Uncle Tupelo

Få band traff meg så i mellomgulvet på 90-tallet som Uncle Tupelo. Det var platen Anodyne. Cd-platen gikk runde på runde. Jeg tror vi er ganske så mange som hadde det slik. Anodyne gjør fortsatt sine runder, og av og til føler man at den platen er selve fasiten på ei perfekt plate.

Uncle Tupelo var ikke før blitt oppdaget, så kom det illevarslende nyheter fra statene om at bandet hadde gjort sin siste konsert i St.Louis, og at Jay Farrar og Jeff Tweedy nå hadde startet hvert sitt prosjekt.

Vi spoler historien tilbake til da bandet het The Primitives og skiftet navn til Uncle Tupelo. Vi finner fram globusen og setter fingeren på Belleville, ganske langt sør i Illinois, på grensen til Missouri og storbyen St.Louis. Belleville er en by på ca. 45.000 innbyggere i St. Clair County. Byen ble grunnlagt i 1814, og var kjent for sin produksjon av vedovner. Hovedsaklig var det tyske immigranter som slo seg til her. Det var der Mike Heidorn, Jeff Tweedy og Jay Farrar ble et band som i perioden 1987 -1994 skulle nå et ganske så stort publikum.

Den første demoen de lagde ga bandet nok oppmerksomhet til å få være forband for ingen ringere enn Johnny Thunders og Warren Zevon.

Demo nummer to Not Forever, Just For Now som inneholdt framtidige slagere som «Screen Door» og «I Got Drunk» ble innspilt i Attic Studio, Champaign, Illinois. Demoen ble produsert av Matt Allison. Det var denne demoen som fikk diverse små plateselskap til å vise interesse. Giant Records, som senere skiftet navn til Rockville Records, fikk underskriften deres.

1990 startet med at trioen gikk i studioet og spilte inn No Depression. Tittelsporet var en sang The Carter Family spilte inn i 1936 midt under depresjonen da fattigdom, folkevandringer, New Deal og Machine Gun Kelly stjal avisoverskriftene.

I 1991 kom oppfølgeren Still Feel Gone som også er en fin blanding av country og rock med pønkefot.

REM-gitarist Peter Buck så Uncle Tupelo live i Athens, Georgia i 1992, og han falt pladask for deres tolkning av «No Depression». Buck ønsket å produsere bandet, de bodde hos ham i fem dager, og da produserte han March 16-20, 1992. Denne platen ble annerledes. Her var det akustisk lyd, der man blandet egenskrevne låter med noen av den ukjente låtskriveren trad.arr. Platen solgte mer enn de to forgjengerne tilsammen.

Det er ingen hemmelighet at avtalen de hadde med Rockville Records var tilnærmet en slavekontrakt. Derfor var nok gjengen fornøyd da Sire Records kjøpte dem fri fra kontrakten for $50.000, slik at alt lå til rette for svanesangen Anodyne i 1993. Sire hadde likt bandet siden demoen Not Forever, Just For Now, etter at Jayhawker Gary Louris hadde tipset dem.

Brian Hennemann, som senere dannet The Bottle Rockets, hadde hjulpet bandet som ekstra musiker. Hennemann var fjerde hjul på vogna og utenom Uncle Tupelo hendte det at Henneman og de tre tupeloene kalte seg Coffee Creek der låtmaterialet var gamle countrysanger. Coffee Creek hadde virkelig vært noe å ha fått med seg. Det er på tide noen kloke hoder lager en tidsmaskin.

Det var også nå Mike Heidorn bestemte seg for å forlate bandet. De testet trommeslagerne Ken Coomer og Bill Belzer. Sistnevnte fikk jobben og hadde trommejobben i seks måneder, og erstattet ham igjen med Ken Coomer. De utvidet også bandet med bassist John Stirratt og multimusiker Max Johnson, og slik ble de fem. Med utgivelsen av Anodyne lå verden for bandets føtter. De reiste på Europaturnè og imponerte på små scener som Cruise Cafe og på større scener som Roskildefestivalen. De som har sett Uncle Tupelo live husker det. Jeg var ikke av de heldige som fikk sett bandet live. Jeg fikk derimot sett de første konsertene til både Son Volt og Wilco, og uten å leke psykolog så ser man stor forskjell på Farrar og Tweedy oppe på en scene. Nå skal det sies at det var Farrar som «tvang» Tweedy framfor mikrofonen på sangene han hadde skrevet. For meg virker Tweedy svært utadvent på en scene. Farrar derimot virker mer innesluttet og taus. Jeg aner ihvertfall store kontraster her.

