fbpx

Lydia Loveless – Somewhere Else

Lydia Loveless, litt av et artistnavn. Egentlig heter hun Lynn Chandler, men det er det ingen som bryr seg noe om. I 2010 debuterte hun med «The Only Man», et album hun etterkant har fraskrevet seg ansvaret for. Plata var i følge Loveless helt utenfor hennes kontroll når det gjaldt både produksjon og det endelige uttrykket. Jeg har hørt litt på det albumet i det siste, og forstår ikke helt hennes egen ansvarsfraskrivelse. Jeg synes fortsatt dette er en helt kurant debut. I mellomtiden har hun også gitt ut «Indestructiable Machine» som kom i 2011, en skive jeg hørte et par ganger da den kom, men aldri fikk særlig foten for, med unntak av «Learn to say no» som havnet på flere playlists det året. Og etter å ha hørt Lydia Loveless tredje utgivelse «Somewhere Else» som kommer ut denne måneden, forstår jeg egentlig enda mindre av hennes frustrasjon med debuten.

Den nye skiva har et mer luftig lydbilde, og Lydia synger med en helt annen pondus, det skal hun ha. Og i motsetning til hennes forrige album, har åpningen av denne plata en umiddelbarhet som får meg til å ville høre mer. Og dama rocker. Med «I really wanna see you» spenner Lydia i gang albumet med en selvsikker mine. Hun er dekket opp av et dyktig og potent backingband. Og Lydia synger og snakker seg gjennom en låt som ikke et sekund ligger på latsiden. Låta oser av lyst og det hele er overbevisende tøft, rett og slett.Så tøffer «Wine Lips» i gang, fortsatt er den barske Loveless som synger mot oss. Og låta sitter ved første gjennomhøring. Jeg er i ferd med å bli litt imponert. Men det skal vise seg at hun har brent kruttet litt fort.

Lydia L 1
På forrige plate hadde hun med en sang som het «Steve Earle». Tittelen var bedre enn sangen den gang. På årets album heter en låt «Chris Isaak», og er kanskje albumets kjedeligste låt. Neste gang, Lydia, skriver du en låt som heter «Jason Isbell» og sørger for at det blir albumets beste spor (bare et tips).

Etter et lite stormløp med tøffe rockere er det litt befriende når Loveless roer ned på «Hurts so bad». Og det slår meg at hun minner mye om Maria McKee i perioden hennes fra Lone Justice. Loveless har også klare likheter stemmemessig med Belinda Carlisle av alle ting. Jeg får tillegge, fra The Go-Go’s tiden. Men selv om «Hurt so Bad» gir meg mange gode minner om damer jeg en gang likte godt, forsvinner selve låta litt ut i et tåkehav. Hun er fortsatt rolig på «Head», men her svikter det også litt på melodilinje og det blir fort ganske kjedelig.

Bandet tar en pause, en ensom kassegitar overtar, og Lydia Loveless får vist sin stemmeprakt i «Verlaine Shot Rimbaud». Og selv om ikke denne sangen heller klarer helt å holde på min oppmerksomhet er hun på høyde med en sterk tekst. «Verlaine shot Rimbaud, just the way I wanna go.»

Dessverre er det noe pregløst over avslutningen av albumet, og når hun på siste spor gjør en komplett meningsløs versjon av Kirsty MacColls «They Don’t Know» (mest kjent med Tracey Ullman) sitter jeg igjen med følelsen av at hun egentlig ikke hadde et helt album klart ennå. Dette hadde vært en frisk og sprudlende EP, men slik det fremstår nå er det et litt seigt og kjedelig album. Lydia Loveless har stemmen og en tøff personlighet, men burde kanskje være litt mer kritisk til låtutvalget før hun gir ut et nytt album. Jeg husker kun åpningssporet og skivas høydepunkt «Wine Lips» når jeg hører gjennom skiva igjen noen dager etter første gjennomhøring. Det er ikke et godt tegn. Skynd deg litt sakte neste gang, Lydia Loveless.

Siste artikler

Lest dette?