Yngve Kveine er et nytt navn på musikkfronten. Han er kanskje kjent for noen som forfatter, etter at debutromanen “Lyden av asfalt” fikk panegyriske anmeldelser da den kom ut i 2014, blant annet denne fra Ingvar Ambjørnsen: “Debutromanen til Yngve Kveine er en tekst med trøkk fra Oslo øst på åtti- og nittitallet, hele tiden med lyden av Jokke og Valentinerne som musikalsk bakteppe. Morsom. Rå. Rørende.“.
Kveine er født på Lillehammer, og tilbrakte sine første år der – før han flyttet til Oslo der han fortsatt bor og jobber. Stillingen som direktør for næringsliv og samfunnskontakt ved BI er kanskje ikke den stillingen som mest av alt roper “låtskriver i et norsk americanaband”, men Kveine har skrevet siden ungdommen – og hadde etterhvert en bunke tekster han følte kunne fungere med musikk til.
Via bekjente kom han i kontakt med Johan Berggren, og viste ham tekstene. Det ble stille lenge, men plutselig kom Berggren og fortalte at han hadde satt musikk til et knippe av tekstene. Det neste naturlige steget var å kontakte Bjørn Sundquist. Og deretter Trond Granlund. Og nå er jeg ironisk her altså. Jeg er imponert over handlekraften og ballene til Kveine, som etter å ha sikret seg Fåbergs store sønn går rett til den aller øverste hyllen både på musikk og skuespillerfronten. Og ikke minst får et ja fra begge to.
Dette vitner jo om at alle involverte har funnet noe som tiltaler dem i tekstene til Kveine, og kanskje også i pågangsmotet. Sammen dannet de Best i motlys, der tekstene er skrevet av Kveine, melodiene skrevet av Johan Berggren, spilt av Berggrens faste band Trøgstad Musikkompani, og sunget av Berggren og Trond Granlund. Flere av tekstene leses av Sundqvist, og to av Kveine selv.
Først av alt så er dette et veldig spennende prosjekt. Det skal sies at samarbeidspartnerne til Kveine gir ham en stor fordel oppmerksomhetsmessig, for det er tjue nye band i denne sjangeren hvert år som kjemper om oppmerksomhet. Men med så etablerte artister i bånn, så må man lytte, for ingen av disse hadde satt navnet sitt på et prosjekt med noen andres tekster uten å tro på prosjektet.
Og i det store og hele så fungerer det. Spesielt låtene med Granlund fungerer eksepsjonelt bra. Sundqvist er også en åpenbaring i dette formatet, det er så mye pondus bak den stemmen at du lytter av ren respekt. Og vinner på det, for disse “dikt-tekstene” er særdeles gode. Jeg hadde hørt på Sundqvist lese telefonkatalogen, og hygget meg. Dette er jo en gavepakke av de sjeldne.
Noen av tekstene hadde tjent på noen runder til på skrivekammerset, men det skriver vi på kontoen for erfaring med formatet. Et par mangler tydelig retning og fremstår enten litt forvirrende eller uferdige – men majoriteten er meget solide.
Siste spor er ren tekstopplesing, men de 15 andre sporene er tonesatt. Melodiene Berggren har laget er uten unntak gnistrende gode. De pakker inn tekstene i akkurat den rette formen, og så låter jo Trøgstad Musikkompani som en million dollars på denne platen.
Så er jo spørsmålet, ville vi brukt tid på denne platen hvis artistene var nye og ukjente? Og jeg føler at svaret er ja. Det er nok låter her som treffer blink. Majoriteten av tekstene meget gode. Så fundamentet skal være der for at dette har verdi selv uten storkanoner i front av bandet.
Høydepunkter (utøver i parantes):
“Mitt Oslo” (Granlund) låter som om den er skrevet spesielt med Granlund i tankene. “Vekk” (Sundqvist) er en perle av en låt, der Trøgstad briljerer bak Sundqvist. “Så godt” (Granlund) er en lett og luftig sommerlåt som er nesten ulovlig fengende, selv om jeg ikke får helt dreisen på deler av teksten. “Tapte dikt” (Sundqvist) – et av platens aller sterkeste spor, og beste tekster. “Bleike Minner” (Granlund) er en herlig nidvise, meget velskrevet og tonesatt. “Grus og ledninger” (Berggren) – platens beste tittel, mest rocka låt og perfekt tilpasset Berggren, “Groruddalen blues” (Kveine & Berggren) – her overbeviser Kveine meg om at han kan ta steget hele veien og prøve å synge. Hans tolkning av egen tekst er dønn solid, og koblingen med Berggren funker særdeles bra. Siste spor er som nevnt ren tekstlesing uten tonesetting, og “Begravelsesagenten” er et råskinn av en tekst, og du tror på at Sundqvist ER begravelsesagenten i teksten.
Jeg gir Best i motlys en solid “bestått”, og kunne tenke meg å se dette på en scene utover slippekonserten på Cosmopolite. Jeg håper også Kveine fortsetter å skrive tekster ment for musikk. Det kommer en diktsamling neste år, i følge presseskrivet, men jeg har jobbet på denne måten selv, og sendt vegger av tekst til en melodisnekker og fått dem tilbake med “skriv om dette, denne trenger en linje til” osv, og vet at noen runder på den måten gir enormt med læring – så med dette grunnlaget er jeg overbevist om at Kveine kan bli en enda dyktigere tekstforfatter på et stabilt høyt nivå. Og skal man dømme etter stemmen på talking blues-låtene han gjør, så skulle det ikke forundre meg om han kan synge også…
Plata kjøper du hos Big Dipper eller hos din lokale platepusher.