Det ville vært flaut om ikke et av årets beste norske album fikk en anbefaling her hos Dust of Daylight. For med In Technicolor så har The Impossible Green fra Trondheim og deromkring virkelig fått sitt gjennombrudd her hjemme. Ved første gjennomlytting høres det mer ut som om medlemmene vokste opp i Alabama og deromkring, tidlig på 70-tallet. For her finnes det tydelig inspirasjon fra både 70-tallets sørstatsrock som Allman Brothers og Lynyrd Skynyrd, men også The Band og britiske inspirasjonskilder som The Kinks – samt så forskjellige ting som Toto og Son Volt.
Det er med andre ord en skikkelig smeltedigel av en plate, og virkelig en plate verdt å dykke ned i for alle som liker skikkelig deilig gitarbasert rock.
Bandet består av Johannes Konstad Brevik på gitar, pedal steel, banjo og kor, Markus Margido Drazkowki Teksum på bass, akustisk gitar og kor, Mathias Angelhus på vokal og gitar og bak trommene finner vi Adrian Ahtola.
Det første som treffer er naturligvis gitarlyden, før de fyldige 70-talls koringene treffer ørene og sementerer inntrykket av noe som er alt for stort til å holdes innenfor landets grenser. Det er virkelig internasjonal kapasitet på dette bandet – det finnes et etablert publikum som elsker slik musikk og disse gutta gjør det bedre enn de fleste.
Her finner vi alt vi ønsker oss, lange, deilige gitarsoler, tostemte gitarsoloer, en dønn solid rytmeseksjon der trommene virkelig skinner og bassen groover og fyller ut der gitarene lager plass og gnistrende god vokal med koring som sitter rett i øret. Hvem som leverer de herlige kvinnelige korstemmene og det deilige orgelet sier presseskrivet ingenting om, men Discogs opplyser at Johanna Reine-Nilsen, Oda Trøen, Sara Fjeldvær, Silje Axelsen Sekkelsten korer på en rekke av sporene, og at Kriss Stemland og Vegard Bjerkan håndterer orgelet, mens Vegard Bjerkan spiller piano.
Bandet høster veldig med lovord for konsertene sine, og det kan jeg virkelig se for meg. Dette må fungere like godt på en svett rockeklubb som på en stor festivalscene.
Albumet er mest av alt et helstøpt album, men jeg må trekke fram noen favoritter fra In Technicolor som har festet seg litt ekstra; åpningslåten “My Heart Says Mary Jane” er på mange måter essensen fra soundet til The Impossible Green, og den oppnådde det aller høyeste komplimentet jeg vet om når fruen stoppet opp og sa “oi, dette var faktisk bra!” – det betyr at vi har en skikkelig crossover på øret – som treffer både rockepublikumet og pop-publikumet.
“Green Pastures” er en balladeperle som løftes kraftig av det deilige orgelet, og koringen på refrenget. “Do You Wrong” er en herlig rocker som er litt sånn “in your face” riffete, og garantert en livekiller. Avslutteren “Great Divide” har skikkelig stadionkvaliteter, der den bygger og bygger mot et enorm crescendo som kan få et stadionpublikum til å gå fullstendig apeshit. Litt sånn Pink Floyd møter Allman Brothers i maks hastighet.
Big Dipper har platen på vinyl.
