I dag, 1. mai 2014, er det nøyaktig 20 år siden alt. country’ens alkymister spilte sin siste konsert i St.Louis, Missouri, for deretter å gå hver sine veier. Bandet gjorde omtrent det samme for alt.country, som Nirvana gjorde for grunge-rock, og det i samme tidsepoken. Med andre ord var de en del av et slags musikalsk paradigmeskifte som foregikk i flere sjangere på denne tiden.
Uncle Tupelo’s musikk og gjennomslagskraft de siste årene åpnet nye arenaer og muligheter for en nesten helt ny sjanger bestående av singer/songwriters og nye countryrockband som mer eller mindre stod på sidelinjen og protesterte mot den gryende popcountry-kulturen som truet allerede da. Vi kan godt si at den tenkte røde tråden tilbake til Hank Williams, Bob Dylan og Gram Parsons sine bravader og musikk er til stede i musikken til Uncle Tupelo, men det vil den for så vidt også være i en veldig stor andel av musikk i dag. Så betydningsfulle har det berømte trekløveret har vært for utviklingen av moderne musikk. Men, til tross for all påvirkning fra den kanten, uten Uncle Tupelo sin eksistens hadde nok americana-bevegelsen og det musikalske verdenskartet sett en del annerledes ut i dag.
Jay Farrar og Jeff Tweedy har også hatt suksess med sine band i etterkant av de legendariske årene i Uncle Tupelo. Jeg mener vel ganske bestemt at selv om Jeff Tweedy og hans Wilco har nådd lengst kommersielt sett, er det vel ingen som helst tvil om hvem som har beholdt integriteten og kredibiliteten fra Uncle Tupelo tiden. Jay’s Son Volt og hans andre soloplater og samarbeidsprosjekter ligger helt klart mitt hjerte nærmest.
Jeg står i stor takknemlighetsgjeld til de begge to for at jeg er så levende opptatt av og glad i musikk i dag. Jeg vet nøyaktig hvor jeg har kjøpt platene, nøyaktig hvor jeg spilte de første gangen og husker nøyaktig den følelsen den bestemte låten har gitt meg. Om jeg skal kunne bruke klisjeèn “soundtrack of my life” om noe som helst, så er det Uncle Tupelo og de fire platene fra starten av 90-tallet som havner i den kategorien.
Siden vi altså skriver 1.mai 2014 er det som sagt 20 år siden siste gangen dette bandet var samlet på en scene. Heldigvis var vi allerede da i en tidsalder som tillot at noen kunne feste hele greia på film, og heldigvis var det noen som var så framsynte og gjorde nettopp det. Så derfor, i anledning den store dagen som det ellers er i dag, uansett hva du skal bruke den til, så anbefaler jeg at du setter deg godt til rette og nyter halvannen time med de siste magiske tonene som bandet klarte å skvise ut av seg før de ble et minne for evigheten. Grab a cold one, enjoy life!
Setlist Uncle Tupelo, 1.may 1994, St. Louis, MO
No Depression/ Chickamauga/ Watch Me Fall/ Grindstone/ Satan, Your Kingdom Must Come Down/ Fifteen Keys/ Long Cut/ Anodyne/ New Madrid/ Slate/ Atomic Power/ Postcard/ Gun/ High Water/ Acuff-Rose/ True to Life/ We’ve Been Had/ Give Back the Key To My Heart/ Everybody Knows This is Nowhere/ Whiskey Bottle/ Truck Drivin’ Man/ Looking for a Way Out (w/ Mike Heidorn)/ Gimme Three Steps (w/ Heidorn and the Bottle Rockets, Brian Henneman vocals)
