William Bell er en legende innen southern soul. Allerede i 1961 skrev han seg inn i musikkhistorien med «You Don’t Miss Your Water». Helt fram til Stax crashlandet midt på 70-tallet var han tilknyttet Stax som soloartist, duettpartner og låtskriver. Så det er en 77-åring som egentlig har lite å bevise, men derimot mye å fortelle.
Nå har det gått 55 år og «The Snap» er tilbake på plateomslaget. «The Snap» er Stax sin flotte logo med fingerknips. Platen er ikke innspilt i Staxstudioet, men i New York. Som produsent og multimusiker har han hyret inn John Leventhal som de fleste forbinder med Rosanne Cash og countrymusikk. This Is Where I Live har heller ikke blitt en southern soul-plate. I mine ører gjør det ingenting, for de elleve nyskrevne låtene er både interessante og solide nok. William Bell har vært med og skrevet ti av de nyskrevne, og en av de nye er signert ekteparet Cash/Leventhal. I tillegg har de børstet støvet av «Born Under a Bad Sign» som Bell og Booker T Jones skrev for Albert King, og jeg må si det nye arrangementet har tilført klassikeren noe nytt og spennende.
Jeg synes som sagt ikke at dette er southern soul, for den har ikke råskapen, intensiteten og blåfarga funk nok til å kunne sammenlignes med det som ble gjort på hjørnet av College og McLemore Av. i perioden 1959 til 1975. Men det gjør heldigvis ingenting, for dette har uansett blitt ei svært hørbar og spennende plate. Stemmen til Bell holder fortsatt mål, og han høres ikke ut som om han er en dag over 50. Man må jo også skryte av John Leventhal som har gjort mye av instrumenteringa. Den karen er jaggu meg flink.
Han har hentet inn en trommis her og der, blåsere og kordamer. Den mest kjente kordama er Amy Helm som synger med på «Mississippi – Arkansas Bridge».
Jeg innrømmer at jeg ikke hadde all verdens forventninger til denne plata, og føler meg skikkelig tatt på senga, og ingenting er hyggeligere enn det. Låter som «The Three of Me», «The House Always Wins», «This is Where I Live», «More Rooms» og selvsagt låten som avslutter hele sulamitten «People Want to Go Home» er verdt atskillige runder på Regaen min.
Tittelsporet er ikke tilfeldig valgt. Vår mann synger rett og slett om livet sitt, og om ting han har opplevd på den foreløpige 77 år lange reisen. Derfor er nok denne låten selve hjørnesteinen på selve plata. Musikken blir alltid mer troverdig når man utleverer seg selv. Soul på sitt beste.
Platen er regelrett en perfekt lydvegg på slappe dager. Tommel opp og vel så det. Knallfint!