Gjennom et pandemisk landskap så kommer det en stemme som snakker om utfordringene i livet, og forsikrer oss om at bare du vil – så går det bra. Vi er samme om dette, og hvis alle vil så ordner det seg. Nesten hver torsdag og søndag de siste to årene har Michael McDermott streamet konserter fra musikkrommet sitt hjemme i Chicago.
Felleskap og et ønske om at alle skal ha det bra og hjelpe hverandre til å stå på beina i stormen har vært gjennomgangstema for både disse konsertene og Michaels instilling de siste årene. T-skjorter, skjorter og hoodier med teksten “Don’t give up, no matter what” er i fokus på nettsiden, og Michaels egne erfaringer har vært utgangspunkt for å bygge opp et unikt felleskap der folk har samlet seg hver uke for å lytte til musikk og ha en stund sammen.
Samtidig har han skrevet og spilt inn, spilt inn og skrevet. Plate. Og bok. Selv sier han at platen er en konseptplate, der hans oppdiktede gate “St. Paul’s Boulevard” er en gate som kan befinne seg i ethvert bosted i hele verden. Han beskriver gaten slik:
“Everyone has their own St. Paul’s Boulevard, the place where we left pieces of our hearts, our innocence, where we suffered heartbreak, came to learn about shame, where we struggled to find our place in this world. It’s a place where we struggled to nurture love and light in a darkened world. It’s where some of us were permanently arrested in our development and our social and emotional intelligence.”
Og jeg slutter ikke å overraskes over hva som bor i denne mannen. Som alle vet har jeg fulgt ham tett siden debuten 620 W. Surf, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har blitt skuffet over noe av det han har gitt ut. Siden karrieren snudde til en kraftig opptur med platen Willow Springs i 2016, så har den ene kruttsterke platen etter den andre kommet ut annethvert år. Han virker å hente inspirasjon fra en uutømmelig kilde, og leverer sterkere og sterkere for hver gang. Det er hele 14 låter (og et kort klipp) på denne platen, og alt er kruttsterkt.
For de som har brukt tid på katalogen hans, så er nok dette lydbildet mer sammenfallende med de tidligere platene – men naturligvis oppdatert standard. Jeg elsker produksjonen, som han har fått på plass sammen med Steven Gillis – som også spiller trommer. gitarjobben er delt mellom Grant Tye, David Grissom og Will Kimbrough – og alle tilfører et lille snevet av 90-talls stadionrock, men uten at det blir pompøst og over the top. Det er tekstene og vokalen som er i fokus, men soundet er nærmere den vidunderlige selvtitulerte tredjeplaten hans enn noen gang.
Fra den lille introduksjons-oden “Anam Cara”, som er en gammel spirituell celtisk visdom med basis i sjelevenner og St. Patrick – så løfter han oss umiddelbart inn i sin verden med låten “Where The Light Gets In”, som forteller oss at man må bli såret for at man skal kunne heles. Dette er klassisk McDermott, og teksten går rett i hjertet.
Just remember,
the wound is where the light gets in
Da han skulle laget video til “Sick Of This Town”, hentet han inn videoklipp fra venner over hele verden. Og resultatet er en låt som snakker om å komme seg vekk, mens videoen viser alternativene som finnes der ute. ER gresset grønnere på andre siden av gjerdet?
Andre låter jeg må trekke frem er “The Arsonist”, med en piano-åpning som er helt vidunderlig – og en låt jeg vet vil bli en killer live. Ildspåsetteren er tekstens hovedperson, og med en herlig pedal steel i bakgrunnen ser han på hvordan han har satt fyr på livet sitt..
Rewriting history
Of who we are
I was an arsonist
Burning down palaces
Self pity and helplessness
In my darkest hour
Og så må du sette deg ned og og høre på teksten til “The Outer Drive”, som viser frem tekstforfatteren Michael McDermott fra sin aller beste side. Har vi hørt en mer perfekt kjørelåt på en stund? Groovet er som skapt for kjøring, og teksten er en jakt på stabilitet og forståelse av verden og livet og hvem, hva og hvorfor…
“All That We Have Lost” er en annen låt jeg må nevne, der han snakker om de som har blitt borte på veien dit vi er i dag. Som har formet oss og sine respektive verdener på sine måter. Jeg ELSKER dette verset;
Is this the beginning
Or has the end begun?
I see a madman grinning with
The yin and the yang
Truth’s locked outside the gate
Wisdom’s greeted with disgust
With all that we have lost
Som alltid vet jeg folk vil finne sine egne favoritter fra denne platen, og det er virkelig nok å velge mellom. Min er ikke overraskende platens lengste spor. Selv om den bare klokker inn på 06:21, så er tittelsporet “St. Paul’s Boulevard” en drøm av en låt. Måten Michael skriver om mennesker rundt seg, som han har møtt – eller brukt deler av for å bygge en karakter i en tekst er en fryd. En tekst for alle som står fast, og jakter en utvei fra sin egen St. Pauls Boulevard. For en tekstforfatter denne mannen er… den skitne gitaren som river drømmen i filler er et perfekt valg, og det hele står igjen som mitt personlige høydepunkt fra platen.
Singelen “Pack The Car” er en herlig spretten låt jeg må nevne – det er rett og slett bare å komme seg ut og avgårde!
Platen avsluttes med to av de aller sterkeste sporene, og to av de fineste tekstene han har skrevet.
“Peace Love and Brilliant Colors” der kona Heather Horton korer helt overjordisk vakkert er en liten perle som kort oppsummert er en tekst for å løfte deg opp og frem. “Se alltid lyst på livet” som Lillebjørn sang – og som Michael sier her – som oppsummerer denne platen, og hele hans eksistens:
We’re all in this together
Og resten av verset følger opp og utdyper:
Do you still believe there’s something more….
I know sometimes it seems
Like the road goes on forever….
There’s a new day waiting just outside your door
You might find it surprising
There’s hope on the horizon
Sometimes you just need something to believe…
Every now and then….we are bound to stumble
Every now and then…we are sure to fall
Come ye dreamers and lovers, sisters and brothers
Peace, Love and Brilliant Colors to you all
Hadde jeg fått tatt en beslutning når det gjelder denne platen, så ville jeg avsluttet med “Peace, Love and Brilliant Colors”, men den siste låten er “Paris” – og som samtidig oppsummerer denne trangen etter forandring, en søken etter noe nytt, eller i hvertfall noe annet.
St. Paul’s Boulevard er nok en sterk plate fra Michael McDermott, som virker å være på en kreativ og karrieremessig opptur som jeg håper aldri tar slutt. Og til høsten kommer selvbiografien.
Besøk nettsiden, der du også kan kjøpe platen. Følg Michael på Facebook.
