Straightaways tar umiddelbart balletak på lytteren fra første sekund, gjennom en av de tøffeste, tighteste og mest intenst svingende låtene i Farrars katalog; “Caryatid Easy”. En låt som stort sett står på settlisten når Son Volt spiller live. Og med god grunn. Straigthaways starter omvendt av Trace. I stedenfor å starte akustisk, så fyrer Farrar på alle sylindere på første låt, før han tar den litt ned i “Back Into Your World”, og så trøkker til igjen på en av mine favoritter, “Picking Up The Signal”.
Et litt interessant aspekt ved Straightaways er Jays låtskriving. Han fortsetter å utforske kunsten gjennom hele karrieren, men vi har et godt eksempel i nevnte “Caryatid Easy”. Caryatid er en statue av en kvinnelig, drapért form som fungerer som støttepillar i en bygning. “Caryatid Easey” gir egentlig ingen mening lyrisk i sammenheng med resten av teksten. Jeg har en anelse om at Jay har valgt et ord som er fint og som har god rytme, og plukket det på grunn av hvordan ordet lyder når det uttales – mer enn den lyriske verdien av selve ordet.
Jeg nevnte også “Back Into Your World”, som melodisk er noe av det fineste Jay har laget. Jeg sitter på mange måter med følelsen av at Straightaways er plate to av et dobbeltalbum der Trace er første plate. Den er en naturlig oppfølger, og fortsetter som om det ikke skulle vært to års opphold mellom de to.
En stor fordel ved denne gjennomgangen av Son Volts katalog er at jeg på nytt har fått lyttet skikkelig gjennom platene, og ikke bare har de tålt tidens tann – men Straigtaways har vokst enormt på meg gjennom de ferske gjennomspillingene. Det har vært den av Son Volts plater jeg oftest har ignorert, til fordel for Trace, Wide Swing Tremolo og American Central Dust – men nå fremstår den atter som den lille gullklumpen av en platen den faktisk er.
Fele og banjo er ikke like tilstede som på Trace, men Dave Boquist får briljere desto mer på elektrisk gitar og lap steel. Og så har vi selvsagt Eric Heywood på pedal steel. Heywood spiller jo pedal steel på alle Son Volt platene frem til American Central Dust, der han plutselig er erstattet av Mark Spencer.
Heywood briljerer virkelig på “Creosote”, der Jay Farrar dykker dypere inn i et tema som stadig er tilstede i låtene hans. En søken etter “noe”, og måten han stadig bruker reiser og transportetapper til å billedlegge beskrivelsene.
Passing under barren skies
Waiting for our worlds to collide
And there you are
All alone feeling bad
På samme måte som Wilcos AM låt som en fortsettelse på Uncle Tupelo, så var vel Trace Jay Farrars måte å spille Uncle Tupelo ut av systemet. Son Volt finner mer sin form i løpet av Straightaways, mer enn de gjør på Trace. Vi hører konturene av det bandet Jay seinere vil perfeksjonere på Wide Swing Tremolo og gjennom utallige liveshow i denne perioden.
Den mest tydelige fortsettelsen på Trace finner vi i “Last Minute Shakedown”, der Boquist leverer lap steel og fele som de bærende elementene i låten, og banjoen er på plass i “No More Parades”. Det er her følelsen av at Trace og Straigtaways kunne vært et dobbelalbum er sterkest. De fire første låtene på Trace og de fire siste på Straightaways låter som et sett låter fra samme plate. På den måten føles sirkelen fullendt når Jays munnspill toner ut “Way Down Watson” – og med det avslutter Straightaways.
