fbpx
Forsiden Alle poster Americana Caitlin Rose – Cazimi

Caitlin Rose – Cazimi

Endelig. Vi har ventet og ventet. Caitlin har, i følge nylige intervjuer, egentlig bare ventet litt hun også. Og så kommer den endelig, en av mine mest etterlengtede plater. Cazimi, oppfølgeren til magiske The Stand-In, som kom ut for ni år siden.

Når man har ventet så lenge, så er det ikke fritt for at forventningene er høye. Og det er visstnok litt av grunnen til at dette har tatt tid, for prestasjonsangsten har vært tilstede hos Caitlin selv. Hun har følt at hun var helt avhengig av å jobbe med noen hun kunne stole hundre prosent på, så da hennes venn Jordan Lehning (som spiller en drøss med instrumenter på plata) sa “NÅ, tar du deg sammen, og så lager vi denne plata” – så ble det slik.

De satte i gang, og var egentlig ganske klare for å mikse og mastre i starten av 2020, men da pandemien stengte ned verden så tok de seg heller tid til å gjøre en mye større og mer omfattende jobb.

Og uansett hvordan platen ble til, Kazimi er en ren fryd å få. Bedre julegave kunne vel verden neppe fått, og i som vi forventer fra Caitlin Rose så er låskrivingen så gnistrende god, og holder så høyt nivå at vi snakker utfordrer til årets album for min del.

Tittelen er en astrologisk betegnelse for et “perfekt øyeblikk”, da en planet er i hjertet av solen. Internett sier at dette betyr “planets that are so close to a conjunction with the Sun that they are “in the heart” of the Sun.”

Og tittelen treffer vel godt, for dette er Caitlin Rose sitt perfekte øyeblikk. Melodier som er så fengende at de sitter klistret etter første gjennomkjøring. Tekster som formerlig renner over av lyrisk kvalitet. En produksjon som jeg tror vil treffe enten du foretrekker Americana eller ELO.

Fra første låt så er jeg solgt. Det første som slår meg når gitaren til “Carried Away” slår inn er hvordan jeg falt pladask for Lou Reeds “New York” i sin tid. Det er noe i lyden som sender meg rett tilbake til den platen. Og når Caitlin synger “You’ve got your reasons to stay / I’ve got mine too. We’re Only Running away from something new” så er jeg med på reisen. Og Caitlin tar oss med gjennom en reise sammen med oss, der karakterene i sangene hennes får kjenne på livets opp- og nedturer. Utfordringer. Kjærlighet. Kjærlighetssorg. Tvil. Selvtillit. Mangel på selvtillit. Og få skriver om livet på samme måte som Caitlin Rose.

Måten hun synger på gir også tekstene ekstra dybde. For stemmen hennes er så varm og ekte. Noen ganger høres det ut som hun sitter og hvisker ved siden av deg i sofaen, andre ganger høres det ut som hun står på en scene i et svært stadion og bare gir klokkeklar beskjed om tingenes tilstand.

Perlen “Modern Dancing” har platens mest fengende rytme og melodi, og linjen “This city was made for the wrecking ball” som jeg simpelthen elsker. Bildebruken hennes er helt fenomenal.

I got a romance
with ruin
and we’re only
modern dancing

“Getting Right”, skrevet sammen med Courtney Marie Andrews, som også er duettpartner på låten – der de utforsoker selvfølelse, og mangel på sådan, er et sterkt tidsbilde av hvordan verdens befolkning generelt, og kvinner spesielt, sliter med sårbarhet og troen på egenverd.

I talk too much
but not enough.
Everything tender
always comes out rough.
Someday I’ll find the answer,
somehow.
But I’m just working on
getting it right.

Singelen “Nobody’s Sweetheart” kunne passet på The Stand-In. “When you’re nobody’s sweetheart, you make the rules”. Produksjonen og gitarene på låten er aldeles vidunderlige. Tittelen sier vel det meste, og låtens protagonist er kanskje litt tøffere i trynet enn bra er for vedkommende.

“Lil’ Vesta” tar på mange måter et oppgjør med “Nobody’s Sweetheart”: “You can’t feel the strange and silent pull // Nobody’s sweetheart and nobody’s fool”
og særlig protagonisten i forrige låt. “Do you even care? // Do you even care?” avslutter hun.

Vi kjenner jo “Black Obsidian” fra tidligere, den var vel så vidt jeg husker første single. Og her er stemmen og fortelleren Caitlin Rose i sentrum av produksjonen. Nesten litt Roy Orbison over det hele.

Rockeren “How Far Away” er en liten tøffing, og protagonisten i teksten er brutalt direkte i sitt oppgjør med et forhold som ikke har gått helt på skinner. Den får på en måte en underlig partner i “Blameless”, som ser på et forhold fra et helt annet ståsted. En nydelig ballade som jeg vet vil gå rett hjem hos veldig mange. Moralen er vel “Skal det først gjøres slutt på et forhold, riv plasteret av – ikke seigpin. “

And there’s no point,
in making it painless.
It’s nobody’s fault.
And baby, we’re blameless.
Blameless.

Historiefortelleren Caitlin får også slippe til, der hun i “Gemini Moon” forteller om to som forsøker å få et forhold til å fungere – men der det er litt i overkant mange skjulte agendaer i veien.

“I’m gonna make you sorry, somehow” synger hun i “Holdin'”. Jeg elsker denne teksten som virkelig er et spark i balla til en eller annen kødd som ikke har behandlet protagonisten vår særlig pent. Det er tre minutter med en total nedsabling som vi hører så alt for sjelden. Dette er stor stor kunst!

I can put you somewhere
darker than you are now.
I can make you sorry,
somehow

De to låtene “All Right (Baby’s Got a Way” og “Only Lies” avslutter plata. Førstnevnte er på overflaten ganske søt og fin, men under ligger det noe grums som tydelig trenger gjennom. Avslutteren starter ganske brutalt “I’ve got a feeling, I won’t be hanging ’round”. Protagonisten tar et oppgjør med et pågående forhold, og er klar over at det de har er nåtid, men at det neppe har særlig fremtid.

“Cazimi” har blitt en aldeles vidunderlig perle, og er virkelig alt jeg hadde håpet på når Caitlin Rose endelig kom tilbake til musikken. Sterke tekster som diskuterer veldig mange aspekter av det man kan kalle moderne følelsesliv, og med en stemme som er tydelig og direkte.

Kjøpes naturligvis på vinyl fra Caitlin selv (signert eller usignert). På vinyl, cd eller kassett.

(Alle foto: Laura E. Partain)

Forrige artikkelFangst – Føniksinstituttet
Neste artikkelIngvild Flottorp – I Just Wanna Know It All
Rune Letrud
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

NO COMMENTS

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here