“Den vanskelige tredjeplaten” het det i gamle dager. Platen da band skulle etablere seg, vise at de to første ikke var en tilfeldighet, at de hadde evner og kreativitet nok til å forsvare stadig oppmerksomhet fra publikum og anmeldere. Og nå er Dahlberg der. Klar med sin tredje plate.
Og har han truffet planken? Vel. La meg si det slik:
Forestill deg den følelsen om høsten, du er ute og går tur i frisk, kald høstluft og så ser du en svær haug med høstblader noen møysommelig har rakt sammen. Det er ingen i nærheten og du tenker “faen heller”, tar sats og bare stuper inn i haugen akkurat slik du gjorde da du var 5 år gammel. Og den følelsen. DEN følelsen av å bare være helt uansvarlig, du kjenner et øyeblikk på den komplette gleden du kjenner igjen fra du var barn. Akkurat den følelsen får jeg hver gang jeg spiller Running Days. Følelsen av total og komplett glede. For dette har kort oppsummert blitt en perle av en plate.
Kort disclaimer; Dust of Daylight Live bistår ofte Dahlberg med å booke spillejobber, men til tross for jevnlig masing så har vi ikke fått høre så mye som en tone fra den nye plata før sluttresultatet var klart.
Det har faktisk gått SEKS år siden Dahlberg slapp den fenomenale Street Serenade. En plate jeg fortsatt spiller omtrent hver eneste uke. Full av rå følelser, skrevet rett etter et brudd, så er den et vindu inn i smerten ung kjærlighet kan føre med seg. Debuten Dancing With Stars er allerede åtte år gammel, og var en kruttsterk debut. Hele veien har Dahlberg utviklet seg som låtskriver og artist, og ikke minst har lydbildet aldri stått i ro. Enten han spiller med den mer Americana-fokuserte trioen Serenaders, eller han har med seg det faste backingbandet The Rusty Gold – som gjerne er minst 6 personer på scenen – og låter som et norsk E-Street Band, så er det utvikling.
Derfor ble heller ikke “Den Vanskelige Tredjeplaten v.1” utgitt. For etter utallige timer i studio, så dumpet Dahlberg hele prosjektet og startet på nytt. Fordi det ikke låt riktig. Og til tross for fisking etter å få høre “The Lost Record” så har jeg ikke lykkes. Det må være RIKTIG for at Dahlberg skal dele musikken sin med oss. Og jeg tror han har gjort noe riktig.
Mye av den musikalske gleden fra Dancing With Stars er tilbake på Running Days. Der Street Serenade var naturlig tungsinnet, og stod i sterk kontrast til den “happy-go-lucky” låtende debuten, så bærer Running Days preg av en artist som har modnet, en person som er i ferd med å bli voksen. Etablert i et seriøst forhold. Med nykjøpt leilighet og fast jobb, så er den røde tråden nettopp det – fasen der man går fra ungdom til ung voksen, og må få grep på livet både for sin egen og andres del.
Men det gjøres med låter som gir deg lyst til å hoppe rundt av reinspikka glede. Fra åpningen “Diamonds” som bare ØSER deg i seng med trommer og saftige tostemte gitarer, så får du lyst til å være på beina og bare slenge deg i veggen av full kraft i rein eufori. Platen er produsert av Bob Felix Bernelius Hegdal – kjent fra Bernelius og Captain Kill. Og han har nok tatt med seg noen ekstra rockegener inn i prosjektet, da han har spilt både trommer, synth, bass, gitarer og koret på plata. Andre musikere som bidrar både her og der er Amund Karlsen på keys og orgel, Daniel Odda på kor, Kjersti Sortdal på saksofon og kor, Daragh Wearen Murphy på gitar og vokal, Jørgen Tangen Bendiksen på fele, Ida Hansen Næset på vokal og Benjamin Ravn Fahre på keys og synth. Og naturligvis stjerneskuddet Anna-Lisa Kumoji på vokal på “Turn Around”.
Mange velkjente ansikter fra alle Dahlbergs prosjekter. Og det låter altså så friskt og RÅTT. Kumoji er altså duettpartner i den saftige “Turn Around”, som er en låt der protagonisten står på terskelen til voksenlivet og vurderer om han bare skal snu… en garantert livekiller!
Og de er det mange av på denne plata. Jeg har vært heldig nok til å få høre mange av disse låtene live, og kan garantere et skyhøyt nivå på scenen når gjengen tar låtene med ut på veien i høst og i vinter.
Det er noe med oppbyggingen av låtene på denne platen som fenget meg fra første gjennomlytting. Det skal sies at jeg har hatt denne platen i hende siden februar, og har lyttet mange MANGE ganger. Og jeg spiller den fortsatt jevnlig fordi den rett og slett får meg i godt humør, samtidig som innholdet har substans og byr på gnistrende gode tekster.
Jeg aner ikke helt hva man skal kalle det de har laget, for halve plata er grunnleggende Heartlandrock, som vi ikke har noe godt navn for i Norge. Innlandsrock? Jeg aner ikke. Det er toner fra alt det vi liker. Tom Petty, Rolling Stones, Mellencamp, Springsteen, Allman Brothers – og smeltedigelen har kokt det ned til Dahlbergrock.
