Siden 2010 har vi (Rune og Jan) kåret de beste albumene i desember hvert eneste år. Nå er tiåret slutt, i morgen starter et nytt, og da tenkte jeg vi skulle ta en titt på hvilke internasjonale plater som har fått kultstatus hos oss.
De tre første årene var vi på hver vår kant og skrev på hver vår blogg, Musikkbloggen (Rune) og No Deal Music (Jan). I 2013 fikk vi en samlet redaksjon i Dust of Daylight, men vi fortsatte selvsagt å velge våre egne favoritter. Som dere vil se nedover har vi aldri hatt den samme plata som nr.1. Og som redaktører har vi sjeldent fått viljen vår i redaksjonen, kun 3 ganger har en av «våre» plater blitt kåret til årets beste.
Her er de, alle sammen. Favorittplatene våre fra hvert år i tiåret, med et lite utdrag fra personlige anmeldelser.
2010: Musikkbloggen (Rune) og No Deal Music (Jan)
Tilfeldigvis startet Rune Musikkbloggen i mars 2010 og undertegnede No Deal Music i april samme år. Helt uvitende om hverandre startet vi musikkblogger som skulle skrive om den musikken vi elsket og som ikke avisene eller magasinene skrev om lengre. Vi to kjente ikke hverandre på noe vis, men på uungåelig vis oppdaget vi hverandres blogger i løpet av året. Etterhvert som meldingene stadig ble flere mellom Kvinesdal og Bergen, så oppdaget vi at vi nok hadde møttes tidligere. Da Rhett Miller varmet opp for Steve Earle i Bergen 2009 på hans Townes-turnè, var det bare oss to i køen ved merchbordet til Miller. Rhett måtte ta en pause i autografskrivingen for Rune, slik at jeg kunne få handlet t-skjorter og diverse annet.
I denne tidlige fasen av skrivingen vår var vi begge opptatt av å finne de gode ukjente artistene der ute og få vist hvor mye bra musikk folk egentlig går glipp av.
Rune: Drunk On Crutches – People. Places. Things.
Den raspende gitarlyden som går igjen på hele plata kompletteres av Jen Wittenbergs stemme og tilstedeværelse. Det kan minne litt om gamle demoer av Lone Justice, før de ble polert av plateselskapene – og kanskje litt som Sheryl Crow, bare med mye bedre låter. Etter min mening synger jo også Jen mye mye bedre enn frk. Crow, så sammenligningen er kanskje urettferdig for hennes del. Tittelen på plata er ganske så betegnende for hvordan Jen skriver. Hun skriver om mennesker. Hun skriver om steder. Hun skriver om ting. Betraktninger om sitt eget og andres liv.
Jan: Joe Pug – Messenger
Joe Pug’s Messenger er en real budbringer av årets beste kombinasjon av tekster og melodi. Som tekstforfatter er han en gudegave sendt fra oven til singer/songwriterverdenen. Melodiene er alle som en hans egne originaler, ingen plagiater eller kopier her. Joe Pug er definitivt en av singer-songwriterenes fremtidige mestere.
2011: Musikkbloggen og No Deal Music
I 2011 møttes Rune og meg på ordentlig på Bergenfest. Vi gikk på de fleste av de samme konsertene. Vi var stort sett enige om hva som var dårlig og hva som var bra. Vi klarte å gjøre verdens dårligste valg da vi gikk for å høre Howe Gelb i stedet for å høre Phantom Limb med en ung Yolanda Carter i spissen. Det lille vi fikk av stemmen til Yolanda etter å ha gitt opp Gelb var til å ta pusten fra et menneske. For en stemme! Hvor er hun i dag lurer du på? På toppen av listene verden over som Yola.
Vi fikk oppleve Jason Isbell over to konserter den helgen og vi fikk møte han etter showet den andre kvelden, der traff vi tilfeldigvis også Yolanda. Det finnes bevis for begge deler, men alkoholkonsum og fotografenes kunnskaper tillater ikke offentliggjøring.
Rune: Howard Iceberg & The Titanics – Welcome Aboard!
