Årets beste internasjonale album 2022. Endelig var vi her igjen folkens. Det beste av det beste skal rangeres og kåres og vi i Dust of Daylight redaksjonen har som vanlig lagt oss i selen for å sette sammen det vi mener er årets beste album innen de musikalske sjangere som vi normalt dekker.
Det er selvsagt et hav av plater vi ikke har rukket å høre på, sannsynligvis mange vi ikke har hørt nok på og en håndfull vi feller noen tårer over at vi ikke klarer å finne plass til. Fordi de hadde fortjent så mye mer. Men de førti platene vi har plukket ut til årets liste er der for en grunn. Fordi det er førti fordømrede bra plater og fordi vi har vært sånn noenlunde enige om at dette er årets beste innen sjangrene americana, alt. country, folk, country, +++
Vi vet vi er rare, og sære. Vi er halvgamle og halvgretne. Vi er sjelden enig med andre, men merkelig nok overraskende ofte enig med hverandre. Livene våre preges av hverdag og voksne gjøremål, og trøsten finner vi i musikalske adspredelser fra artister som treffer en nerve i oss. Enten det er ungdommelige minner eller gjennkjennbare opplevelser i det voksne livet. Eller bare at det musikalsk føles helt riktig.
Vi kan ikke kalle oss allsidige eller spontane, de fleste vil nok si at vi er ganske gubbete og treige. Men vi har en ypperlig musikksmak. Faktisk helt i verdenstoppen i en egen klasse. Derfor elsker vi å dele disse årslistene med dere, fordi vi vet at dere som leser dette har den samme genuine og perfekte musikksmaken. Som vanlig har vi gjort det ekstra lett for dere med lenker til strømming og vinylkjøp. God fordøyelse!
Her kan du sjekke ut alle tidligere årslister fra Dust of Daylight
40 Jake Xerxes Fussell – Good and Green Again
Tidløs folk fra Jake Xerxes Russell. Måten han behandler disse tradisjonelle folklåtene på, der han faktisk klarer å tilføre noe nytt til et et forholdsvis ukjent materiale, er intet mindre enn brilliant. Vellyd og komfort går hånd i hånd og tar deg med på en rundreise i musikalsk perfeksjon.
39 Lost Dog Street Band – Glory
Lost Dog Street Band er bandet til Benjamin Tod og hans kone, Ashley Mae. På albumet Glory handler det om å finne rettferdighet og veien tilbake til livet etter noen tøffe år. Stilmessig minner den intense felespillingen og sounden litt om gode gamle Old Joe Clarks, i tillegg synger Benjamin med største innlevelse sin versjon av mørk country. Når vi legger dette sammen blir det en av årets virkelig fine albumopplevelser.
38 Arlo McKinley – This Mess We’re In
Arlo McKinley kom inn på Oh Boy Records et års tid før John Prine gikk bort og er blitt en av hovedartistene til selskapet. McKinley fortsetter å skrive låter som forteller historier slik vi liker det. Sannheten om sine egne erfaringer med rusproblemer og viljen til å skrive seg til å bli et bedre menneske. At det låter bra i tillegg gjør at McKinley fortjener en plass på årets liste.
37 Joe Pug – Nation of Heat (Revisited)
Joe Pug dere. I 2010 kåret jeg hans Messenger til årets beste album, men et par år før det laget han minialbumet Nation of Heat som han delte intensivt over alt hvor han var, både fysisk og i metaverdenen. I 2022 har Pug valgt å spille inn hele albumet på nytt igjen, på den måten han ville ha gjort låtene i dag. Innspillingen beviser hvor sterke og tidløse disse sangene er og den legendariske tittellåten har vel aldri klinget bedre.
36 Sunny Sweeney – Married Alone
Vi må ha litt ordentlig country med på listen og Sunny Sweeney er i så måte en verdig representant for sjangeren. Hennes album Married Alone leverer hele veien og det kan være lite tvil om at dette er hennes aller fineste arbeid i karrieren. Sjekk ut låter som for eksempel “Leaving is My Middle Name”, “All I Don’t Need” og “Easy as Hello”.
