Vår venn Nick Nace har endelig sluppet det etterlengtede albumet The Harder Stuff.
Vi møtte Nace første gang i stua vår i East Nashville under Americanafest i 2019 noe som ble til en særdeles hyggelig stund. Kanadiske Nace ble fort husvarm og forsynte seg rikelig av norsk aquavit kombinert med et par utsøkte meksikanske pilsnere etter å ha spilt et fint sett med akustiske låter. Den glidende overgangen mellom videoinnspilling, huskonsert og dayparty ble en uforglemmelig affære.
At Nace både har det musikalske på plass og potensialet for å ta musikken sin videre vitner dette albumet om. Jeg må med en gang innrømme at jeg er fan av mannen. Nace har selv sagt at tittelen “The Harder Stuff” like mye gjenspeiler pandemiens negative inngripen som nytelsen av å ta seg en Whiskey etter en lang dag på jobb. Sorger og gleder, gleder og sorger.
The Harder Stuff ble spilt inn i Nashville allerede i mars 2021. Produsent er Steven Cooper som også var tungt involvert på Nace sin forrige skive Wrestling With The Mystery. Albumet ble mikset av Nace sin bror Justin. Lyden og soundet på skiva kler Nace særdeles godt. Han har i tillegg med seg et utsøkt knippe musikere som har bidratt til nettopp dette. Vår venn Jon Latham spiller gitar på skiva sammen med produsent Steven Cooper, Todd Bolden spiller bass og er for øyeblikket med i bandet til nok en god bekjent Aaron Lee Tasjan. Erin Nelson spiller trommer, Megan Palmer fele, John Henry Trinko på keyboard og trekkspill, Owen Beverly orgel, John Calvin Abney på trekkspill (en av våpendragerne til John Moreland) og Nick Nace på vokal og gitar. Dette stjernelaget leverer til fulle og tilpasser og utvikler Nace sitt i utgangspunktet akustiske uttrykk på en utsøkt måte.
Albumet starter med den slentrende låta “Figure 8’s”, en tilbakeskuende låt om gå åttetall på rulleskøyter, barndom og sorgløse somre. Et litt merkelig og anonymt valg av åpningslåt, men den setter stemningen og lokker deg inn i Nace sitt tekstlige og musikalske landskap. Låten sin enkelhet, Nace sitt lett tilbakelente og ubekymrede uttrykk tilslører ofte låtenes mørkere sider og dybde på denne utgivelsen. Så også på denne låten. Leter du bare litt finner du alvoret og refleksjoner over livets mer alvorlige sider. Albumet krever lytting og tid.
Før man har fått satt seg godt ned i godstolen skitnes lydbildet på skiva til. Det som høres ut som programmerte rytmiske loops klanges opp sammen med en deilig vrengt gitar som sammen med Nace sin tilbakelente stemme slår fast at “There’s No Music in Music City, There’s no Music anymore”. Det er et paradoks at det er i hans nåværende hjemby, i musikkhovedstaden Nashville, at de beste, bruneste og fineste små spillestedene er under press eller regelrett blir jevnet med jorden. Det er og på disse stedene du enn så lenge vil kunne se Nace og hans kumpaner live.
A guitar case in the corner covered thick with dust
The country’s singers voice is turning red with rust
There’s a big & empty tip jar sitting high up on a shelf
One penny in the bottom feeling sorry for itself
The neon lights have gone dark
the honky tonk’s have shut their doors
There’s no music in music city there’s no music anymore
Som en svært viktig innskutt bisetning kan vi nevne at den flotteste bakgården i East Nashville for lengst er vekk. Rivinga av bakgården til plate- og vintagesjappa Fond Object var i seg selv en tragedie der noen av Dust Of Daylights flotteste konsertopplevelser har funnet sted. Låta kan like godt være en hyllest til de gjenværende stedene Dee’s Country Cocktail Lounge, The 5 Spot, Basement East, Todd Sniders First Agnostic Church of Hope and Wonder eller legendariske The Basement eller en bekreftelse på at det kommersielle Nashville skyver det opprinnelige ut. Mainstreamcountryen er jo minst like grell som de resirkulerte spillestedene på Broadway. At Nace på sin subtile måte hevder at det ikke er musikk i musikkbyen lenger er på mange måter en underdrivelse av dimensjoner.
