«When you fade into a melody, your mind is lost in reverie» er ordene som åpner Son Volts nye plate. Dere som bryr dere nok om musikk til å gidde å lese om det, vet nøyaktig hva han snakker om.

Alle gode ting er ti. Electro Melodier er Son Volts tiende album. I år fyller bandet 25 år. Jay Farrer er som vi alle vet det eneste medlemmet som har vært med siden starten, Son Volt har blitt Jay Farrars foretrukne måte for å dele musikken sin, og det føles helt riktig.

Forrige plate, Union var et prakteksemplar av en plate, der Farrar elegant fløt mellom «sine» sjangere, utforsket noen nye lydbilder, og toppet det med noen av de beste tekstene har skrevet til dags dato.

Electro Melodier slippes på grunn av, og til tross for, en verdensomspennende pandemi. Farrar fant seg selv innestengt hjemme, og satte seg like godt ned for å skrive låter. Han sier selv han har brukt mye mer tid på tekstene og melodiene enn noen gang. Bandet – som er det samme som på Union, har brukt mer tid i studio enn noen gang. Og selv om mye er innspilt hver for seg, så så de raskt at de måtte samles i studio for at det skulle fungere.

Electro Melodier er nok en gang en annerledes plate fra Jay Farrar. Mer trøkk. Mer elektriske gitarer. Tekster som stiller spørsmål rundt vår eksistens mer enn å kommentere samfunnet slik vi hørte på Union.

Jeg må vel si at Electro Melodier er en mer ujevn plate enn Union, men med enda sterkere enkeltlåter – selv om den totale jevnheten ikke er der. Misforstå meg rett, dette er nok en gang et glimrende album, og Farrar har skrevet et knippe tekster som er noe av hans aller beste lyriske produksjon. Men deler av den føles litt uforløst og ensformig? Har de hatt for MYE tid i studio, er noe av det umiddelbare blitt borte i pirking? Hva vet vel jeg. 14 låter. Jeg skulle gjerne sett at 2-3 ikke var med, og ga en enda tightere og jevnere plate.

Samtidig så har platen et par av hans aller fineste låter til dags dato, det er bare helheten som ikke helt sitter like godt i øret som forventet etter å ha fått høre hvordan de hadde jobbet så annerledes og mye mer…

La oss først snakke om tittelen. Ordene Electro og Melodier er navnene på noen gamle gitarforsterkere Farrar fikk tak på i starten av pandemien. Han likte lyden og navnene, og satte ordene sammen til platens tittel.

Og så må vi ta en runde med åpningslåten «Reverie». Ordet betyr dagdrøm, og beskrives som «the condition of being lost in thought».

When you fade into a melody,
your mind is lost in reverie.

Ordene som åpner platen, i låten «Reverie» er et bevis på hvor brilliant hjernen til Jay Farrar er. Tilsynelatende enkelt setter han ord på hva musikk gjør med oss. Den tar oss med til et sted inne i hodet vårt som bildesettes av musikken og ordene vi hører. Og Farrer beskriver det så enkelt og greit. Og deri ligger jo også hans brillianse. Det skader heller ikke at «Reverie» er en av de fineste låtene hans har skrevet, som Farrar har beskrevet som «an exercise in wordplay». Elegant fletter han også inn den pandemiske situasjonen, «we won’t know where we stand ’till December». Og så det riffet, det er aldeles herlig.

«Arkey Blue» er oppkalt etter en bar hvis eneste «claim to fame» er at Hank Williams en gang spilte der, og skar navnet sitt inn i bordet. Farrar har brukt sitater fra Pave Francis, som holdt en tale om hvordan pandemien og det som skjer i naturen er jordens måte å rydde opp på. Farrar snakker om naturkatastrofer og endetiden, men han får det til å høres relativt greit ut. «La oss være lei oss fordi det har blitt som det har blitt, men ikke sinte» er vel grunnfjellet i teksten.

Platen er i hovedsak innspilt i Farrars studio, der han har samlet trommis Mark Patterson, bassist Andrew Duplantis og gitarist Chris Frame til å legge ned sporene. Hjemme i New York har Mark Spencer lagt på alt av sine bidrag.

Låten som har mest til felles med Unions politiske uttrykk er herlige «The Globe», noe av det mest melodiske Farrar har komponert på mange år – og en kraftfull protest mot hvordan mennesker oppfører seg mot hverandre her på planeten – men med et tydelig håp om at rett skal seire over galt. Og så det gitarbreaket da dere…

Farrar har vært gift nesten like lenge som Son Volt har eksistert. Og hans hyllest til 25 års ekteskap har blitt til låten «Diamonds and Cigarettes». En rekke små enkeltlinjer som beskriver øyeblikk fra de 25 årene, med nydelig koring fra Laura Cantrell. Jeg får en Neil Young-anno Harvest Moon-vibe av denne.