35 Jerry Leger – Nothing Pressing
Fra Canada kommer det mye bra greier og Jerry Leger er blant det vi liker fra naboen i nord. Årets album fra Leger består av flere forskjellige innspillinger, noen i hjemmestudioet, noen solo i studio med produsent og brorparten med fullt band. Ærlig og direkte rootsrock med en sterk følelse for låtskrivingens kunst.
34 John Moreland – Birds In The Ceiling
Man sitter umiddelbart igjen med to tanker i hodet etter å ha hørt Birds in the Ceiling. Det er et sett med smellvakre låter fra John Moreland, som vanlig. Men det blir nesten umulig å ikke tenke på hvordan dette hadde hørtes ut med en litt mer tradisjonell produksjon. Birds in the Ceiling oppleves som et eksperimentelt, men allikevel ganske så vakkert stemningsalbum fra en av vår tids store låtskrivere.
33 Caleb Caudle – Forsythia
En av våre store favoritter her på Dust of Daylight, Caleb Caudle, har slått seg sammen med storheter fra bluegrassens verden. Jerry Douglas og Sam Bush er med på Forsythia og i tillegg får vi høre Elizabeth Cook og Carlene Carter bidra på vokalsiden. Et musikalsk meget smart album som vokser på deg for hver lytting.
32 Caroline Spence – True North
Nok en bloggfavoritt finner vi i Caroline Spence. Med en stemme som kan smelte isfjell og få stein til flyte, kommer Spence med albumet True North. Som vanlig leverer hun folkpop- og americanaperler på løpende bånd. Tittelsporet i seg selv er verdt turen innom dette albumet.
31 Mary Bragg – Mary Bragg
Mary Bragg har i lang tid blitt hyllet for sin eminente låtskrivertalent. Etter å ha fullført utdannelsen sin innen kreativ låtskriving og musikkproduksjon varter hun nå opp med et selvtitulert album som handler om Mary Bragg og hvordan hun har det. Glødende vakkert og emosjonelt fra start til slutt.
30 Sarah Shook & The Disarmers – Nightroamer
Det er noe klassisk alt. country over Sarah Shook. Vi hadde likt henne om hun hadde dukket opp på 90-tallet. Vi hadde trolig elsket henne. Nightroamer er hennes siste album og vi finner nok en gang et knippe låter som treffer akkurat der de skal. Noe mer utfordrende enn tidligere, men med enkeltlåter som “It Doesn’t Change Anything” og “Stranger” som umiddelbart slår fra seg.
29 Nick Nace – The Harder Stuff
The Harder Stuff ble spilt inn i Nashville allerede i mars 2021. Produsent er Steven Cooper som også var tungt involvert på Nace sin forrige skive Wrestling With The Mystery. Låtene sin enkelhet, Nace sitt lett tilbakelente og ubekymrede uttrykk tilslører ofte låtenes mørkere sider og dybde på denne utgivelsen.
28 Will Hoge – Wings on My Shoes
Du verden hvor god Will Hoge er på sitt beste. På Wings on My Shoes leverer han låter og musikk slik vi gjerne vil høre han. Tung og melodiøs countryrock og smart folky americana som lukter både låvefest og skoleball i samme åndedrag.
27 Erin Rae – Lighten Up
Erin Rae er akkurat sær nok til at hun har fått et slags gjennombrudd i den unge delen av det riktige Amerika. Med låter som er strømmet over 1 million ganger så er det et godt bevis på det. Og det er masse kvalitet over det Erin Rae lager. Hun synger på sitt beste som de store navnene innen den kvinnelige countryadelen og låtskrivingen hennes har særpreg i bøtter og spann.
26 Zach Bryan – American Heartbreak
Fenomenet Zach Bryan var uungåelig på denne listen. Amerikansk ungdom og unge voksne i alle deler av befolkningen har trykket denne karen til sitt hjerte og han vokser med rekordfart inn i stjernenes verden. Selv har han nok fortsatt beina godt plantet på jorda, akkurat som de historiene han forteller i låtene sine. American Heartbreak er noe så uvanlig som 34 låter med kassegitar, litt banjo, litt koring, en fele her og der og litt småplukk til. Så nakent og enkelt som man nesten kan få det, men når låtene er strømmet 10-20-100-200 millioner ganger så skjønner vi at dette er alvor.