Først og fremst så høres Howard Iceberg ut som en Dylan i perioden rundt «Blood On The Tracks». Han skriver låter som jeg ikke nøler med å plassere i landskapet rundt Dylan, Townes Van Zandt, Warren Zevon og Neil Young. Innholdet er nok en grunn til at jeg vil trekke frem Bob Dylan. For Howard skriver om mennesker, og forhold mellom mennesker på alle plan, om hvorfor vi gjør det vi gjør – og stiller ofte spørsmålene du har tenkt, men ikke klart å sette ord på. Alt på en måte som Dylan var så sterk på i perioden rundt «Blood On The Tracks».
Jan: Jason Isbell & The 400 Unit – Here We Rest
Here We Rest er et album som Isbell og bandet gjør alt annet enn å hvile på og et album totalt blottet for alle pretensiøse nykker og sofistikerte vendinger. Dette er gjennomjobbet til den minste detalj og det er stadig nye momenter som dukker opp når jeg hører albumet om igjen. Det virker som Isbell blir bare bedre og bedre som låtskriver, noe vi sannsynligvis vil merke oss i framtiden også.
2012: Musikkbloggen og No Deal Music
I 2012 flyttet jeg til Bergen og var på min første huskonsert arrangert av Rune i en råkjeller i Erik Pontoppidans gate. I løpet av drøye to år hadde vi rukket å bli ganske samstemte om hva musikkbloggene skulle handle om og det uungåelige spørsmålet dukket opp på den nevnte konserten. «Vi skal ikke bare lage en stor musikkblogg sammen? Med folk som skriver sammen med oss og sånn?» Resten er historie.
Rune: American Aquarium – Burn. Flicker. Die.
Den følelsen når et album tar rennafart og måker til deg midt i mellomgulvet med all kraft, før det utnytter det at du er midlertidig uskadeliggjort til å innta hjernen din med full kraft og brenner seg fast med en intensitet som gir deg akkurat DET rushet. Det rushet som gjør at du gidder å lete gjennom tusenvis av plater hvert år på jakt etter akkurat den følelsen. AKKURAT den følelsen fikk jeg første gang jeg hørte «Burn. Flicker. Die.»
Jan: Patterson Hood – Heat Lightning Rumbles in The Distance
Jeg har tidligere ment at Patterson Hood er en av Usa’s største folklorister med sine smale, intrikate og pirrende historier om drap og elendighet basert på myter fra de dype skogene og de bortgjemte fjellene i sørstatene. Nå er han som soloartist også blitt en samtidsforteller. Det gjør han kanskje bare vel så bra. Heat Lightning Rumbles In The Distance er blitt et stort stykke moderne USA-historie fra hverdagslivet til gjennomsnittsamerikaneren.
2013: Dust of Daylight
Vi lyktes med å finne skribenter som ville være med oss å skrive om musikken og artistene vi elsket. De var spredd over hele landet, Ringebu, Furulia, Torsken, Florø, Froland, steder som var så langt fra musikkscenene som de kunne bli. Noe som tydelig viser at ønske om å få spredd musikken i et skriftlig format var tilstede i distriktene.
Lanseringen var lagt til 1. februar 2013. Ikke helt tilfeldig, siden vi samlet oss om Jay Farrar og hans Son Volt som den store inspirasjonskilden innen musikk. Deres nye album var rett rundt hjørnet og forventningene var himmelhøye i redaksjonen. Bloggen fikk navnet etter låten «Dust of Daylight» fra American Central Dust og vi kjørte en intens Son Volt uke med gjennomgang og anmeldelser av alt Jay hadde gitt ut så langt i karrieren.
Everyone has their idols, there will always be a story to tell
Redaksjonen: Son Volt – Honky Tonk
Fra de to felene til Justin Branum og Gary Hunt tar oss inn i åpningslåten «Hearts and Minds» til den litt vindskeive gitaren toner ut i «Shine On», så er Honky Tonk alt vi hadde håpet på, drømt om og mer til. Jay Farrar har på mange måter gått full sirkel med denne platen hvor han hyller røttene sine og blottlegger hele grunnlaget som han og kollega Tweedy bygget Alt. Country og No Depression-kulturen på i legendariske Uncle Tupelo.
Rune: John Moreland – In The Throes
Han skriver så det gnistrer om tap, kjærlighet, savn og den totale mangel på håp og utsikt til fremtid. Det er sårt, det er vanskelig og det er intenst. Og det er bare så fantastisk vidunderlig godt skrevet. Og så synger han bedre enn på noen av sine tidlige plater. Av platens 10 spor, så vil jeg spesielt trekke fram spor 1 til 10 som platens beste.