Han evner naturligvis å ta det helt ned, som han gjør i den deilige “Can’t Break Me Down”, en kampsang for massene.
Du merker at Dahlberg mener alvor i “Walking Down The Road”, for munnspillet er på plass fra første sekund. Darah Waren Murphy er stemmen i hodet, og den unge mannen fra de to første platene er klar for å møte livet med alt det har å by på.
Og så skjer det. Hele platen snus på hodet. “America” legger et teppe av en skremmende deilig synth oppå det hele. Vi får ta del i følelsen når noen man er glad i skal reise. I dette tilfellet til Amerika. En person som vil ut, vekk og bort. Som må oppleve noe annet. Jeg må først og av alt si at jeg elsker produksjonen på platen. Og jeg digger de første fire låtene. Men jeg har altså forelsket meg i det jeg inne i hodet mitt kaller “del2” av Running Days. Der Anders og Bob Felix tar turen tilbake til 80-tallet og henter elementer jeg ikke kunne utstå den gangen. For i motsetning til både Dahlberg og Bernelius Hegdal så var jeg midt i ungdommen på 80-tallet, og hatet virkelig musikken. Men de to har hentet ut elementer som faktisk funker, og krydrer siste halvdel av platen med det de har funnet.
Når plata snus, og du får “Under The Milky Way” rett i øret, så er det perfeksjon komprimert inn i én enkelt låt. Første gang jeg hørte denne var live, og jeg hadde egentlig lyst til å be bandet spille den på repeat resten av kvelden. For dette er den ubestridte singelen på plata, som Dahlberg på mystisk vis har klart å IKKE plukke som single. I min verden er dette årets låt, og en av tiårets aller beste enkeltlåter. Det monumentale lydbildet som bare bygger, bygger og bygger er en av de mest deilig dramatiske låter jeg vet, og jeg simpelthen elsker denne låten.
Teksten er AKKURAT der Anders er best, det er en “coming of age” historie, fortalt på 4 minutter og 31 sekunder. Det er en hel ungdomstid i denne låten, samtidig som den ser utover og fremover. Dette er en type låt som enhver låtskriver jager etter å skrive, og en låt som kan bygge en hel karriere.
We were born, and for every corner we turned
was a whole new world, waiting to grow, ready to uncover.
The days were long, when we came in
sticks and stones were thown our way,
the city woke up when we passed out on the bed
and the daylight went out to the west,
we were running for our lives.
For just a second,
of a moment,
of a lifetime.Tonight, under the milky way.
Og unnskyld meg, men har du hørt noe stort mer fengende enn “Middle Name”? Nei, nettopp. En sånn sak som bare gjør deg så inderlig glad, og gir deg lyst til å løpe fort. Gjerne rundt i ring. Det er sikkert meg det er noe galt med. Det må være plass til litt tristesse, ellers hadde det ikke vært Anders Dahlberg. Og “Sun In Your Eyes” gir oss den lille pustepausen vi trenger. Roer ned og gir litt perspektiv. Billedbruken er forbilledlig, og både saksofonen og harmoniene er aldeles nydelige.
It’s hard to see the road
with the sun in your eyes.
So I let the wheel go.
Men vi er ikke helt ferdig, og “Wild Eyes” er 80-tallet komprimert. Synthene, trommene og drivet i låten. Fengende som bare det, og en herlig låt om å bare være til og kanskje ha rotet seg borti noen som er hakket for vill? Gitarsoloen som regelrett angriper, dette er intet mindre enn glitrende.
Den monumentale “Wavelengths” avslutter Running Days, og duetten med Ida Hansen Næset er en radiohit om jeg noen sinne har hørt en. Rett og slett øresnop av dimensjoner. Velskrevet, velspilt og særdeles velprodusert.
Hvis ikke Anders Dahlberg når ut til et bredere publikum med denne platen så er det på tide å inndra folks ører. For her er det noe for absolutt alle. Running Days har blitt en veritabel lykkepille av en plate, og gir oss et vakkert innblikk i prosessen med å bli “voksen” og å få og ta ansvar. Her er kjærlighet, drømmer og reinspikka livsglede satt til musikk. Running Days har blitt en plate å bli glad av, og glad i. Og du slår ikke av og er uberørt, om du gir den rom til lytting. Det er vakkert, det er følsomt og det rett og slett oppsummert i de avsluttende linjer fra “Wavelenghts”:
I’m alive
I’m alive
Running Days kan anskaffes på vinyl hos Tigerbutikken, Big Dipper eller fra Anders Dahlberg. Og seriøst, 299 for en vinylplate i dagens “alt koster mininum 350,- spenn” er gitt bort. Kjøp to og gi bort den ene til jul!
I kveld er det releasekonsert på Humbar.
25. oktober spiller Anders Dahlberg & The Rusty Gold i Bergen (i skrivende stund er det to billetter igjen).
26. oktober spiller de i Odda.
Foto: Marte Normann, Daniel Odda, Arnulf Østerdal