25 Joshua Hedley – Neon Blue
Joshua Hedley er Nashvilles egen golden country boy. Han skal bli det neste store og stemmen hans viser at han har alt det som skal til for å treffe det store countrypublikummet. Så spørs det om låtene har det som skal til for å vinne over massene. På Neon Blue treffer han blinken opptil flere ganger, kanskje aller mest på låten “Country & Western”.
24 First Rodeo – First Rodeo
Vi trenger litt overraskelser på listen og årets mest ukjente er nok bandet First Rodeo fra Portland, Oregon. Morsom og intelligent låtskriving og en sound som er akkurat så på siden av den mer tradisjonelle americanaen at man bare er nødt for å like det. Det finnes ikke mye informasjon om bandet å finne, men musikken fås på Bandcamp og med låter som “Pucker Up, Amelia” og “Didn’t It Rain Last Night” er det vel verdt å bestille en kassett.
23 Angel Olsen – Big Time
Angel Olsen tar et steg nærmere eliten av låtskrivere og artister innen americana og rock med årets album Big Time. Stemingsfullt, kraftfullt og genuint fra start til slutt. Versjonen av tittellåten som hun gjorde sammen med selveste Sturgill Simpson utenom albumet, er kanskje noe av det aller kuleste som er gjort innen musikk dette året.
SPOTIFY – VINYL – BIG TIME W/STURGILL
22 Wilmer X – Mer for Dina Pengar
Svensk rock’n roll liker egentlig bare halvparten av redaktørene, men til gjengjeld liker den ene halvparten det så godt at det må bli med på listen. Dette er som vanlig full gass i hver sving når Wilmer X drar på, bremsene har selvsagt ikke vært overhalt noen gang. Og den andre halvparten av redaktørene innrømmer at det er jo litt sjarmerende med rock på skånsk.
21 Cory Branan – When I Go I Ghost
Gode gamle Cory Branan rocker løs igjen. Det siste tiåret har vi storkost oss med hans utgivelser og med Mutt fra 2012 som den aller beste. Årets leveranse fra Branan er klassisk Branan. Han skriver forbaskede gode låter og har sin helt egne stil og ikke minst måte å både synge og bygge opp låtene sine på. Bestekompis Jason Isbell bidrar på åpningssporet, mens vi alle digger “O Charlene” hver dag i uken.
20 John Fullbright – The Liar
John Fullbright er tilbake. Hurra! En låtsmed som ikke har hatt overproduksjon av nytt materiale akkurat, men som har en fingerspissfølelse for faget som få andre. Han drar oss rett inn i sin verden av musikalske herligheter og stemninger på åpningssporet og han lar deg ikke slippe taket før han er ferdig. “Social Skills” og “Paranoid Heart” er umiddelbare favoritter.
19 Adeem the Artist – White Trash Revelry
Helt på slutten av året kom denne platen seilende inn i innboksen vår. Adeem The Artist aka Adem Bingham er fra Carolina og gir ut sitt første album på Thirty Tigers med White Trash Revelry. Rett på sak og inn til beinet historier om dette livet vi lever, akkurat slik vi tenker at det er, men ikke klarer å sette ord på. Adeem the Artist klarer det og han gjør det med en slik overbevisning at han seilte rett inn på øverste halvdel av listen vår.
18 Ian Noe – River Fools & Mountain Saints
Ian Noe er på plass igjen med et knippe klassiske folky låter fra albumet River Fools & Mountain Saints. Det er en fryd å høre denne mannen synge og historiene fra småbylivet med alle små og store kriminelle sjeler som beveger seg rundt der er helt brilliant satt sammen. “Tom Barrett” må være en av årets aller fineste i så måte. Noe måtte kaste inn håndkleet for årets siste konserter på grunn av helsen, vi håper på en speedy retur. Verden trenger artister som Ian Noe nå som vi ikke lengre har John Prine blant oss.
