Ett år er snart over igjen og Dust of Daylight redaktørene har gjort sine vurderinger av årets beste internasjonale album 2024. Det er blitt en tradisjon dette. Nesten på lik linje med syltaflesk og krumkaker. Så er det nå en gang slik at vi redaktører, er som redaktører flest. Vi blir både eldre, mer gubbete, litt surere og enda mer sta. (Som om det var mulig). Listen bærer kanskje ørlite preg av dette, men allikevel tror vi at vi har klart å gjøre vurderinger basert på kvaliteten på det som er levert fra artistene der ute.
Årets liste bærer uansett preg av at vi begge nok har kikket i litt forskjellige retninger når det kommer til albumutgivelser. Selv om det er umulig å holde seg oppdatert på alle utgivelsene i løpet av et år, så har vi ved å være litt mer delt i sjangerinteressen, funnet gull i både moderne og tradisjonell retning, og resultatet har blitt en liste som inneholder en mengde fryktelig gode plater fra 2024. Som vanlig så er det vi i Dust of Daylight som har landet den perfekte årslisten for alle som elsker americana og selv om det har vært et magert år når det gjelder plateomtaler, i hvert fall fra undertegnede, så har som vanlig lytteåret vært av det gode slaget.
Derfor kan vi gi dere listen over Dust of Daylight sine 30 beste internasjonale album 2024!!
30. Wyatt Flores – Welcome To The Plains
Kun 23 år og et låtskrivertalent utenom det vanlige innen den mer rendyrkede delen av countrymusikken. Wyatt Flores fra Stillwater, Oklahoma er for mange årets funn innen sjangeren. Flores har allerede rukket å opptre på The Late Show with Stephen Colbert og han var nominert til Emerging Artist of the Year på årets Americana Music Honours & Awards.
29. The Decemberists – As It Ever Was, So It Will Be Again
Det føltes som vi fikk tilbake Colin Meloy og resten av bandet i god gammel form med årets utgivelse. Det har vært ganske så hardt å leve opp til The King Is Dead fra 2010, men denne gangen har de funnet tilbake til storformen. Låter som “Burial Ground” og “Long White Veil” er umiddelbare klassikere fra The Decemberists.
28. Madi Diaz – Weird Faith
Madi Diaz er en låtskriver og vokalist fra Nashville som har gitt ut musikk siden 2007. De siste to årene har det imidlertid løsnet ordentlig for Diaz. Først så turnerer hun popverden med Harry Styles og så drar hun hjem til Nashville og gir oss Weird Faith. Albumet blender oss med sin ærlighet, Diaz legger absolutt ingenting imellom når hun gir oss deler av livshistorien sin.
27. Jake Xerxes Fussell – When I’m Called
Fussell spiller gitar og synger. Han gjør det elegant og nedpå og på sin helt særegne måte. Men han gjør det så fremragende at man ikke klarer å unngå å legge merke til både figuren og låten. Kanskje har han levert årets tekstlinje med; «Alabama water taste like cherry wine, Alabama women drink it all the time».
26. The Hanging Stars – On A Golden Shore
Engelske artister finner vi ikke alt for ofte på disse listene, men The Hanging Stars har laget et cosmic americana album som er verdt å bruke tiden på. De har alle elementene på plass, de rette påvirkningene fra musikkhistorien og hvis ikke du hører Stillehavet i låtene deres, så hører du ikke ordentlig etter.
25. Golden Everything – Sweet Old World
En plate spekket med overjordisk vakre harmonier, velskrevne tekster og med en følelse som bare senker skuldrene dine og lar deg nyte musikk uten bekymring for noe annet for en liten stund.
24. Reckless Kelly – The Last Frontier
Det er en kjent og kjære reise vi blir med på, der Reckless Kelly tar oss med gjennom velkjent landskap, det tekster som stikker innom både lykkelig og ulykkelig kjærlighet, festing og moro, og livets underfundigheter.
23. LadyCouch – A Matter of Time
LadyCouch kan på alle måter klassifiseres som et sørstatsrock-jam-band, men holder seg selv i tøylene uten å skli helt ut i improviserte rundturer som aldri tar slutt. Det er lekent og røft, men samtidig strukturert og så deilig lyttbart.
22. Phosphorescent – Revelator
Det er flere artister som gjør ordentlig comeback med kvalitetsstempel på låtmaterialet som leveres. Matthew Houcks’ Phosphorescent har virkelig funnet tilbake til storformen med Revelator. Svevende og undrende, men samtidig like veltalende som vi kjenner fra tidligere.
