John Moreland sine utgivelser det siste tiåret har vært en karrierereise helt utenom det vanlige. Moreland kom, som mange andre, med punkrock i bagasjen fra tidlig alder. Moreland beveget seg musikalsk, bort fra rocken og inn i en singersongwriter karriere. En karriere som har gitt oss noen helt uforglemmelige øyeblikk og en rekke av album som det står umåtelig respekt av.

Moreland har forbløffet oss alle fra scenekanten mang en gang med bare gitaren, den store stemmen og sin egen tilstedeværelse. Det er få artister som med så enkle verktøy kan fremkalle slike kollektive gåsehudøyeblikk som Moreland har gjort det siste tiåret.

På forrige album tok Moreland musikken sin et steg videre, bort fra det rene singersongwriter soundet. Produsent Matt Pence fylte på med elektroniske lyder og skapte en helt annen atmosfære rundt musikken til Moreland, noe de også har gjentatt på Morelands nyeste album, Birds in the Ceiling.

Låtene og tekstene til Moreland er som vanlig på et ekstremt høyt nivå. Det behøves tid og konsentrasjon for å tolke og forstå Morelands forfatterskap. Melodiene er melankolske og atmosfæriske og for de fleste ville det vært en kjent og behagelig opplevelse om ikke de hadde vært produsert slik det er gjort. Ifølge Moreland selv er det et forsøk på å ta bort alle sperrer og grenser, for å lage musikk som er ulik det alle andre lager.

Man sitter umiddelbart igjen med to tanker i hodet etter å ha hørt Birds in the Ceiling. Det er et sett med smellvakre låter fra John Moreland, som vanlig. Men det blir nesten umulig å ikke tenke på hvordan dette hadde hørtes ut med en litt mer tradisjonell produksjon. Kunstnerisk frihet er fint. Det er faktisk helt nødvendig. Men det er også en krevende balansegang. Denne gangen er jeg usikker på om det som føles riktig for Moreland er riktig for fansen.

De beste låtene fra albumet som «Ugly Faces», «Generational Dust» og «Claim Your Prize», står alle i fare for å bli en del av et slags bakgrunnsdecrescendo. Birds in the Ceiling oppleves som et eksperimentelt og ganske så vakkert stemningsalbum som etter at nyhetens interesse er over, mer eller mindre vil kunne bli glemt i Morelands sangbok.

My back was to a corner, lonely in a crowd
I couldn’t hear you calling, the bullshit was so loud

Derfor blir det mest spennende fremover å følge med på hvordan Moreland løser disse låtene i livesammenheng. Han tar med seg supportartister som S.G. Goodman, Caroline Spence og Christopher Paul Stelling og er på veien i USA i hele høst. Manger steder er allerede utsolgt og dersom Moreland klarer å skape de spesielle øyeblikkene fra scenen som han bruker å gjøre, så vil trolig fansen unnskylde hans lille stilmessige sidesprang med Birds in the Ceiling.

BANDCAMPSPOTIFY

SHARE
Forrige artikkelLee Bains + The Glory Fires – Old-Time Folks
Neste artikkelVi minnes Kongen
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here