For all the dreams we’ve lost and lived
we’re still diamonds and cigarettes

Låten flyter nydelig over i «Lucky Ones», etter Farrars eget utsagn hans forsøk på å skrive en Charlie Rich-inspirert R&B og Soul-inspirert countrysang. Den kan like fint høres som en forlengelse av låten til kona og ekteskapet. «Still the lucky ones. They say it’s our last chance.»

Farrar slipper aldri bluesen langt vekk, og sier selv at han har forsøkt å lage en Lightning Hopkins-låt som tar utgangspunkt i en sosialistisk manifest-pamflett han fant i postkassen en dag, med tittelen «War on misery». Jeg får ikke fot for den låten, men har desto større glede av hans hyllest til Springsteens «Born in the USA».

Farrars «Living in the USA» har i sin tilsynelatende enkelhet blitt et monumentalt øyeblikksbeskrivelse fra Det En Gang Forjettede Land. Farrar er direkte, personlig og gir systemet det glatte lag så det virkelig holder. Denne omtalen kunne strengt tatt bare vært denne teksten, den beskriver følelsene og oppgittheten fra så mange amerikanere som på langt nær har gitt opp sitt eget land.

Et land som hver uke gjør mer og mer for å legge kjepper i veien for så grunnleggende rettigheter som stemmeretten er vel knapt verdt å redde? Farrar stiller spørsmål rundt valgene som er tatt rundt anstendighet og fremskritt til fordel for personlig vinning – så får folk finne sine egne svar. Han etterlyser hjertet, empatien og sjelen til det USA han kjente.

Where’s the heart,
from days of old?
Where’s the empathy?
Where’s the soul?
Living in the USA

Låten er naturligvis navet på denne platen. Den er et mesterverk i sin enkelhet. Den suggerende rytmen som dunker ordene inn i hodet ditt. Jeg oppforderer til å sette seg ned og lytte, forsøke å finne alle knaggene han henger opp – alle referansene og forsøke å sette oss inn i hva den gjengse amerikaner faktisk gjennomgår der de ser sitt eget samfunn rakne rett utenfor stuedøren.

«Somebody is Now» har jeg forsøkt meg på flere ganger, men den er i mine ører en helt overflødig låt som jeg ikke forstår hvorfor fikk bli med inn på rillene.

«Sweet Refrain» er Jays hilsen til helter som har gått bort, og måten han forteller om hvordan han står og ser ut vinduet og funderer på ting er vel enkelt forklart med pandemiske årsaker. Vi har vel stått der og bare latt tankene fly, med et håp om at verden skulle gå tilbake til en normal vi nok aldri vil se igjen, mens underbevisstheten bare seiler avgårde på egenhånd.

Farrars gjentatte turer frem og tilbake langs flomvollene i Mississippi har fått et hjem i teksten «The Levvee On Down». Vokalen på denne er helt enorm, og det er en av tingene han sier han har jobbet mye med i studio. Han jobber inn en av Amerikas mange svarte historiske øyeblikk i «Trail of Tears», som er navnet som ble satt på tvangsforflytningen av urbefolkningen inn i reservater, der relokaliseringen tok livet av mange av indianerne som ble tvunget til å flytte slik at den hvite mann kunne få kloa på dyrebare landområder.

Farrars tydeligste kommentar til verdens tilstand finner sted i «These Are The Times». Samtidig en av platens mer uforløste låter, som føles som den har mye mer inne som ikke kommer ut og frem. Jeg får ikke helt dreisen på den.

Jay Farrar leser og studerer og utforsker. Tittelen «Rebetika» spiller på en gresk, tyrkisk, armensk musikkform. Egeerhavets form for tango, i følge Wikipedia. Men Farrar har brukt tittelen som et kvinnenavn, og skrevet en kort og vakker kjærlighetssang som bygger på verdens tilstand og utfordringer.

Før platen smyger seg ut, så får vi et gjenhør med «The Globe» gjennom det Farrar beskriver som en halvakustisk «demo»versjon. Det at låten får en ny runde med en litt annen tekst understreker hva denne platen handler om. Oss. Endring. Verden endres rundt oss, og ikke til det bedre. Gjør noe. Involver deg. Protester. Stå opp mot mørket og hatet i samfunn og kommentarfelt.

«Like You» avslutter det hele. Han funderer over hvor langt vi kan presses, hva som er tapt og om det i det hele tatt er mulig å finne tilbake til det vi engang var, om alt vi gjennomgår er verdt det. Vi står med hodet i sanden, og gjenkjenner ikke verden når vi trekker hodet opp igjen.

Will there be a world we recognize?
What will be that world?

Son Volts tiende studioalbum er nok en perle i Americanahistorien. Den har et par mangler for å være perfekt, men har et par låter som blir stående som monumenter i Farrars karriere.

Du finner den naturligvis i de fysiske og digitale hyllene hos Big Dipper.

SHARE
Forrige artikkelSommerfavoritter 2021
Neste artikkelVi minnes Kongen
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here