Med tre nye medlemmer så begynte dessverre vennskapet mellom Farrar og Tweedy å rakne. Kanskje var det slik at Tweedy ønsket mere plass? Klådde Tweedy på kjæresten til Farrar? Godeste Farrar ringte ihvertfall manager Margherita der beskjeden var at han ville ut av bandet med umiddelbar virkning. Margherita fikk likevel overtalt Farrar slik at de kunne fullføre USA-turneen.

Tweedy ble også forbannet fordi han fikk beskjeden via manager, og ikke ansikt til ansikt.

Uncle Tupelo startet en ny bølge der country og rock ble forent. I Chicago ble det startet et tidsskrift med navnet «No Depression», og Farrar og Tweedy startet hvert sitt band, nemlig Wilco og Son Volt. No Depression ble et begrep og mange band lot seg inspirere. Det ble starten for mange andre band.

Men hva slags musikk var Uncle Tupelo inspirert av?

«We probably have more influences than we know what to do with. We have two main styles that have been influences. For instance, we like Black Flag as much as early Bob Dylan and Dinosaur Jr. as much as Hank Williams … To us, hard-core punk is also folk music. We draw a close parallel between the two. We’ll play both in the same set if we get a chance. We don’t have any biases as far as music is concerned.»

…har Tweedy uttalt en gang.

Jeg synes dette er en god beskrivelse av Tweedy. For vi hører jo alt dette i bandets repertoar. Spesielt de to første platene. Der kan man av og til lure på om det er to band, fordi vi har de harde låtene som regelrett mer enn lukter punk, men vi har også countrysangene. Vel, undertegnede er enig med Ole Brumm. Ja takk, begge deler.

Uncle Tupelo er kanskje 90-tallets viktigste band. Den alternative countryen har inspirert mange, og bølgen er i mine ører fortsatt sterk. At country og rock har mye til felles er hvertfall helt klart. Hank Williams Sr. sin «Move It On Over» er kliss lik Bill Haley and His Comets sin «Rock Around The Clock». Tar man med det som skjedde hos Sun i Memphis der det helt klart var mye country i musikken

Gram Parsons blir en annen pioneer i samme gate, så slik sett blir kanskje ikke Uncle Tupelo noe nytt. De tok den kanskje enda lengre ut ved å i det ene øyeblikket spille Stooges sin klassiske «I Wanna Be Your Dog» for å i det neste øyeblikket roe det litt ned med Louvin Brothers sin «Atomic Power».

Bonusen er at man graver seg tilbake i musikkhistorien. Uncle Tupelo har fått mange rockenerder til å få fot av god countrymusikk.

Når så Uncle Tupelo splittet opp og ble til Wilco (Jeff Tweedy, John Stirratt, Ken Coomer og Max Johnson) og Son Volt (Jay Farrar og Mike Heidorn) fikk vi ikke to kopier av Uncle Tupelo. Vi fikk to band som gikk i hver sin retning, ihvertfall etterhvert. Jeg har en gnagende mistanke om at Wilco’s første plate A.M har låter som muligens var for Uncle Tupelo sitt neste album. Albumet som aldri kom.

Uncle Tupelo – No Depression (90)
Uncle Tupelo – Still feel gone (91)
Uncle Tupelo – March 16-20.1992 (92)
Uncle Tupelo – Anodyne (93)
Uncle Tupelo – 89\93- An Anthology (02)

Alle platene kan kjøpes på vinyl, de fire første platene samt en singlesamling ble gjenutgitt i fjor – og kan kjøpes på Uncletupelo.com. Alle platene finnes dessuten i originalutgave på cd og i en remastret utgave med bonusmateriale fra ca. 2004.

Forrige artikkelSon Volt uke på Dust of Daylight
Neste artikkelFrem Fra Glemselen: Son Volt – Straightaways
Jeg heter Terje Hanstad og er 45 år bosatt på Ringebu i Gudbrandsdalen. Jeg har vært glad i plater så lenge jeg kan huske. Jeg husker at jeg bladde som besatt i eldre brødres samlinger, og etterhvert ble man en ivrig kjøper selv. Musikalsk har jeg mange bein å stå på. Jeg liker country og soul. Jeg må si jeg er blitt et lite retrohode som heller leter tilbake i tid enn å sjekke nymotens greier. Favorittplater: 1.The Rolling Stones - «Exile on main street» 2. Bob Dylan - «Desire» 3. Van Morrison - «Moondance» 4. The Band – «The Band» 5. The Beatles - «Rubber soul» 6. Gram Parsons - «Grievous angel» 7. Son Volt - «Trace» 8. Solomon Burke - «Don't give up on me» 9. Neil Young - «Rust never sleeps» 10. Gene Clark - «No other» 11. Grateful Dead - American beauty

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here