17 Mary Gauthier – Dark Enough to See the Stars
Det er åtte år siden forrige gang Mary Gauthier gav ut sitt forrige album, Trouble and Love. Denne gangen sørger hun over mange av sine venner og helter som har forlatt denne jordiske verden siden den gang. Hva er vel en bedre måte å gjøre det på enn å hedre de med sanger som gir håp i det mørkeste mørke? Hun beveger seg noen ganger ut i et uvanlig musikalsk landskap til henne å være, men trives nok aller best når hun får briljere der vi vet hun er aller best. Som for eksempel i låten “Amsterdam”.
16 M. Lockwood Porter – Sisyphus Happy
Dette er covid-albumet til M. Lockwood Porter. Skrevet i løpet av tiden da man satt hjemme og ikke hadde mulighet til å reise eller å oppleve stort mer enn sin egen familie. Det er også innspilt hjemme i hans eget hus og Porter spiller nesten alle instrumenter selv. Hans gode venn og medprodusent John Moreland har bidratt med litt trommer og bass. Plata er full av låter om døden og meningen med livet, låter som vokste uhastet inn i livet til Porter og har blitt til Sisyphus Happy. Et album som treffer oss et av årets aller beste singer-songwriter album.
15 The Great Divide – Providence
Med The Great Divide fra Oklahoma får man alltid genuin red dirt countryrock. Årets album Providence er intet unntak, tvert imot. Dette er kanskje bandets beste album noensinne og det sier litt om et band som startet opp sammen for snart 30 år siden. Dette er et “ingen tid å miste-album”, her får vi høre et band som er ferdig med å redde countrymusikken, men som har hastverk med å formidle sin egen stil og arbeider. Singelen “Good Side” og åpningssporet “Wrong Is Overrated” utmerker seg, men hele albumet føles som overskudd og glede fra en gjeng gamle travere.
14 Vandoliers – The Vandoliers
Et soleklart favorittband blant Dust of Daylights redaktører. Vandoliers har gitt ut The Vandoliers, et album spekket med rocka låter fra Texas-bandet slik vi kjenner de fra før. De er allikevel, om mulig, enda mer påskrudd denne gangen. Selv om ikke alle låtene er like halsbrekkende, er også de litt mer rolige låtene av beste merke. Her får du alt fra intense historier om helger med kompisene til tapt kjærlighet og tekster om å ikke helt ha fotfeste. Låtene er stort sett skrevet pre-covid, men naturlig nok ble innspilling og lansering satt på vent for at man skulle få muligheten til å turnere med albumet i bagasjen.
13 Molly Tuttle & Golden Highway – Crooked Tree
Molly Tuttle. Et fenomen innen bluegrass, gitar og låtskriving. Hennes album Crooked Tree er hennes aller beste og årets beste bluegrassalbum. Låtene er skrevet i samarbeid med Ketch Secor fra Old Crow Medicine Show og selve produksjonen er gjort av hovedpersonen selv, sammen med selveste Jerry Douglas. Begge bidrar selvsagt på albumet. Noe også Mollys gode venn Billy Strings gjør, Dan Tyminski er med, Margo Price er her, Sierra Hull og ikke minst Gillian Welch. Dette er er California gull av den pure sorten.
12 Michael McDermott – St. Pauls Boulevard
“Everyone has their own St. Paul’s Boulevard, the place where we left pieces of our hearts, our innocence, where we suffered heartbreak, came to learn about shame, where we struggled to find our place in this world. It’s a place where we struggled to nurture love and light in a darkened world. It’s where some of us were permanently arrested in our development and our social and emotional intelligence.”
St. Paul’s Boulevard er nok en sterk plate fra Michael McDermott, som virker å være på en kreativ og karrieremessig opptur som jeg håper aldri tar slutt.
11 Nikki Lane – Denim & Diamonds
Nikki Lane er countrymusikkens versjon av Lana Del Rey. En artist som hun også har samarbeidet med. Men intensiteten, ærligheten og det lille sløret av mystikk som hviler over både Nikki selv og musikken hennes, er momenter som man kjenner igjen fra Del Rey som artist. Lane har kommet opp med et album i Denim & Diamonds som står fram i en mannsdominert musikkverden som et prosjekt for kvinnelig egenrådighet og uavhengighet. Så får vi heller se litt bort fra at hun har benyttet Josh Homme som produsent. Låtmaterialet holder uansett hele veien inn og spesielt “First High” og “Born Tough” står tydelig fram som eksempler på hennes musikalske smartness og talent.