Jan: Jason Isbell – Southeastern
Jason Isbell har med Southeastern laget sitt definitivt beste album og i en normal verden er dette et album som burde stå igjen som vår tids svar på Blood On The Tracks eller Tunnel of Love. Jason Isbell har begynt å skrive tidløs musikk. Låter som kommer til å holde seg lengre enn forsvarets hermetiske nødrasjoner. Det er en av de tingene som gjør dette albumet til en umiddelbar klassiker.
2014: Dust of Daylight
Da året skulle gjøres opp var det to plater det sto om for Jan, Sturgill sin strålende Metamodern Sounds in Country Music og Otis Gibbs sitt mesterverk. Valget falt den gang på Otis, men om man ser litt bakover så har begge albumene tålt tidens tann. Siden redaksjonen samlet valgte Otis, kjører vi nr 2 fra Jan i denne posten.
Redaksjonen: Otis Gibbs – Souvenirs Of A Misspent Youth
Dette er ektefølt musikk levert av en mann med et stort hjerte og mye empati – som faktisk klarer å overgå seg selv med hver eneste utgivelse. «Souvenirs Of A Misspent Youth» er kort og godt et must for alle som setter pris på gode historier fra den gale siden av jernbanespora.
Rune: David Mayfield – Strangers
En utgivelse som regelrett blåste meg rett i veggen, og etterlot meg hengende en meter over gulvet i rein ekstase. Nok en gang er det kjærlighet som danner grunnlaget for låtene til David Mayfield. Den mørke, triste siden er ofte fokus, og platens ryggrad er rekken med låter som virker å ta et oppgjør med skuffelse over seg selv, mangel på evne til å elske noen og en selvransakende «jeg hater meg selv» følelse. Mellom disse låtene fletter han inn små edelstener som oser av håp og glede, og gir oss en litt annen vinkel inn til Mayfields verden.
Jan: Sturgill Simpson – Metamodern Sounds In Country Music (Nr.2)
Albumet og låtene vokser som den berømte bønnestengelen, om ikke rett inn i himmelen sånn økonomisk sett, så vokser albumet litt hver dag, på vei til å bli en moderne countryklassiker. Det blir ikke gitt ut mange countryplater i løpet av ett år som bærer med seg arven etter legendene og som samtidig er med på å blåse nytt liv i den rotekte delen av sjangeren. Metamodern Sounds In Country Music gjør det.
2015: Dust of Daylight
I 2015 fikk vi de første utskiftningene blant skribentene. En av de som forsvant ut startet sin egen lille musikkblogg sammen med sin bror, der de fortsatt den dag i dag, skriver om norsk musikk i alle sjangre og punk. Vi fikk hentet inn nye krefter fra Skarnes, noe som var helt i tråd med vår distriktsprofil.
Vår mann, Jan Kristoffer Dale, senere kjent forfatter og vinner av Tarjei Vesaas sin debutantpris for 2016, skrev en strålende omtale av redaksjonens vinner av årets album.
Redaksjonen: James McMurtry – Complicated Game
Complicated Game er en finslipt juvel, full av presise, morsomme og til tider knusende beskrivelser av et land, og mennesker McMurtry kjenner godt. Plata er ikke like politisk som forgjengeren, Just Us Kids, men tekstene fascinerer og rører, og produksjonen komplimenterer sangene og historiene som fortelles. Ikke bare har McMurtry laget en av årets aller beste plater, men han har utrolig nok hevet sin egen veldig høye standard betraktelig. Complicated Game er ikke noe mindre enn et mesterverk.
Rune: John Moreland – High On Tulsa Heat
«I’m just a lonely star, trying to burn my way through heavens floor» synger John Moreland. Han har invitert oss inn for å lytte til et knippe tanker og følelser som han har satt sammen til en ny plate. En plate som skal forsøke å matche, eller til og med overgå, mesterstykket In The Throes fra 2013. Moreland gikk i studio med bare et knippe låter og et ønske om å formidle. Og så kommer han ut igjen med High On Tulsa Heat. Evnen denne mannen har til å toppe seg selv gang på gang er direkte skremmende. Han skriver med hjertet utenpå, og utleverer seg selv i tekst etter tekst. Som han sier om tekstene sine: «They’re all from my own life».
