hvertfall voksen nok til å innse at det er på tide å flytte hjemmefra – og Hood beskriver panikken han opplever når han skal takle livet på egne bein. Låten er halvakustisk og nedstrippet, men passer likevel perfekt inn på platen.
So you pack up all your things
and cut those apron strings
and set out for a drastic change of scene
“Natural Light” er Cooley slik vi kjenner ham. Han reflekterer over livet og kjærligheten slik bare Cooley kan, og her hører man countryrøttene hans høyt og tydelig. Jeg elsker denne låten. Måten den humper seg igang på, og det litt New Orleanske ragtimepianoet som ledsager Cooley som gjør sitt beste for å croone som Frank Sinatra. Dette er rett og slett stilig, og helt på grensen til overlegent!
Uten en av Patterson Hoods murderballader, så er egentlig ikke en Truckersplate komplett. Han skuffer ikke på “When Walter Went Crazy”. For når Walter først klikker, så gjør han det grundig. Som den mannen kan skrive. SOM den mannen kan skrive!
Cooleys “First Day of Autumn” er atter Cooley som har tenkt over egen mortalitet og livet som helhet, og bruker minner om en fin høst for å formidle tankerekken sin…
First air of autumn up your nose
Popcorn, heavy hairspray and nylon pantyhose
Please stand and bow your heads and pray you don’t get old
Og så var vi ved platens siste spor. Hoods monumentale hylles til Craig Lieske. Venn. Våpenbror. Medlem av den utvidede DBT-familien. Fyren som alle elsket, og som betydde så enormt mye for både bandet, miljøet og den enorme fanskaren som mer og mer begynner å ligne de legendariske Deadheads.
Hood skrev “Grand Canyon” på 15 minutter midt i den tyngste sorgen, og det er så hjerteskjærende vakkert å høre hans hyllest til Lieske.
The recently departed made the sunsets
Saved the red for the ones they left behind
There were technicolor hues to see our sadness through
As the sun over Athens said goodbye
Say goodbye
Say goodbye
English Oceans er Hoods nye favoritt etter Decoration Day. Cooley mener det er det beste de har laget. De sier selv at man må være litt forsiktig med å hevde det om nye plater, siden det kan komme tilbake og bite dem i ræva når man får det litt på avstand. Men jeg tror jeg vil hevde at dette er Truckernes jevneste plate både musikalsk og låtskrivermessig. Jeg er så dypt og inderlig forankret i Southern Rock Opera og The Dirty South at jeg ikke kan rikke på de platene, men velger vel heller å utrope dette til en soleklar kandidat til årets album.
Den eneste skuffelsen? Bandet som har lagt sin ære i bransjens aller beste pre-order pakker feilet denne gangen totalt, og kunne ikke tilby en dømra skit.
Akkurat nå driter jeg i det. Drive-By Truckers er verdens beste band. Ferdig!
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=deYfd6sGdds[/youtube]
[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=kBsOM1RR4jo[/youtube]