10 Parker Twomey – All This Life
Unge låtskrivere med talent får vi jo aldri nok av. Parker Twomey er en av de nye som har levert et debutalbum det virkelig står respekt av. En litt popete, men mest folky songwriter, med en sound som mikser det beste fra fortiden og nåtiden er en enkel beskrivelse av Twomey. Han har vært fast i Paul Cauthens band tidligere og har blitt flasket opp på større scener som oppvarming for de største innen faget. Debutalbumet All This Life, er produsert av Matt Pence, som også bidrar på trommer. Åpningskvartetten av låter vitner om et stort potensiale som låtskriver, men hele pakken er verdt å bruke tiden på. Et veldig stemningfullt og vakkert album.
9 Benjamin Tod – Songs I Swore I’d Never Sing
Når du samler sammen de mørkeste sangene du har skrevet i løpet av de ti siste årene. Sanger du aldri hadde tenkt å feste til vinylriller. Spiller de inn, alle sammen, for deg selv i løpet av en ettermiddag. Og sluttresultatet høres ut som dette, med tekster og melodilinjer som spytter deg i trynet og river deg i stykker innenfra. Da havner du på listene over de beste albumene i disse sjangrene. Benjamin Tod er altså representert med to plater på årets liste, Lost Dog Street Band og dette forrykende soloalbumet. Det virker sikkert rart å kalle en akustisk gitar og en enkel mannstemme for forrykende. Men noen ganger klaffer liksom det meste. For Benjamin Tod var det akkurat her.
8 Rod Picott – Paper Hearts and Broken Arrows
En av våre aller kjæreste artistvenner har gitt ut sitt sterkeste album siden Welding Burns. Dette er låtskriveren Rod Picott med trykk på skriver. For denne mannen kan virkelig skrive tekster. Bedre enn de aller fleste og med lyden av tenorgitar, pedal steel og den eminente Neilson Hubbard som produsent, har Paper Hearts and Broken Arrows blitt et album som står fram i katalogen til Picott. Har du ikke blitt kjent med Rod Picott tidligere så er det en utmerket anledning nå, med en artist og låtskriver helt på høyden av sin kreative karriere.
7 Drive-By Truckers – Welcome 2 Club XIII
Welcome 2 Club XIII er en reise tilbake i tid, spesielt den lyriske delen, men også den musikalske lekenheten til bandet føles mer tilstede. Der de to siste albumene har vært veldig politisk alvorlige og nok har hatt en annen stemning under innspilling, er Welcome 2 Club XIII langt mer morsom og oser av spontanitet og en helt annen type spilleglede. Ingenting gleder fansen mer og forhåpentligvis vil Patterson og Cooley og resten av gjengen gi oss lyttegleder i mange tiår til framover.
6 Caitlin Rose – Cazimi
Vi hadde ventet og ventet. Caitlin har, i følge nylige intervjuer, egentlig bare ventet litt hun også. Og så kom den endelig, en av våre mest etterlengtede plater. Cazimi, oppfølgeren til magiske The Stand-In, som kom ut for ni år siden.
Caitlin tar oss med gjennom en reise sammen med oss, der karakterene i sangene hennes får kjenne på livets opp- og nedturer. Utfordringer. Kjærlighet. Kjærlighetssorg. Tvil. Selvtillit. Mangel på selvtillit. Og få skriver om livet på samme måte som Caitlin Rose. «Cazimi» har blitt en aldeles vidunderlig perle, og er virkelig alt jeg hadde håpet på når Caitlin Rose endelig kom tilbake til musikken. Sterke tekster som diskuterer veldig mange aspekter av det man kan kalle moderne følelsesliv, og med en stemme som er tydelig og direkte.
