Så var vi her igjen. Det er slutten av nok et år, og vi skal forsøke å oppsummere et musikkår som har kunnet by på både høydepunkter og tunge tap. Vi har sett spennende debutanter, fått noen nye favoritter og mistet noen helter.
Som alltid er det musikken som står i fokus, og årets liste består av 15 album vi absolutt mener dere bør lytte til, den inneholder kanskje et par overraskelser, og er en liste over våre favoritter fra 2024.
Vi ønsker alle en god jul og et godt nytt år, og takker varmt for all den fine musikken og for gode opplevelser både live og på plate i året som har gått.
15. Gabrielle – Og eg lyger så det renner som en foss gjennom rommet
Du kan si hva du vil om moderne pop, men i Bergen har vi et knippe av landets aller beste låtskrivere i Michelle Ullestad, Zupermaria og Gabrielle. De tar generasjonen sin på kornet, og skriver gnistrende gode tekster. Og superfengende låter. Og nå snakker jeg direkte til deg, Torbjørn – det er ikke farlig å høre på musikk uten pedal steel! I hvert fall ikke når det låter som dette.
Det skader ikke at platetittelen er årets kuleste, og selve tittelen minner meg om Richmond Fontaines We Used to Think the Freeway Sounded Like a River, uten sammenligning forøvrig.
14. Vilde Bye – Colder
En av våre mest spennende debutanter på mange år, og platen oppsummerte vi ganske godt i anmeldelsen;
“Du skal være ganske tøff for å være så direkte og ærlig i tekstene, og det er imponerende fra en ung debutant å levere så ærlige tekster og samtidig på et så høyt nivå som Vilde Bye gjør på Colder.”
13. The Northern Belle – Bats in the Attic
Våre gamle venner i The Northern Belle slapp albumet Bats in the Attic, der låtene i all hovedsak bygger på brev fra vokalist og låtskriver Stine Andreassens bestefar, til hennes bestemor. En personlig og velskrevet plate som er selvskreven på årets liste.
12. Best i motlys – Dagslyset venter
Den norske supergruppen Best i motlys, med melodisnekker Johan Berggren, Trond Granlund, Bjørn Sundquist og tekstforfatter og vokalist Yngve Kveine har blitt et skikkelig fenomen i løpet av 2024, og vi mente følgende:
Så er jo spørsmålet, ville vi brukt tid på denne platen hvis artistene var nye og ukjente? Og jeg føler at svaret er ja. Det er nok låter her som treffer blink. Majoriteten av tekstene meget gode. Så fundamentet skal være der for at dette har verdi selv uten storkanoner i front av bandet.
11. Olav Risan – Making Up For Last Time
Nok en debutant, men bare i soloformatet. Den tidligere frontmannen i Drolsum Stasjon har fått med seg Daragh Wearen Murphy som produsent og medmusikant, og leverer en knallsterk plate med saftig Innlandsrock. Nå som Trond Svendsen pakker ned gitaren, så er det desto viktigere med påfyll i “den norske heartlandtradisjonen”, og der tror jeg vi vil få mye glede av Risan i årene fremover.
10. Charlie Skien – Det gjør ikke vondt
Når jeg ikke bedriver ting for Dust of Daylight, så lager jeg et radioprogram som heter “Kortreist og Økologisk” på radiokanalen 5000 Bergen. Min medprogramleder Erik Aasen har ansvar for å lære meg opp på nyere musikk utenfor sjangrene jeg gjerne har låst meg fast i – og Charlie Skien er et av produktene han tidlig dukket opp med – og vi har spilt singlene hans omtrent siden oppstart.
I år kom debutplaten “Det gjør ikke vondt”. Mannen bak heter Andreas Høvset, og han er en fyr som har gjennomgått mye og levd røft både som hjemløs og med store utfordringer med rusbruk. Livserfaringen har han nå kanalisert inn i prosjektet Charlie Skien (Skien er naturligvis byen han kommer fra), og tekstene er direkte, ærlige, dønn solide og uten unntak særdeles kraftfulle.
Gi dette en sjanse, jeg tror du vil sette pris på disse tekstene… hør på låter som “Kunstig selvtillit”, “Hva vet du (om å være fucked)”, “Skuddsikker” og ikke minst “Du har aldri”, så skjønner du hva jeg mener!
