Vi er vant med å høre og se henne som en rå og direkte og ufiltrert person, enten det er i media, på scenen eller i musikken hun skaper. Men er det virkelig slik hun er? Denne gangen, til hennes nye album, har hun brukt mye tid på å tenke på hva som er ekte og om hun selv er ekte. Lydia Loveless har vært i det filosofiske hjørnet mange ganger da hun skrev tekstene som har endt på årets album, Real.

Nok en gang har hun valgt å samarbeide med sin faste produsent Joe Viers. Mest på grunn av at Lydia stoler på Viers, men også for at han forstår at hun har et behov for å gi uttrykk for sin frustrasjon og skaperglede på en måte som hun vet at han kan leve med.

Lydia Loveless er et helt spesielt tilfelle. Hun kryper inn i alle kroker og leter bak en hver stein etter noen helt spesielle følelser og atmosfærer, veldig ofte finner hun akkurat de rette ordene til de rette temaene. Sammen med Viers og bandet sitt finner hun tonene som skal til for å skape akkurat hennes egne stil.

Årets album bærer preg av filosofien rundt temaet ekte og sammen med produsent Viers og bandet sitt leverer Lydia et album som er en blanding av 90-talls kjærlighetsrock, popmusikk, ungdomstid og en moderne form for alternativ rock. Det er på en måte et farvel til de musikalske merkelappene hun har fått påklistret tidligere dette og at hun satser på å nå et langt bredere publikum er helt definitivt. Så spørs det hvordan Kygo og Pitchfork-generasjonen ser på denne tilnærmingen?

“If I say another word, it will be my last, I can tell by the color in your face you’re mad, I can take a few so I don’t talk back, Well it’s gonna’ be one of those days”

Slik åpner Lydia tekstkontoen på Real. Hun er rett på sak i “Same To You”. Hvis du ikke som mann bryr deg om hvordan hun har det og hva hun vil og hva hun ønsker og det er akkurat det samme for deg, så er hun en vakker dag plutselig ute av livet ditt. “…one of those days”, Loveless setter fingeren på den manglende respekten enkelte menn ofte har for kvinner. Lydia sier det akkurat slik mange kvinner opplever det.

Musikalsk åpnet albumet med bra trøkk både i nevnte “Same To You” og slik fortsetter det også i “Longer”, singelen som har vært ute en stund allerede. Gitarbasert tradisjonell og litt southern state inspirert åndsfrisk rock.

I “More Than Ever” treffer Lydia en nerve med stemmen og vokalen sin. Hun har alltid vært en bra vokalist, med en klang som får voksne karer med mye mer hårvekst enn meg til å bli temmelig myke i knærne, men på denne låten vandrer hun over det meste av registeret sitt og klimakset er selvsagt det fantastiske øyeblikket der hun møter sin indre Lucinda og Bruce og skriker til oss, på ekte;

“Babe, if self control is what you want, I’ll have to break all of my fingers off”

Så starter Lydia, Viers og bandet ut på en reise i både tid og stil. Vi blir trukket med tilbake til et sted i pop- og rockmusikkens aller mest grønne marker en gang tidlig på 90-tallet. “Heaven” er funky og drømmende og samtidig låter det som noe som har eksistert tidligere, noe ekte, noe som Loveless har ønsket å gjenskape magien til. Om hun treffer helt, vel, jeg synes faktisk at det delvis funker, men det begynner å bli langt bort fra den Loretta Lynn sammenligningen hun ble utsatt for tidlig i karrieren sin.

Lydia love5Det er ikke så ulikt det hun gjør i neste spor, “Out On Love”. Litt mer dramatikk og mindre funk. Hun er på sporet av noe igjen og det dukker opp for fullt i “Midwestern Guys”. En låt som i sin helhet er inspirert av historiene til de litt eldre mennene i livet hennes, både de i bandet og venner forøvrig. Historiene deres fra Ohio på 80-tallet om hvordan de kjørte konstant i fylla og hva de tillot seg å gjøre for å få seg kvinnfolk og mye annet som man bare kunne ha opplevd i det ene spesielle tiåret.

Hun fortsetter å variere over det samme temaet med en del forskjellige musikalske vinklinger og siste halvdel av albumet føles som en god likevekt til den første. All filosoferingen får frem en Lydia som ikke er så rå og uslepen som man først kan anta. Hun viser seg som en langt mer sjenert og tilbaketrukken og belest og ensom dame enn det man opplever hennes som fra scenen. I intervjuer med den internasjonale musikkpressen sier Lydia at dette føles mer om den personen hun virkelig føler seg som og har vokst opp som. Tittel- og avslutningssporet er mer tradisjonelle Lydia Loveless, men med en tekst som forteller noe om den vonde ensomheten og hvordan det er å være henne. Definitivt en av albumets beste låter.

“And now I’m in my room, but I want to jump off the roof, I’m just waiting for a boy, who’s gonna tell me not to do it”

Vi fikk oppleve Lydia med band i Europa og Norge i fjor og vi ser gjerne at hun tar med seg bandet sitt og legger turen innom igjen. For i konsertsammenheng fungerer Lydia Loveless aller best, det er da hun virkelig er ekte musikalsk, da er råskapen på plass og det føles som slik hun er, selv om dette selvsagt er en rolle slik det er for de aller fleste som driver med kreativ scenekunst. Lydia spiller denne veldig bra.

Real er et album som tar steg i helt andre retninger enn det man kanskje kunne tro og forvente av Lydia Loveless. Det er langt i fra en dårlig plate, tvert i mot, men heller ikke noe årets album, til det er produksjonen og lyden for fjernt fra senter av americanauniverset.

Jeg tror heller ikke dette er albumet som løfter Lydia inn i stor berømmelse, men kanskje er det allikevel første ordentlige steg på veien mot en sikrere framtid som artist? Lydia Loveless vil definitivt være med i lang tid framover og gevinsten hennes av å være tro mot sin egen skaperkraft og skrive og skape for musikken sin skyld, og ikke for sin egen, vil til slutt ta henne langt her i livet. Slik viser historien gang på gang at det fungerer.

Kjøp musikken til Lydia Loveless 

Forrige artikkelWilliam Bell – This Is Where I Live
Neste artikkelStephen Simmons – A World Without
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here