21. The Secret Sisters – Mind, Man, Medicine
Det handler om forbindelser, omsorg og forståelse når The Secret Sisters gir ut sitt femte studioalbum. Kanskje er det deres aller beste? Det er umiskjennelig The Secret Sisters, men med et låtmateriale de kanskje ikke har hatt tidligere.
20. Willi Carlisle – Critterland
Willi Carlisle tok oss med storm med sitt forrige album, Peculiar, Missouri. Denne gangen er Carlisle i Critterland og da er det rotekte præriekeltisk countrymusikk vi får servert.
19. Old 97’s – American Primitive
Våre gamle venner I Old 97’s blir aldri lei av å lage gode plater. American Primitive blir aldri en Too Far To Care, men den prøver ganske så hardt. Akkurat så hardt at det blir en veldig fin opplevelse for fansen.
18. Cody Jinks – Change The Game
For hver gang Cody Jinks gir ut et nytt album så er det som han løfter sin egen skriveart et steg nærmere det optimale. Ja, det er country, men det er countrymusikk som treffer både hjerte, hode og sjel. Når Jinks åpner plata med at han er «One step closer to the Master than the sober thing», så er det ganske heavy greier.
17. Johnny Blue Skies – Passage Du Desir
Sturgill Simpson seiler nå under bandnavnet Johnny Blue Skies. Det blir ikke noe dårligere musikk av det, det blir bare annerledes på en måte, og ørlite mindre definerende enn de legendariske soloalbumene.
16. Adrianne Lenker – Bright Future
Gjør det enkelt tenkte Lenker og spilte inn sangene akustisk direkte til tape på Bright Future. Nærmere sannheten er det vanskelig å komme.
15. Amanda Anne Platt – The Ones That Stay
Amanda Anne Platt skriver personlig, lyrisk vakkert og beskrivende og har altså en så inderlig vakker stemme som går rett i hjerterota. Samme som Lenkers album, er også The Ones That Stay gjort live i studio og det merkes. Albumet er fullt av liv, og har en direkte energi som du bare får når musikken spilles live.
14. Aaron Lee Tasjan – Stellar Evolution
Her er inspirasjonskildene mange, spennende og tidvis overraskende. For en tekstnerd så stråler Aaron Lee Tasjan sterkere enn noensinne på denne platen. Det mest spennende er likevel selve låtsnekkeren. Lydbildet er tungt inspirert av 80-tallet, med elementer fra hele musikkhistorien strødd pent over som et lite stjernedryss.
13. Ray LaMontagne – Long Way Home
Vår gamle favoritt Ray LaMontagne er også tilbake med et album som virker som han har funnet formen igjen. Fra soul til pedal steel, der har du oppsummert starten på albumet. Det er sårt og vakkert, slik nesten bare LaMontagne kan gjøre det.
12. Adeem The Artist – Anniversary
Anniversary byr på blant andre Aaron Lee Tasjan på gitar og Katie Pruitt på duett/kor, og er fullspekket med fengende countrylåter i det lettbeinte hjørnet, komplett med velskrevne tekster som både utfordrer og forlyster.
11. Caleb Caudle – Sweet Critters
Produsert av John Paul White og Ben Tanner, så har de sammen med Caleb foredlet det seige, deilig mountain-music, appalachia-uttrykket som hele veien har ligget til grunn for Calebs musikk. Det er på en måte mer varme og dybde i soundet på denne platen, og jeg føler det kler Calebs tekster mye bedre enn på de to foregående.
10. Hurray For The Riff Raff – The Past Is Still Alive
Etter å ha eksperiment seg rundt i musikkens verden lander Alynda Lee Segarra og hennes Hurray For The Riff Raff ned på en melodiøs og ørevennlig plate som haker av i de fleste boksene for kunstnerisk suksess. Det er til tider mektige saker det vi får servert, ta for eksempel låten “Ogallala”, her finner vi et av årets store øyeblikk.
9. Waxahatchee – Tigers Blood
Katie Crutchfield følger opp sitt forrige album med Tigers Blood som er enda mer helstøpt album enn tidligere forsøk. Høydepunktene er mange, men vi kommer ikke utenom “Right Back To It», et samarbeid med MJ Lenderman, som faktisk er en av årets aller beste låter.
8. Michael McDermott – The Lighthouse on the Shore
Denne samlingen har blitt en vakker hyllest til livet og en beinhard påminner om hvor vanskelig livet er og hvor vanskelig det kan være, at mørket alltid er der – men hvis du hele tiden går mot lyset så tar vi en dag av gangen. Sammen.
