Country Squire kan fort være et sånn type album du må høre opptil flere ganger før den når helt inn. Men når kabalen går opp, og det lover jeg at den gjør, da ser man mesterverket som dette albumet faktisk er. På sitt første album på et av store selskapene (RCA) knekker Childers til med tittelsporet først og beviser for en hel verden at det han driver med, er autentisk countrymusikk av et helt annet kaliber enn alt det andre folk setter i countrybåsen nå for tiden.
Nok en gang har Sturgill Simpson vært produsent for Childers, akkurat som på gjennombruddsalbumet fra 2017, Purgatory. De musikalske røttene fra Kentucky er dominant i musikken til Childers, også det akkurat som forrige gang. Den stadige tilstedeværelsen av felespill over store deler av plata og den blodrå sounden som Childers, musikerne og produsentene har fått fram, er helt unikt i dagens countryverden. En verden som til tider føles mer utvannet enn ølet på en utendørskonsert i Bergen.
Childers sørger for å holde liv i tradisjonell country, en sjanger som egentlig gikk i skjul for noen tiår siden og på mange måter bare har levd et liv i skyggen av Nashville og noen musikalske bølger nå og da. Det har vært mange artister som har gjort sitt beste for å sette et autentitetsstempel på countrymusikken sin og forsøkt å implementere old time, bluegrass og mountain music i sine utgivelser, men de som har lykkes har også ofte ridd bølgen til andre musikalske sjangre og mer eller mindre solgt seg ut for å holde seg i live. Ikke noe galt i det, det er mange om beinet innen musikkbransjen og svært få som tjener penger på det de holder på med. Den situasjonen ser jeg ikke at Tyler Childers vil havne i. Han er for glad i Kentucky og tradisjonell countrymusikk og er alt for stolt og sterk i troen på det han selv driver med til å selge seg som noe som helst annet enn nettopp en countryartist.
Country Squire er et album som har mange lag i historiene. Childers er en mester når det kommer til å skape historier av novellekvalitet. Her går løgn, savn og frykt hånd i hånd. Det er et stort savn i tittelsporet “Country Squire”, der livet på veien kommer foran kjærligheten, mens vår mann egentlig drømmer om å være en rolig familiefar som fikser alt på hjemmebane. Savn går igjen flere ganger gjennom plata, det koster å være på veien mesteparten av tiden. I “Ever Lovin’ Hand” tar han (kj)ærlighet til nye høyder når han forteller hvordan livet borte fra hjem og kone, fungerer i praksis. En mer ærlig låt om det å savne sin kjære skal det godt gjøres å lage.
It gets so hard out on the road
But I’m going alone because I’m your man
I have got you on my mind
And my ever loving hand
I “Peace of Mind” får det tradisjonelle arbeiderklasselivet sin historie skrevet. Selv om ikke alle har det slik som vår mann, så sitter man igjen med følelsen av at dette faktisk kan være hverdagen til, ikke bare en, men mange familier og fedre i Kentucky og ellers i det rurale USA. Ensomhet er også en viktig ingrediens i tekstene til Childers. “Creeker” forteller oss om hvordan det er å ikke kjenne noen, i en by, langt hjemmefra. Refrenget forteller i praksis alt om hvordan det er. (Er man oppvokst på bygda så kjenner man seg fort igjen)
He’d rather be dead
Than alive one more minute
In this godforsaken town
When he was a kid
Lord, he’d never have dreamed it
All the ways that the city can bring a country boy down
Det viktigste med Country Squire er allikevel musikken. Dette er country slik vi drømmer om at country er. Fremført rått og upretensiøst, like passende rundt leirbålet som i en pickup eller på en radio, en festival eller i en bar. Kompromissløst og dønn ærlig mot tradisjoner og sin egen bakgrunn. Pr i dag er få andre artister på det samme sporet Tyler Childers er musikalsk, til og med hans gode venn og produsent Sturgill Simpson har hoppet av for eksperimentere med andre ting. Så da er svaret enkelt når spørsmålet dukker opp. Ja, Tyler Childers er nåtidens aller fremste countryartist og Country Squire er årets soleklart beste countryalbum.