Jeg har allerede skrevet noen ord om dette albumet i septembers round-up her på bloggen. Men av en eller annen grunn har jeg ikke klart å legge dette albumet i fra meg. Det har snurret og gått omtrent i ett strekk i dagene etter at jeg postet round-up’en. Ingen prater en sang som Patterson Hood. Slik han prater i vei i “[untold pretties]”, med sin lett lespende sørstatsdialekt og sin likegyldighet overfor språklig presisjon og korrekthet er det ingen som gjør etter han. Han er en ekte eventyrforteller som har valgt å samle eventyrene sine i musikkform og gi de ut på plater.
Jeg har tidligere ment at Patterson Hood er en av Usa’s største folklorister med sine smale, intrikate og pirrende historier om drap og elendighet basert på myter fra de dype skogene og de bortgjemte fjellene i sørstatene. Nå er han som soloartist også blitt en samtidsforteller. Det gjør han kanskje bare vel så bra. Heat Lightning Rumbles In The Distance er blitt et stort stykke moderne USA-historie fra hverdagslivet til gjennomsnittsamerikaneren.
Det er historier fra en rå og utilslørt amerikansk hverdag han forteller om, det er til tider ganske brutalt og det svir like mye hver gang du kjenner deg igjen i en av setningene. Det er dette som er dagens virkelighet for mange, de lange reisene borte fra familien, kvinnen du elsker som svikter deg, alkoholmisbruket som vil prege hele framtiden din, savnet etter noen som fylte livet ditt med glede, hvordan mannfolk takler sine mannlige problemer og følelser osv.
Dette er et album som speiler den tiden vi lever i, fra det stedet der Patterson selv står. Nesten på samme måte som Townes van Zandt speilet sin egen følelseverden ut til oss via sine album tidlig i 70-åra. Det er skrivekunst på nesten samme måte. Man brytes litt ned av enkelte setninger som snerrer usjenert fra kjeften til Patterson, samtidig henter man styrke av å konfronteres med virkeligheten. Noen vil nok si at dette er en kjedelig plate og det skjønner jeg godt om du bare har skippet gjennom den en gang. Når du setter den på for femte, sjette eller sjuende gang, først da oppdager man den totale genialiteten i tekstene hans og først da reiser hårene seg på armene og først da skjønner man at man er vitne til en helt utenom det vanlige lyrisk-musikalsk opplevelse.
Dette er som sagt tidligere ikke en DBT plate, det er nemlig ingenting her som minner om de tunge gitarbaserte låtene som har vært bandets signatur i over et tiår nå. Dette føles som en sterkt personlig plate fra Patterson. Alt er nok ikke selvopplevd, men det virker som mannen har en svært god evne til å formidle andres følelser og spesielt de som gjelder desperasjon og elendighet. Aller mest personlig er han nok i “Leaving Time”. Der formidler han familiens fortvilte stunder i forkant av at han selv reiser ut på veien ti-tolv ganger i året, tre uker i slengen. Han virker ikke som han har dårlig samvittighet, mer at han prøver å formidle at dette er jobben hans og det er dette vi lever av. En litt trist låt som låter helt perfekt.
Vonde minner etter episoder av endeløse krangler og slåsskamper i et barndomshjem får han gitt uttrykk for i låten “Disappear”. Om det er hans egne minner eller om det er andres spiller egentlig ingen rolle. Patterson formidler det så fint, hvordan unger tidlig lærer å forsvinne inn i seg selv og stenge ute ting man ikke liker. Det fortsetter ganske så elegant, dog litt brutalt, over i “Better Off Without”. Historien om kjæresten som han tror han greier seg bedre uten. Hun som har “mood swings so violently it’s hard to stand my ground”. Selv om jeg har hørt denne låten noen ganger nå klarer jeg allikevel ikke helt å forstå om han har dratt, hun har dratt eller om han faktisk har drept henne. Avslutningen på låten etterlater bare et stort spørsmålstegn.
Enten det handler om folk faller ut av vinduet uten at glassbongen knuser, folk som må til avrusing, brutale samlivsbrudd eller den moderne depresjonstiden vi lever i så er det en utilsiktet perfeksjon i alt det skeive og rare i låtene til Patterson Hood. Han prøver ikke på noen måte å gjøre dette til noe annet enn hans egen versjon av den verden vi lever i. Det er det som gir hele albumet liv og den troverdigheten som må til for at et album skal føles så helstøpt som dette er.
Jeg må spise i meg hvert eneste kritiske ord jeg hadde om denne platen i den tidligere nevnte round-up’en. Det finnes ingenting middelmådig med disse låtene, ikke med en eneste av de. Det er ikke bare noe DBT pausefyll eller annet gammelt “skrap”. Dette er faktisk et av de albumene som har overrasket meg aller mest så langt i år. Egentlig burde jeg ikke la meg overraske av Patterson med den bakgrunnen og katalogen han har med seg fra tidligere, men heldigvis gjorde han det og heldigvis fordi det var en skikkelig musikalsk vekker for min egen del. Dette albumet har gjort høsten litt mer interessant.
Hvis du fortsatt ikke er overbevist kan du jo forsøke å sette på Patterson Hood og Kelly Hogan sin hyllest til Vic Chesnutt, “Come Back Little Star”. Den rager høyt på min liste over årets vakreste låter så langt.
Låtene til albumet ble i hovedsak til langs veien med Drive-By Truckers i en kort periode i fjor vår. Det som skulle bli en bok med historier og sangtekster ble etterhvert bare sangtekster og til slutt til Heat Lightning Rumbles In The Distance. Folk som deltar i bandet han har satt sammen, The Downtown Rumblers, er blant annet Will Johnson og Scott Danbom fra Centro-Matic i tillegg til Jay Gonzalez og Brad Morgan fra DBT. Kelly Hogan gjør en aldeles praktfull jobb på låtene “Come Back Little Star” og “After The Damage”. John Neff gjør det som finnes av pedal-steel og tro det eller ei. Mike Cooley droppet innom studio og la på litt banjo på et par låter. (Better Than The Truth, bl.a.)
Resultatet av dette er intet mindre enn Pattersons mest personlige låter noensinne samlet på en plate. Det låter vakkert, det låter skranglete og ikke minst låter det så hjertenært og til tider deprimerende at man blir faktisk glad av å høre på dette. Det tolker jeg som et tegn på ekstrem slitestyrke og kvalitet på produktet.