7. Leslie Stevens – Leslie Stevens
Fundamentet er fortsatt klassisk country, men lydbildet og uttrykket til Leslie Stevens har nå utvidet og utvklet seg temmelig kraftig. Vi får flashbacks til de skikkelig gode innspillingene fra 70-tallet, tenk; de skikkelig gode platene som ble laget i RCAs studio A & B på 70-tallet, og det vi får er et lydbilde som virker skreddersydd for både stemme, melodier og tekster.
6. Gillian Welch & David Rawlings – Woodland
Gillian Welch med sin eminente musikalske partner David Rawlings har snekret sammen et album vi ikke visste de hadde innabords. Det har vært stille så lenge, og endelig kom de snikende. De skuffer ikke fansen sin med Woodland, dette er umiskjennelig Welch & Rawlings.
5. Pony Bradshaw – Thus Spoke The Fool
Det er stemningsfullt og mollstemt når Bradshaw deler av sin historie og musikk. Han treffer spikeren på hodet når det gjelder å bevare mystikken i landskapene han beveger seg i. Thus Spoke the Fool er Blue Ridge i sjelen, en sjel som Bradshaw har bygget de siste 20 årene ved å smelte sammen med omgivelsene han har bosatt seg i.
4. Eliot Bronson – Talking To Myself
Som låtskriver og artist er Eliot Bronson moden for et langt større publikum enn det han allerede har. Han er en visesanger som skriver om de aller mest intime tankene rundt det å være menneske og det vi opplever på vår vei gjennom livet. Han har en evne til å trøste når man trenger det. En evne til å få deg til å smile når du ikke visste at du trengte å smile litt.
Talking to Myself er et perfekt eksempel på at det er mulig å lage noe eksepsjonelt vakkert med noe så enkelt som tre akkorder og en notisblokk med spesielt utvalgte ord på. Eliot Bronson er en av de aller beste til akkurat dette og Talking to Myself har ti eksempler på hans lidenskap for å skape disse øyeblikkene.
3. MJ Lenderman – Manning Fireworks
MJ Lenderman har med sin slentrende og lekende stil slått inn dører det siste året. Skrive kan han også, på et annerledes vis, men som passer godt til det han forsøker å formidle. Manning Fireworks er en reise i de mislykkedes mannfolks verden. Han forteller ikke historier om vellykkede finansfolk eller politkere, men om de som prøver litt for hardt eller som bare har gitt opp.
Musikalsk er det en fryd å høre Lenderman gå i fotsporene til giganter og så får det være opp til hver enkelt å velge seg den giganten, for så variert kan det låte til tider. Men totalpakken er der, med mye humor, med alvor, med gitarer og ofte med livet som innsats.
2. American Aquarium – The Fear of Standing Still
Atter en gang har American Aquarium gått i studio med Shooter Jennings, og de som forventet et album i linje med den lett nedstrippede perlen Chicamacomico må effektivt tro om igjen. Her er vi nærmere Burn. Flicker. Die enn noen gang, der bandet er erketypisk Americana, med saftige rockelåter, herlige 90-talls-country inspirerte godbiter med vellåtende goddoser pedal steel, nydelige ballader og mest av alt enda mer av BJ Barhams meloditeft og veletablerte låtskriverkunst.
Der de tidlige albumene i stor grad var selvutleverende, så er det nå tydelig at det er en kombinasjon av alt som danner utgangspunktet. Egne opplevelser flettes sammen med historier han spinner i eget hode, og til sammen blir det låter som resonnerer hos oss, da de låter ekte og vi vet at essensen i det meste er selvopplevd.
1. John Moreland – Visitor
John Morelands Visitor er et mesterstykke av en plate, der Morelands rolle som formidler og skuffet observatør går hånd i hånd med hans evne til å uttrykke seg og ikke minst sette ord på følelser veldig mange av oss kjenner på.
Visitor er hans beste plate siden In The Throes. Moreland har fulgt samme suksessoppskrift som den gang, og spilt platen inn hjemme. Denne gangen har han spilt omtrent alle instrumenter selv, inkludert mandolin og fele, og de eneste bidragene er litt koring fra konen Pearl på “Ain’t Much I Can Do About It”, og en gitarsolo fra våpendrager John Calvin Abney på “The More You Say, The Less It Means”.
Og ja, det er tekstene og stemmen hans som er årsaken til at dette er årets beste album. Måten han leverer navet på Visitor på, en av årets – kanskje tiårets viktigste og mest kraftfulle tekster er forbilledlig. Han er så mild og nedpå, samtidig som han er så brutalt direkte, ærlig og rasende. Og oppgitt og fortvilet.