For meg kler lydbildet i denne låta Nace som en godt brukt hanske. Hans rolige stemme og gemytt balanseres mot det skitne råere americanauttrykket. Vi finner noe av den samme lydbildet og balansen på Becky Warrens eminente utgivelse “Undesirable” som for lengst ligger inne på pensumlista over de beste utgivelsene fra East Nashville noen gang. Vi kan også trekke fram John Morelands bruk av elektroniske elementer, men jeg synes Nace på sitt mest “skitne” låter tøffere. Produksjonen og lyden på The Harder Stuff er superb. Lurer på i hvor stor grad miksen til Nace sin bror Justin har vært styrende for det totale uttrykket på skiva?
På tredjelåta “Little Kid” er vi tilbake i det mer rolige musikklandskapet. Denne nydelige valsen viser hva det bor i dette lett tilbakeskuende tekstuniverset til Nace. En liten perle.
I find it harder and harder
To remember all the things that I did
As I get farther and farther
Away from that little kid
“The Rio Grande On Christmas Eve” viser den lystigere siden av skiva og er en låt jeg ved første gjennomhøring hoppet lett over. Tabbe. Hvem klarer å lage en juleaktig låt med mexikansk tilsnitt om flukt, ørken og død som høres så uskyldig ut, men likevel inneholder både alvor og tragisk skjebne? Jo herr Nace. Jeg har hatt ham sittende rett foran meg på en pinnestol i ei stue i East Nashville. Mannen er en låtskriver av rang.
He wades in & crosses the river
A truck a flashing of lights
A mad dash to the wall here goes nothing
Merry Christmas to all and goodnight
Femtelåta “The Piece That Fits” er en av mine favoritter på skiva der “han møter henne” og låta ruller lett avgårde, men med denne lett sentimentale stemninga og den nydelige stemmen til Nace. Gjennomgående har han roet ned vokalen på hele albumet. Det kler ham svært godt.
That night the town was ours
neons and whiskey sours
She glowed like lightning in a bottle
Drinking up her eyes and those skin tight Levis
The plot thickened like some romance novel
På “Someday Is Too Far Away” drar Nace mer på, men på en rolig måte. Bandet ruller i tillegg ut et mer storslått lydbilde som jeg totalt har latt meg oppsluke av på dette albumet. Dette er noe Springsteen er svært god til, men der Springsteen skrur opp til elleve beholder Nace mer kontroll, noe som skaper ønske fra lytteren om enda mer temperament. Han gir noe, men du får ikke alt. Det eldste trikset i boka, men det funker som fy!
På de neste låtene “All the Love That You Need”, tittelsporet “The Harder Stuff” og “The Skin of Our Teeth” viser Nace variasjoner av dette helhetlige og nydelige soundet på skiva. Tittelsporets referanse til livets vann whiskey er så sjangermessig korrekt at det lett kunne blitt et mageplask. Men igjen viser Nace stødig låtskriving og engasjerende hverdagslige tekstlinjer. Dette er en pokker så bra låt!
The avocados are spoiled
There’s mold on the bread
My wallet is empty
Another gray hair on my head
Love has turned sour
Life can drive you so mad
But the thing about whiskey
It never goes bad
Avslutningen “Last Call” er en personlig favoritt og var den første singelen han slapp fra albumet. Igjen et litt merkelig valg som førstesingel, men for en låt! Her møter vi igjen programmerte trommer og et deilig skittent gitarsound som i alle fall får meg til å sette meg ned å lytte. Noen bedre avslutningslåt på en svært sterk skive kan man knapt få.
Den svært nedstrippede og billige videoen er tatt opp inne på Dee’s Country Cocktail Lounge og kunne knapt beskrevet Nashville sin raske transformasjon bedre. Her sitter altså Nace og reflekterer og dveler.
Skal du få med deg noe av Nashvilles opprinnelig sjarm bør du ta turen over dammen i løpet av få år. Kanskje setter du deg ned på Dee’s og spør bartenderen frekt om de har noe aquavit, men tar til takke med en whiskey. Nace er trolig da over alle hauger og spiller forhåpentligvis på The Ryman med bandet sitt. Du har ikke skaffet deg billett til storstua , men hører det neste store fra en liten scene i East Nashville for en liten neve dollars rett før det stenger … god tur!
I know that it’s too late & I’ve stayed too long
I know that it’s too late & I should go on home
I don’t mean to hang around & fumble til I fall
I just love to hear you say last call
Nick Nace har trykket opp plata på vinyl i kun 100 eksemplarer. Det er noen igjen på hans Bandcamp, der du også kan kjøpe digitale filer.
Følg Nick Nace på Facebook.