5 Dakota Hall Scott – Bakersfield, CA
Dakota Hall Scott har levert et av de mest imponerende singer-songwriter albumene på lang tid. Fra California og med et stort hjerte for musikk som egentlig hører hjemme i en helt annen tid. En fiks blanding av 70- og 90-tallet. Her snakker vi The Jayhawks og Townes van Zandt og variasjoner rundt disse artistene. Det er spesielt mye Townes i de låtene til Scott som minner om Van Zandt sin måte å lage musikk på. Ikke et svakt spor, bare ren og skjær musikkglede eller tristesse om man vil. Dakota Hall Scott vil selvsagt være et ubeskrevet blad for de aller fleste og slik vil det nok være i fremtiden også. Det er disse små hemmelighetene som er så deilige å ha for seg selv.
4 Mariel Buckley – Everywhere I Used To Be
Når en gjeng med feststemte musikknerder er på vei til countryfestival, men har gått tom for musikktips på veien, da melder man en god venn. Vi anbefalte selvsagt kanadiske Mariel Buckley sitt aldeles fantastiske album av året Everywhere I Used to Be. Unødvendig å si at det falt i smak. Et av de albumene som har gitt mest musikkglede til begge redaktørene denne høsten. Buckley sin evne til å skape sin egen verden med musikken sin og ta med lytteren langt bort fra virkeligheten og inn i hennes virkelighet er imponerende. Et komplett stykke musikalsk glede med åpningssporet “Neon Blue” som noe av årets aller beste.
3 American Aquarium – Chicamacomico
«Pack up your bags, babe. We’re going for a ride» synger BJ Barham i løpet av de første 10 sekundene, på tittelsporet som åpner den nye platen Chicamacomico.
American Aquariums beste plate siden Burn. Flicker. Die, og en prestasjon å få på plass i en tid da verden i praksis var en apokalypse waiting to happen.
Bandet hadde svære turnéer i USA og Europa planlagt, men BJ gjorde det beste ut av det ved å skrive låter, spille inn to coveralbum med klassiske 90-talls countrylåter, og lage Chicamacomico. Vi har fulgt dette bandet siden de var et obskurt rockeband som sang om damer, festing og hjertesorg – frem til den modne, reflekterte og dønn solide låtskriveren som nå står i front for kanskje den beste utgaven av American Aquarium. Tittelsporet gir tydelig beskjed om at BJ nok en gang skrur låtskriverkunsten sin ett knepp lengre opp.
2 Lee Bains + The Glory Fires – Old-Time Folks
Helt siden debuten fra 2012, There is a Bomb in Gilead, har tidligere Dexateens medlem Lee Bains og bandet The Glory Fires vært garantister for musikalske stemninger rotbundet i den aller dypeste delen av det sydlige USA. Med sitt fjerde studioalbum, Old-Time Folks, tar Lee Bains og bandet musikken sin til helt nye høyder. Det er en artist som har laget sitt desidert beste album i karrieren og som har måttet ventet lenge med å slippe det til publikum. Innspilt i Athens, Georgia, pre-covid i desember 2019 og med god hjelp av stødige hender og det klare hodet til Drive-By Truckers produsent, David Barbe.
Det lages ikke mange plater av dette kaliberet i løpet av et år. Den er avhengighetsdannende, den skrur seg fast i hjernen din og kjæler med hjertet ditt, akkurat slik god musikk skal gjøre.
1 Amanda Anne Platt & The Honeycutters – The Devil and the Deep Blue Sea
Det var ingen tvil om hva som måtte bli årets album. Det store og omfattende låtprosjektet til Amanda Anne Platt og bandet hennes holdt stand hele veien inn. Rune skrev følgende i vår:
Et mesterverk. Årets album. Fjorårets album. Personlig er denne platen høyt på listen over de beste, mest velskrevne og velspilte album som har kommet ut siste ti år. Et lyspunkt i en verden som ellers er i fritt fall på alle fronter. Jeg elsker denne platen. Jeg har tilbrakt mer tid med denne platen enn med noen annen plate siste fem år.
Jeg har blitt mer og mer glad i The Devil and the Deep Blue Sea etterhvert som låtene falt på plass gjennom fjorårets «Deconstructed album» prosjekt. Og når det komplette resultatet foreligger, så er det en triumf av en plate, i en tid hvor vi virkelig trenger vakre ting.
