Det albumet som jeg lyttet mest til så langt i år, som virkelig har satt spor inne i hodet mitt, er Adeem the Artists Anniversary. Adeem the Artist fortjener litt bakgrunnhistorie, da de identifiserer seg som ikkebinær, panseksuell og er en viktig fanebærer for LGBTQ+ og skeives rettigheter.
Et viktig øyeblikk i karrieren kom i 2017 da Adeem sammen med en kompis besøkte prisutdelingen under Americanafest etter å ha vunnet billetter. Der ble øyne åpnet og vel hjemme begynte Adeem å skrive countrylåter.
Etter at Cast-Iron Pansexual kom ut i 2021 og ikke minst White Trash Revelry i 2022, så har oppmerksomheten økt og karrieren tatt av. Adeem the Artist ble nominert til Emerging Artist of the Year under Americanafest i 2023, men øyeblikket der de skulle komme “full circle” og ta steget ut på scenen som endret alt i 2017 ble ødelagt av en ikke-navngitt artist de delte green room med som trakaserte Adeem the Artist i en slik grad at de måtte komme seg vekk fra The Ryman.
I et amerika og en verden som stadig blir mer polarisert, så er Adeems stemme viktig, og Anniversary er like mye et kampskrift for likeverdighet og medmenneskelighet som det er historier fra livet. Mest av alt er det et fyrverkeri av en plate, en samling kruttsterke, velskrevne låter som gjør det både sint og glad, fortvilet og lykkelig. Det svinger som ville helvete, og dette albumet blir garantert stående igjen LANGT oppe på listen over årets album. Foreløpig har ingen andre klart å rokke ved førsteplassen det fortsatt har i min liste.
Oppvokst i både i North Carolina og i Syracuse, nord i staten New York – nesten på grensen til Canada – så kan vi jo gjette at det har vært noe av det Canadiske grunnvannet som har lekket over og hjulpet på her. På et tidspunkt planla Adeem å bli prest, men droppet den planen til fordel for å skrive sanger og spille dem for folk. Vi må vel få si takk for det. Jeg tror verden trenger artisten Adeem mer enn presten Adeem.
Anniversary byr på blant andre Aaron Lee Tasjan på gitar og Katie Pruitt på duett/kor, og er fullspekket med fengende countrylåter i det lettbeinte hjørnet, komplett med velskrevne tekster som både utfordrer og forlyster. Jeg har veldig mange favoritter på platen, men jeg må trekke frem noen av dem som har festet seg litt ekstra.
Aller først må jeg nevne den fantastiske fengende countryrockeren “Nancy”, der trommene til Megan Coleman er noe av det deiligste som har truffet høyttalerne mine på en evighet. Og de første to linjene som virkelig setter skapet på plass; “She’s got borderline personality disorder // and in order to get off, she’s gotta see me cry”, der protagonistens forhold til Nancy er av den heftige sorten.
But ain’t that the way we get by, you and I?
You got your straight job
And I got my predilection for climaxing at the same time with Nancy
“Part & Parcel” er en annen, der Adeem med en nesten-crooner-stemme full av varme snirkler seg inn i hodet ditt og bare legger seg over hele verden som en fluffy, varm og god dyne med lovnader om at alt… alt blir helt fint til slutt. Teksten er en enkel og komplisert historie om å leve, være til og at livet aldri blir helt slik man så for seg da man var barn. Eller ungdom. Eller voksen.
“One Night Stand” er låten om en man har crushet fort og hardt på, som bare er ute etter et one night stand, samtidig som en selv håper på mye mye mer…
På overflaten høres “Nightmare” ut som en skikkelig stadionrocker, men lytter du til teksten så ligger det en heftig historie back de fengende riffene. Katie Pruitt er et råskinn som duettpartner her, og Ellen Angelicos gitar river og sliter i deg og krever oppmerksomhet. Teksten kan på mange måter virke inspirert av Niemöllers dikt “Likegyldighet” (Først tok de kommunistene, men jeg brydde meg ikke..), og lager et narrativ der de siste års rasering av grunnleggende menneskerettigheter i USA settes på spissen opp mot kristendommen så mange amerikanere vedkjenner seg til (men virkelig ikke etterlever). Hva om disse hjernevaskede massene som demonstrerer mot fri abort og rettigheter for skeive velger kristendom som neste kampsak er spørsmålet som stilles i sangen, og selv om vi jo vet at det aldri kunne skje – så hva om DU er den neste på listen… “Jeg brydde meg ikke, for jeg var ikke… “
Suppose some senators decide
Your worship is obscene?
All-ages Sunday service
Suddenly’s a felony
Nevnes må også “Plot of Land” som er enda en saftig rocker som tar en kikk på State of Things i USA. I hovedsak mangelen på arbeidsplasser som betaler en såkalt “living wage”, og planen om å bare komme seg vekk og finne et sted å være selvberget.
Aller mest hjerteskjærende for oss på denne siden av Atlanteren er “Night Sweats” som forsøker å løfte oppmersomheten vår til folkemordet som pågår i Palestina med Amerikansk godkjennelse.
And I see him when I’m sleeping, but his face is like my sons
Under Palestinian soil
Dust & shrapnel in his lungs
Oh my God, what have we done?
What have we done?
Jeg håper du finner tid til å virkelig lytte til Adeem the Artist og Anniversary, det fortjener både du og Adeem.
Platen finner du – blant annet – på BigDipper.
(Alle foto: Craig Toney)
