Farvel country, metamodern og sjømannsliv. Bort med absolutt alt som kan minne folk om honkytonkens redningsmann. Han som vi engang kalte den nye Waylon. Si hei til støy og raseri. Med Sound & Fury tar Sturgill Simpson steget inn i rockens verden og beviser at han nok en gang evner å skape musikk som du ikke visste at du har savnet. Sturgill Simpson har gjort det svært få klarer. Han har laget et album som ikke har vært laget tidligere.
Denne gangen har Sturgill kokt sammen en gryte av musikk med referanser langt inne i gamle filmsjangere, hardrock og elektronika. Det blåser en dystopisk stormvind av råskap fra gitarene gjennom hele Sound & Fury og krydret som den er med lag på lag med elektroniske lyder gjennom hele plata blir det mye å ta inn. Det er som et 70-tallets blaxplotation soundtrack har fått seg en real overhaling med ZZ Top sine gitarer, QOTSA sin skitne sound og en smårufsete DJ fra nyere tid har fått leke seg med knapper og spaker i siste instans.
Åpningen med fotskritt over en grusplass, lyden av en stor V8’er som starter opp og radioen som søker over hele mellombåndet før motoren drar avgårde med et turtall og en lyd man bare drømmer om… Det hele er en gigantisk klisjè som er mer oppbrukt enn slengbukser og hasj, men det er før vi blir sugd inn i en seig og spinnvill instrumental som åpner ballet. Da forstår man at det man hører er satt langt utenfor den berømte boksen og at dette ikke er den helt vanlige koppen med te.
Men, dette er så beintøft at man sitter igjen med bakoversveis og garantert snørrfri bart, om man i det hele tatt har hår igjen på hodet. For dette skal spilles høyt og det skal svi i øregangene, det oppfordrer da også Sturgill til i nettbutikken sin, der han selger t-skjorter med motivet på bildet til høyre.
Sound & Fury er egentlig et soundtrack, om det er noen som ikke har fått med seg det. Samtidig med platen kommer tegnefilmen med samme navn på Netflix. Basert på det vi har sett av trailere og videoer, og det vi kjenner til av Sturgills oppfinnsomhet og originalitet, så gleder man seg til å se en tegnefilm igjen. For første gang på mange år for min del.
Som et soundtrack så er Sound & Fury helt perfekt i mine ører og øyne. Det evner å fremkalle en spesiell atmosfære i hver eneste låt, noe man må anta at man også vil se at musikken harmonerer med scenene i filmen. Sturgill ble veldig inspirert av japansk historie, kultur og kunst fra sin tid i militæret der borte, noe han også var innom på sitt forrige album. Filmen “Sound & Fury” er blitt et visuelt animealbum som handler om en mystisk sjåfør i et postapokalyptisk landskap som kjemper en kamp mot to grusomme fiender. Dette ifølge ingressen på Netflix. Muligens at det blir feil å omtale albumet uten å ha sett filmen, siden de to egentlig er en og samme utgivelse, men Sound & Fury som musikkalbum står ikke tilbake for noe på egen hånd uansett.
Høydepunktene kommer på løpende bånd. Om du er countrypurist, så er det nok sannsynlig at du trenger litt tid på å fordøye hele denne greia. Det er helt ok, det er så mye annet som er viktig med denne releasen enn om akkurat DU synes dette er bra. Det viktigste for Sturgill er å ha muligheten til full kunstnerisk frihet og få lov til å lage det han har lyst til å lage. I tillegg til å bestemme over kunstverkene sine, og konsertene sine. Music City Maven skriver i en Facebook-oppdatering om de kommende klubbkonsertene til Sturgill:
For his recently announced small club shows, the rule of thumb was you could only buy 2 tickets per household and they’re will call only after 6pm day of the show and you have to present ID and credit card to get in, assuring that all tickets go to fans and it proved to be successful. It makes me so happy to see tickets out of the hands of scalpers and into the hands of actual fans! I wish everyone would implement this method. Plus 100% of proceeds go to the Special Forces.
Selve låtene da. Det er altså noen ordentlige høydepunkter på plata. Den nesten seks minutter lange “Make Art Not Friends” er i så måte et ordentlig et. Et seigt ZZ Top-aktig epos, der tittelen forteller det meste om Sturgill sitt syn på hvor purifisert og diabolisk man skal være med sin kreativitet og fremtoning.
I love to say no to all the yes-men, Just to see the look on their face
Den drivende spaceapokalyptiske “Best Clockmaker on Mars” er helt vill og den litt mer svulstige Skynyrdaktige saken “All Said and Done” tar oss ned på jorda igjen. I “Last Man Standing” får vi Sturgill med sin variant av 50-tallets rock’n roll. For å si det enkelt, rocken hadde vært død for lenge siden om dette hadde vært startskuddet.
I “A Good Look” blåser han funkrockskalaen til himmels. Det er ingen grenser for hvilke grenser Sturgill tråkker over når han først tar på seg en oppgave. Avslutningen “Fastest Horse in Town” er en oppvisning i støy. Som en jamsession der alle bare vil lage mer lyd enn han ved siden av, men der alt er under full kontroll i alle sju minuttene den varer.
Det er ufattelig mye “Fury” i denne platen. Om raseriet er helt ekte vites ikke, det er mulig at det er noe overdrevet, mye handler trolig om å innta en posisjon som en outsider og en rebel. Det er enkelt å like Sturgill Simpson, men det skal litt til å bli likt av Sturgill Simpson. Selv vil han helst holde avstand og ha så lite nærkontakt som mulig med alle de falske menneskene som finnes i musikkbransjen i Nashville og ellers i verden. Det er helt greit det, kunstnersjeler og kompromissløs kreativitet har alltid krevd sin spesielle plass i samfunnet. Sturgill Simpson er påpasselig med å holde på sin trone som nåtidens aller største rebel innen bransjen, men også som en av de mest vågale artistene innen populærmusikk i nyere tid. Sound & Fury er bare nok et bevis på akkurat det.
