Avstanden til debutplata None of My Words (2019) og andre utgivelser er tydelig når Louien (Live Miranda Solberg) nå gir ut «den vanskelige» andreplata. Hun fremstår mer og mer som en svært stilsikker og helstøpt låtskriver med tydelig teft for det storslagne. Som del av Silver Lining og i tett samarbeid med den norske americanascenens eliteserie har vi sett og hørt henne trollbinde publikum. Konserten med Silver Lining i Gamlekinoen på Voss under Den Forvitnelege Countryfestivalen for noen år siden sitter fremdeles kilt fast i hjernebarken der Louien overbeviste med en inderlighet, stemmeprakt og fremtoning som er sjelden å se live. Dette var hennes kveld. At hun nå klarer å nærme seg og kanskje matche dette på et studioalbum er nesten bemerkelsesverdig. Låtene er sterke, tekstene enkle og ofte billedlige, men med substans og ord og vendinger som en ordsmed verdig.
På introen til skiva – den filmatiske «The Woods We Live In» – er det som hun forlater noe og introduserer oss til noe nytt. Dette er skisseaktig, velorkestrert og mektig. Vi ledes sakte inn i låta «Please» der lydbildet og produksjonen åpner seg og Louien serverer tekstlinja «I Remember Every Dream I Ever Had» som også er tittelen på skiva med den største selvfølgelighet. Allerede her sitter undertegnede med halvåpen og måpende munn. Jeg har tidligere hørt denne som singel, men i kontekst gir låta mening. Dette er en «her står skapet nå» låt. Det er overbevisende, melodiøst og et statement i forhold til hvilken låtskriver hun nå fremstår som. Hennes stemmebruk og prakt i de rolige verselinjene får meg til trekke paralleller mot Karen Carpenter i hennes velmaktsdager. I det hele er den lydpaletten som nå pensles ut i refrenget en god blanding av feelgood West Coast med en schlägeraktig patos som er svært sjelden at noen i det hele tør å begi seg inn i her hjemme. Blander vi dette med en dæsj stilsikker engelsk popmagi er vi der. Louien mestrer dette med den største selvfølgelighet som vises igjen på tredjelåta «Quite Like This»:
And I’m down
Knocked out by the weight of it
Never knew it’d come to this
How has it come to this
And I’m down
Knocked out by the sight of it
Never knew I’d see it
Never knew I’d see it quite like this
Hvis det er noen som slås ut så er det oss som lytter til disse låtene. At hun på denne skiva slipper bandet mer til i låtene og på innspillingen er tydelig. Det er lenge siden jeg har hørt et stødigere komp enn dette. Ole Kirkengs stilsikre, tilbakelente og lekne basspill gir sammen med bunnsplide trommegroover fra Henrik Lødøen en tyngde som låtene krever og fortjener. Alt dette er fanget i en produksjon fra øverste hylle. Produsent og gitarist Øyvind Røsrud Gundersen lar gitarene bygge opp storheten i lydbildet sammen med keys/stryk uten at dette står i veien for Louiens stemme. Bare ta noen runder eller timer med låta «Hours» der det dras på med klanger og dybde. Jeg får frysninger på ryggen og som gravende skribent vil jeg hevde vi hører klangbunnen fra Brian Ferry og Roxy Music på sitt aller beste med en dæsj storhet fra lydmagikerne Brian Eno eller Daniel Lanois. Det refereres i presseskrivet til referanser som Big Thief og andre som jeg fint kan forstå, men i mine ører er det som presenteres bredere, større og mektigere. Roen og «coolnessen» i stemmen til Louien finner man igjen hos de aller største stjernene i bransjen. Hours er forresten et absolutt høydepunkt i mine ører selv om det ikke finnes en eneste svak låt på albumet. Herfra og ut er albumet helstøpt.
Hours
Upon hours upon hours
In this bed
Wired, roaming endlessly ‘round
In my head
Hours upon hours upon hours
I’ve been laying on this floor
I can’t even remember
How I got here anymore
And the body doesn’t min, ‘cause the body needs to sleep
And the body doesn’t min, ‘cause the body needs to sleep
Needs to sleep
På «The Way It Is» er vi tilbake i det atmosfæriske og det akustiske vi kjenner svært godt fra før, men på «Let Go» får vi rett og slett servert en så bra poplåt med en så smektende melodilinje at jeg håper denne serveres live i en enda råere og «ekstended version» med en haug refreng til slutt. Her er det rom for virkelig å dra på og en gang for alle vise hva slags utsøkt stemme som kontrolleres og pleies i studio, men som har et større spenn og en større råhet live. I nest siste låta «Brightest Lights» får vi servert noe som er i nærheten av dette før det avsluttes med den utsøkte og lett rastløse «Losing My Mind» der man også hører bandet kose seg og får strekke litt på beina. Vi tåler mye mer av dette live!
Vi triller ikke terningkast her i redaksjonen, men jeg er på veg bort i fantasyavdelingen her i heimen for å finne en av disse terningene med en drøss med sider for å se hvor langt dette kan nå. En live-EP med «ukontrollert» stemmebruk og et band som slippes totalt løs forventes som svar på tiltale …
Kjøpes hos Big Dipper, eller din lokale vinylpusher.