9. Louien – Every Dream I Ever Had
Som resten av oss var Arnulf særdeles imponert over Louiens andre plate, og maken til potensiale for superstjernestatus skal man lete lenge etter. Arnulf mente;
“Vi triller ikke terningkast her i redaksjonen, men jeg er på veg bort i fantasyavdelingen her i heimen for å finne en av disse terningene med en drøss med sider for å se hvor langt dette kan nå.”
8. The Impossible Green – In Technicolor
Dette albumet er skikkelig tøft, og du bør forlengst ha lyttet grundig på det. Vi mente (og står for) følgende:
“Ved første gjennomlytting høres det mer ut som om medlemmene vokste opp i Alabama og deromkring, tidlig på 70-tallet. For her finnes det tydelig inspirasjon fra både 70-tallets sørstatsrock som Allman Brothers og Lynyrd Skynyrd, men også The Band og britiske inspirasjonskilder som The Kinks – samt så forskjellige ting som Toto og Son Volt.”
7. Moonpedro & The Sinking Ship – Housekeeping
En av platene jeg skammer meg for å ikke ha rukket å skrive om i år, er Moonpedros ALT for lite omtalte Housekeeping. Moonpedro er naturligvis Pedro Carmona-Alvarez, og med Housekeeping mener han at han har ryddet i skuffer og skap og funnet låter som forlengst burde funnet plass på et av hans mange utsøkte album. Årets Bergenfest kunne by på en rekke kanonkonserter, men min personlige favoritt var gnistregnet Moonpedro & The Sinking Ship i teltet.
Pedro er jo mer enn alt en tekstforfatter, heldigvis er han nesten like bra som vokalist og frontfigur som forfatter, for der er han eksepsjonell. Om det er dikt, romaner eller låter så er nivået alltid skyhøyt. Housekeeping har overraskende lave avspillinger på Spotify, men det håper jeg du kommer til å gjøre noe med om du ikke er så heldig å finne Housekeeping (eller fjorårets utsøkte KIN) på vinyl fra Apollon Records under juletreet. For dette er en samling låter og tekster som virkelig fortjener oppmerksomhet og lytting.
Hør på låter som “Birthday #3”, perlen “Dark Days”, eksepsjonelle “After Frances Left” og nydelige “Girl Reading”.
Gjør romjulen til Moonpedros, og gi denne og de forrige platene tid og oppmerksomhet.
6. Gram Per Person – Gram Per Person
Jeg merker at jeg må komme nærmere tilbake til denne før året er omme, for dette er virkelig en plate jeg skjems for å ikke ha rukket å omtale. Bergens brilliante sønner i Gram Per Person har virkelig laget en druser av en skive, etter at de gjorde stor suksess som backingband for Jason Ringenberg sist han var i Norge. Jada, Jason fra Jason & The Scorchers. Han elsker disse gutta, og det forstår vi veldig godt.
Det selvtitulerte albumet er ute på Apollon Records, og bandet består av velkjente navn fra Bergens musikkscene: Gunnar Emmerhoff, Chris Møller, Morten Smørholm, Frank Arne Pedersen, Odd Erik Fostervold. Platen ble påbegynt allerede i 2017, men livet og en velkjent pandemi kom litt i veien så det har tatt lengre tid enn planlagt å få den ut. Robert Jønnum har produsert, og det han tilfører av struktur med rockefølelsen i fingertuppene er uvurderlig. Bendik Brænne gjester også, og det totale inntrykket er en perle av en plate som vi må snakke mer om og høre mer på! Denne ville blitt temmelig behørig klassifisert som Alt. country den gangen Americana het akkurat det – for det er like mye rock som det er country i dette lydbildet.
Stup ned i Grammene sin verden, og lytt til Gram Per Person
5. Claudia Scott – The Belle of Singapore
Claudia slapp karrierens hittil beste album i år, og vi kan ikke gjøre annet enn å takke pent for at hun fortsatt gir oss nydelig musikk. Det oppsummeres enkelt og greit i omtalen;
“Tekstene er dypt personlige, og produksjonen som hun og hennes gamle venn Casino Steel står bak er aldeles ypperlig. Bandet sitt har hun plukket fra aller øverste hylle her hjemme.”
