Drive By-Truckers er fortsatt en godt bevart hemmelighet for mange. Blant de aller fleste av mine kollegaer, venner og familie gir ikke bandnavnet noen umiddelbare assosiasjoner. Men hvis man forteller at Jason Isbell var i dette bandet for 15 år siden, så klarer de kanskje å hente fram et vagt minne om dette.
Patterson Hood, Mike Cooley og resten av bandet gjør det de gjør enkelt og slik de alltid har gjort det. Drive-By Truckers handler fortsatt om, akkurat som da de startet for noen tiår siden, å lage rockemusikk som får deg til å frigjøre noen av dine godt skjulte endorfiner og kjenne litt på følelsen at du faktisk fortsatt lever i en verden der noen ting fortsatt er ekte og bunnløst ærlig.
Photo: Jan Eiesland
Musikalsk har ikke dette bandet endret veldig mye på oppskriften siden vi ble ordentlig kjent med de på Southern Rock Opera fra 2001. Vi snakker om et band med låtskrivere som har viet livet sitt til å skrive «vanlige folks» historier. Vanlige folk på kanten av stupet, folk som sørger, folk som savner, folk som møter en verden man ikke helt evner å takle, folk som mimrer om bedre og fordums tider, bare vanlige folk liksom.
Til disse historiene har bandet alltid lagt på en buldrende vegg av vellydende rock, med gitarer som flerrer luften og åpner opp for lillehjernens muligheter. Alternativt er det det neddempede og stemningsfulle arrangementer, med en snakkende Patterson på vokal i front, med en historie som kryper inn under huden på deg.
Når Hood eller Cooley skrangler av gårde med sine aller mest skeive og støyende gitarintroer, så er det vanskelig å forholde seg rolig. Man tramper takten, beveger seg, gjerne noenlunde koordinert med andre om man er på konsert, gjerne helt uten rytme og skrupler om man er hjemme alene. Man nyter den rusen som rockemusikken gir. Høyttalere som klager skurrende mens man rocker løs i stuen, kanskje naboen skriker og banker i gulvet, men man hører det ikke for endorfinkjøret er ustanselig og man rocker videre. Livet gir mening for en liten stund.
Slik er det med dette bandet, ingen over, ingen ved siden, i hvert fall ikke så langt i dette årtusenet. Welcome 2 Club XIII er bandets helt blodferske album og mange av låtene på plata bekrefter ovenstående. DBT kommer nok ikke til å toppe noen salgs- og streaminglister i 2022, men de er det bandet som ofte treffer en nerve i folk flest. Enten de er politiske i historiefortellingene eller de bare forteller om et eller annet drama fra sørstatene. De er det bandet som gir vanlige folk det de vil ha. Et ørlite pusterom. Et lite øyeblikk bort fra en virkelighet som vi av og til trenger å flykte fra.
På åpningssporet til Welcome 2 Club XIII, «The Driver», så er vi ute og kjører i en drivende rockelåt. Patterson oppsummerer snart tre tiår år på veien med Drive-By Truckers. Forskjellige ting de sammen har sett og opplevd, alt fra bilulykker til brennende kors. Et hav av inntrykk og livserfaringer fra et langt liv på veien, oppsummert på sju minutter.
Cooley varter deretter opp med «Maria’s Awful Disclosure». En beintøff rocker om nonnen Maria Monk som i 1836 avslørte hvordan katolske prester systematisk utnyttet nonnene seksuelt og derpå drepte eventuelle barn som ble båret fram av nonnene. Sann historie? Eller fortidens variant av dagens gale og paranoide konpirasjonsteorier?
Vi får kun to Cooley låter denne gangen. Men når det er sagt så er det er en velsignelse at den mannen fortsatt skriver tekster. «Every Single Storied Flameout» er en ildspyttende tirade av skarpe livobservasjoner, satt sammen til perfeksjon, sammen med den velkjente lyden av bandets gitarer.
All those well-intentioned lies that I myself romanticized
Believably enough to pass as love songs
With more than one man on one knee
It never stops amazing me
How easily the heart hears what it wants to
Welcome 2 Club XIII er ellers ofte et tilbakeblikk på livet til bandet, fra den gang de startet opp og mange opplevelser underveis på reisen. «Shake And Pine» handler om en god venn av Patterson som har gått bort. Dette er hans måte å reflektere over savnet sitt på. Sammen med «We Will Never Wake You Up In The Morning», som handler om rømme fra livet på alle mulige måter, som for eksempel ved hjelp av rus og alkohol, så er disse to låtene blant albumets litt roligere øyeblikk.
Tittelsporet tar oss kjapt tilbake til den rockende delen av DBT igjen. Club XIII var det stedet i Muscle Shoals der Hood og Cooley av og til fikk lov å spille med Adam’s House Cat på slutten av 80-årene. Eieren var ikke spesielt begeistret for bandet og de fikk i praksis bare de verste kveldene å spille på en sjelden gang. Som regel var festen heftigere ute på parkeringsplassen mens Adam’s House Cat spilte inne.
“Billy Ringo In the Dark” er Patterson Hood sitt lille mesterverk. Når man våkner om morgenen og man spør seg selv om det betyr noe om man eksisterer i det hele tatt. Låtens to første linjer oversatt legger hele premissene. Når man har mistet noe eller noen, når man føler at verden bare stanger, når vennene dine bare er overfladiske drikkekamerater. Hva er poenget når man møter hver dag helt alene?
When you wake up in the morning and you ask yourself, does it even matter if I exist at all…
Avslutningsvis får vi «Wilder Days» og nok en gang får vi en verdig avrunding på en Truckers plate. Det å kunne veksle mellom hardtslående rockelåter og disse lange drømmende og svevende stemningsbombene er noe av det som gjør dette bandet til noe helt for seg selv.
Sammen med å være vanlige folk sitt eget rockeband, ligger styrken til Drive-By Truckers at de aldri avviker fra grunnoppskriften, men alltid tilpasser menyen sin til tiden vi lever i. Welcome 2 Club XIII er ikke en overpyntet gourmetrett fra en trestjerners restaurant med hvite duker, her lukter og smaker det av krydder, olje, røyk og fett.
Welcome 2 Club XIII er en reise tilbake i tid, spesielt den lyriske delen, men også den musikalske lekenheten til bandet føles mer tilstede. Der de to siste albumene har vært veldig politisk alvorlige og nok har hatt en annen stemning under innspilling, er Welcome 2 Club XIII langt mer morsom og oser av spontanitet og en helt annen type spilleglede. Ingenting gleder fansen mer og forhåpentligvis vil Patterson og Cooley og resten av gjengen gi oss lyttegleder i mange tiår til framover.