Jan: Jason Isbell – Something More Than Free
Selvfølgelig låter det umiskjennelig Isbell, heldigvis, allikevel bærer albumet med seg en friskhet og en jevnhet som vi ikke har sett tidligere. Produsent Dave Cobb skal ha sin del av æren her, han har vært påpasselig med å legge til det som han mener skal til på låtene for å få et riktig sluttprodukt og han har gjort Something More Than Free til et album som trolig vil nå ut til langt større deler av verdens musikkpublikum enn tidligere.
2016: Dust of Daylight
Dette var året da det virkelig var mannefall blant våre største musikalske helter og kulturpersonligheter. Harper Lee, George Martin, David Bowie, Leonard Cohen, Glenn Frey, Merle Haggard, Leon Russell og Guy Clark for å nevne noen. Det er ikke uvanlig at et liv tar slutt, men alle de store navnene som forsvant gjorde det så tett innpå hverandre 2016.
Personlig var det største øyeblikket dette året da jeg hadde med Willy Vlautin fra Richmond Fontaine på biltur i Bergen, ut til Fantoft stavkirke der vi filmet en video under trærne før vi kjørte de til Flesland. Man møte mange mennesker i løpet av et liv, men ikke mange etterlater seg et slikt inntrykk som Vlautin gjorde.
Redaksjonen: Richmond Fontaine – You Can’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To
You Can’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To er en verdig avslutning på en karriere som strekker seg over 22 år og 10 studioplater. Fans vil ikke bli skuffet, og på mange måter føles det som om det er akkurat fansen denne plata er laga for. Ikke for å trekke nye lyttere, ikke for å imponere kritikere, men for å gi de av oss som elsker den litterære og romantiske tilnærmingen bandet har til musikken sin, akkurat det vi vil ha. Jeg kan bare si takk.
Rune: Michael McDermott – Willow Springs
Det er litt urettferdig å skulle la mine enkle ord beskrive denne åpenbaringen av en plate. Men jeg håper at den i det minste kan føre til at flere får opp øynene for denne artisten, låtskriveren og personen som har så mye på hjertet og ønsker å dele det med oss alle.
Jan: Drive-By Truckers – American Band
Drive-By Truckers tar opp noe som er større enn egne mørke samvittighetsplager, de vil forandre sitt eget kjære USA. Albumet er fullt av moderne varianter over temaene som vi først hørte i låter som Guthries «Deportee (Plane wreck at Los Gatos)», Joe Hills «The Preacher and the Slave», Dolly Partons «Just Because I’m A Woman» og Bob Dylans «Only A Pawn In Their Game». Dette er den moderne utgaven av det The Times They Are a-changin’ var for politisk musikk på 60-tallet. Musikalsk treffer fortsatt Drive-By Truckers krystallklart i et triangel et sted mellom Young, Skynyrd og Stones. Det blir nesten litt for mye av det gode.
2017: Dust of Daylight
Endelig fikk Rune medhold i sin nr.1 plate. En samlet redaksjon stemte fram Lily Hiatts Trinity Lane til årets beste album.
Redaksjonen: Lilly Hiatt – Trinity Lane
Den personlige og kokheite Trinity Lane er alt vi hadde håpet på og mer til. Hun har en av disse sprudlende og smittende personlighetene, den godeste Lilly Hiatt – og den får virkelig skinne gjennom på denne platen. Platen har blitt veldig personlig, og hun utleverer seg selv, sine bekymringer og fortvilelse, og et ganske kraftig sinne – men uten at det blir navlebeskuende, trist eller tungsinnet. Dette er en ganske så opplagt og fengende plate, der hun ligger i et låtmessig landskap som skulle passe Americanafolket perfekt. Her er det nok rock og nok country til alle.
Rune: Jon Latham – Lifers (Nr.2)
Hvis du liker Tom Petty. Bruce Springsteen. The Replacements. Ramones. Egentlig hva som helst fra den klassiske rock-historien, og du ikke liker denne platen, så skal du få nøkke meg i barten hvis jeg en gang klarer å gro bart. Dette er alt vi har vokst opp med musikalsk, elegant kombinert med Jon Lathams oppvekst, komplett med mobbing, ulykkelig kjærlighet, lykkelig kjærlighet, fantastisk familie og gode venner – og destillert inn i den overveldende platen Lifers.