4. Kenneth Norum – This Too Will Pass
Kenneth Norum slapp, utrolig nok, det som bare er hans andre plate i 2024. For Kenneth har liksom alltid vært der, som en viktig stemme i det jeg har vært frekk nok til å kalle Innlandsrocken. I en krok av den norske Americanasjangeren, som blant andre huser folk som Anders Dahlberg, Trond Svendsen, Olav Risan, Terje Espenes så er Kenneth en eksepsjonell låtskriver og formidler.
This Too Will Pass er en virkelig godbit, og fortjener alt den kan få av lytting og oppmerksomhet.
Vi skrev;
“This Too Will Pass har blitt akkurat den strålende andreplata vi hadde håpet på, men ikke helt turt å drømme om. Kenneth Norum fortsetter som han debuterte, med hjertet utenpå skjorta og en enda skarpere penn. This Too Will Pass er særdeles velskrevet, velprodusert og Kenneth har helt tydelig lagt alt av hjerte og sjel i denne platen.”
3. Embla & The Karidotters – Off Leash
Landets udiskutabelt beste countryband overgår debutplaten Hello, I’m Embla med sitt andre album Off Leash. Vi mente følgende:
“For meg er det et par ting som utmerker seg spesielt på denne platen. Det ene er lekenheten og spillegleden, evnen til å utfordre seg selv og sjangeren – det andre er Embla som låtskriver.
Vi merket allerede på den første platen at talentet var der og at hun fikset både de mer fortellende historietekstene og de mer observerende eller selvutforskende.
….
Tekstene på platen fremstår meget personlige, og med en stor grad av selvrelaisering. Oppi det hele så står Embla støtt i cowboybootsene og debutens tittel “Hello, I’m Embla” kan VIRKELIG kjøres opp i fet skrift og stor font. Selvutvikling og den evige søken etter å “finne seg sjæl”, er i sentrum.”
2. Anders Dahlberg – Running Days
Dahlbergs tredje album er også hans beste. Jeg beskriver det kort og greit slik:
“Forestill deg den følelsen om høsten, du er ute og går tur i frisk, kald høstluft og så ser du en svær haug med høstblader noen møysommelig har rakt sammen. Det er ingen i nærheten og du tenker “faen heller”, tar sats og bare stuper inn i haugen akkurat slik du gjorde da du var 5 år gammel. Og den følelsen. DEN følelsen av å bare være helt uansvarlig, du kjenner et øyeblikk på den komplette gleden du kjenner igjen fra du var barn. Akkurat den følelsen får jeg hver gang jeg spiller Running Days. Følelsen av total og komplett glede. For dette har kort oppsummert blitt en perle av en plate.”
Jeg har blitt ulidelig glad i denne plata, og spiller den minst en gang i uka. Og den blir bare bedre og bedre jo mer jeg lytter. Nydelig produsert, mesterlig skrevet. Et høydepunkt, og i 2024 er den kun overgått av mesteren over alle mestere.
1. Frank Hammersland – The Ocean Sleeps Alone Tonight
Det var liksom ingen tvil i år. Det er ingen plate jeg har spilt mer i hele 2024. Det er ingen plate jeg har likt bedre i 2024. Det er ingen plate som har gjort meg tristere i 2024. Det er heller ingen plate som har gjort meg gladere i 2024. For det siste Frank Hammersland gjorde, var å sørge for at vi hadde litt mer musikk fra hans brilliante musikkhjerne. Ikke kan jeg forstå at vi fortjente det, men han ga det til oss likevel. Det siste han hadde av engasjement og krefter fordelte han mellom familien og oss som lyttet til musikken. Og for det er vi evig takknemlig. Frank Hammersland var den menneskelige inkarnasjonen av musikk, og dette var en plate han MÅTTE gi ut.
Vi skrev dette i høst når platen kom ut:
“Særdeles velprodusert og velspilt, og låtene er naturligvis preget av alvoret. Men dette blir aldri trist eller tungsinnet. Det var popmusikk Frank Hammersland laget, og det er det vi har fått! Det er naturligvis steder der du helt tydelig hører at han er veldig sliten. Samtidig så er det låter der han sprudler som i unge dager.“
Hans bandkompiser fra Pogo Pops gjør fortsatt liveshows som “The Songs of Pogo Pops”, det kan vi vel ikke anbefale NOK. Få de med deg når de er i nærheten!