Jan: Eliot Bronson – James
Stjerneprodusent Dave Cobb har for andre gang latt supertalentfulle Eliot Bronson få utløp for sine kreative musikalske ideer i sitt studio i Music City. Resultatet er albumet James, et album som må overgår det meste som av melodiøs americana pop som ble utgitt i 2017. Melodier og tekster både fenger og engasjerer og låten «Rough Ride» er av en slik karakter at den umiddelbart klistrer seg til hjernen.
2018: Dust of Daylight
Om musikkåret 2018 skrev vi følgende ved årsoppsummeringen; Musikkåret 2018 har på alle måter fortsatt den gode trenden som vi har vært inne i over en lang periode når det kommer til americana og rootsmusikk. Det vokser frem en generasjon av talenter som tar mer og mer av oppmerksomheten fra den polerte radioeliten. Dette viser at folk fortsatt er interessert i musikk, men at man krever at musikken skal være av høy kvalitet og samtidig også gi lytteren litt tyggemotstand.
Redaksjonen: American Aquarium – Things Change
«Musikalsk treffer bandet en nerve i stort og vidstrakt nedslagsfelt blant alle som elsker Springsteen, Petty og historisk i sporet til klassiske americana og heartland artister. Når det er sagt så er melodifølelsen til Barham på et utilnærmelig vinnerspor og låt etter låt på Things Change gir hakeslipp på hakeslipp og multiple frysninger over hele kroppen.»
Rune: Becky Warren – Undesirable
Becky Warren har en helt unik evne til å sette seg inn i andres situasjoner, opplevelser og historier. Og å kunne formidle det til oss via tekst og musikk. Gjennom disse 11 låtene føler du at hun har levd hvert eneste sekund, det låter så dønn genuint og ærlig. Og ærlig er det – dette er ekte menneskers historier.
Jan: Lucero – Among The Ghosts (Nr.2)
Lucero og Ben Nichols kom krypende, sakte men sikkert, under huden på meg utover høsten. Among The Ghosts er kanskje deres aller beste album, om man ser bort fra den uslålige 1372 Overton Park.
2019: Dust of Daylight
Slutten av et tiår med lister og anmeldelser. Ti år med musikkskriverier. Hvor går veien videre? Vi vet ikke, vi vet bare at vi ikke er helt ferdig ennå, selv om det er blitt en del mindre de siste to årene.
Redaksjonen: Purple Mountains – Purple Mountains
Purple Mountains er et gnagende ærlig mesterverk skrevet av en mann på vei ned. Bermans siste gave til oss.
Rune: Sturgill Simpson – Sound & Fury
Farvel country, metamodern og sjømannsliv. Bort med absolutt alt som kan minne folk om honkytonkens redningsmann. Han som vi engang kalte den nye Waylon. Si hei til støy og raseri. Med Sound & Fury tar Sturgill Simpson steget inn i rockens verden og beviser at han nok en gang evner å skape musikk som du ikke visste at du har savnet. Sturgill Simpson har gjort det svært få klarer. Han har laget et album som ikke har vært laget tidligere.
Jan: Garrett T. Capps – All Right, All Night
Årets beste album for min del er en solid porsjon hipster-country fra en ung mann fra San Antonio med Doug Sahm som sitt største forbilde. Der har du Garrett T. Capps. Hans album All Right, All Night har gitt meg mer musikkglede enn alt annet i 2019. Ekte Texas country americana i ånden til sin store helt, Sir Doug. Feler og pedal steel, gjesteartister som Augie Myers og Jamie Lin Wilson. Låter om kjærlighet, ensomhet og fest som fanger det store bildet av et ordinært ungt voksenliv i sørlige del av USA.
Så da, etter 10 år, sitter vi igjen med 27 album som har blitt kåret til årets beste eller nestbeste av en av oss eller av en samlet redaksjon. Hvor holdbare har de vært? Hvor mange av disse har vi fortsatt på spilleren? En god del spør du meg, men disse platene er som et fantastisk restaurantbesøk, du vil alltid huske det, men du klarer aldri å gjenskape øyeblikket du var der. Vi satser på at det neste tiåret vil gi oss nye minneverdige øyeblikk innen musikken og så kan vi mimre litt en gang i blant.
