Vi omfavnet umiddelbart Embla & The Karidotters da singlene begynte å dukke opp derfra helt tilbake i 2020. Og vi har slettes ikke tenkt å slippe den bamseklemmen etter å ha levd med Off Leash i noen uker. For det er en svimmelt god oppfølger vi har fått servert, etter at debuten Hello, I’m Embla fikk Spellemannprisen og vant hjertene til countryfans over hele landet. Jeg leste en anmeldelse som fikk platen til å fremstå som at det å spille country nærmest var en fiks idé fordi det var “in” akkurat nå. Vel, jeg tror vi kan være enige om at dette hverken er en fiks idé eller noe påtatt for å fenge en voksende interesse.
For det var tydeligvis mange av oss som ventet på et ekte, genuint countryband som laget original musikk sånn gammal 50- og 60-talls country høres ut, som også forklarer suksessen så langt. Og når oppfølgeren er klar, så er vi nok en gang i det samme landskapet, men med litt mer lekenhet og ønske om å utforske sjangeren.
Platen er produsert av bandets egen Simen Følstad Nilsen, og det er temmelig tydelig at de har hatt en heftig utvikling siden vi filmet en Dust of Daylight Session med dem for fire år siden. Det låter tight, lekent og som et BAND som har det gøy.
Jeg kan gjenta til det kjedsommelige hvor god Emblas stemme er i denne sjangeren, men den veien har vi gått før så vi lar det ligge. En liten stund i hvert fall, for på Off Leash utfordrer hun seg selv som vokalist, og går i et par retninger som vi ikke fikk høre særlig av på debutplaten.
Bandet består – naturligvis – av Embla på vokal og gitar, Slomosa-dynamoen Marie Moe på en dønn solid countrybass , multi-instrumentalist og produsent Simen Følstad Nilsen fra Aiming for Enrike, hardslående Nils Jørgen Nilsen som trommer både her og i Honningbarna og Benjamin Rø Haavelsrud fra Huma Luma og Living Alma på gitar. Et band som har gjort utrolig mye og kommet langt på veldig kort tid. Jeg gjorde et intervju med Embla like før debutplaten kom ut, og en av drømmene hun snakket om var å spille på SXSW-festivalen. Det gikk i oppfyllelse tidligere i år. Ryman neste!
For meg er det et par ting som utmerker seg spesielt på denne platen. Det ene er lekenheten og spillegleden, evnen til å utfordre seg selv og sjangeren – det andre er Embla som låtskriver.
Vi merket allerede på den første platen at talentet var der og at hun fikset både de mer fortellende historietekstene og de mer observerende eller selvutforskende.
Og det har hun virkelig utviklet på denne platen. Relativt tidlig blir det tydelig at det siden forrige plate har vært et brudd inne i bildet, og at “fanboyen” fra instagram som var en del av flere tekster forrige gang, nå er ute av bildet.
Nylig stod Embla frem som panfil i Blikk, og det var en tydelig lettelse å lese i det intervjuet. Jeg aner ikke om det er den lettelsen som har spilt inn på tekstene, men der noe livsbejaende positivt i mange av låtene, selv de som er relativt bestemte oppgjør med tidligere forhold og situasjoner.
Tekstene på platen fremstår meget personlige, og med en stor grad av selvrelaisering. Oppi det hele så står Embla støtt i cowboybootsene og debutens tittel “Hello, I’m Embla” kan VIRKELIG kjøres opp i fet skrift og stor font. Selvutvikling og den evige søken etter å “finne seg sjæl”, er i sentrum.
Hva liker jeg spesielt godt da, spør du deg garantert ikke – for vi vet at stiller man det spørsmålet så slutter han jo aldri å skrive. Vel, jeg skal komme med noen av favorittpunktene likevel.
Jeg digger ørkensounden på åpningssporet “Bad Influence”, der Embla klinker igang ballet med setningen “They say I’m a bad influence”. Hadde man gått den enkle veien her, så kunne vi fått en “Bad to the bone”, men her stikker vi rett ut på gangen for selvransakelse og selvutlevering. Singelen “Click Your Heels” er jo en skikkelig deilig klassisk countrysviske, som i følge et intervju har en lite, skjult budskap med seg på lasset.
Jeg snakket jo litt om vokalen til Embla, og at hun her har utfordret seg. “I Need Some Light”, som jeg tolker i retning av at Blikk-artikkelen muligens var en del av det lyset som var nødvendig?, er hun både en mørk countrycrooner, og et skikkelig honky tonk råskinn.
I’ve never told anyone
my darkest secret.
Now I’m in too deep.
I’ve never told anyone,
because I don’t trust
them to keep.
Så var det denne gleden som jeg synes skinner gjennom overalt på denne platen – ingen steder er den vel så tilstede som på den aldeles herlige “Bluebird”. Bandet svinger noe så infernalsk her, dette kommer til å bli en livekiller. En låt om vennskap og hvordan man aldri blir ensom så lenge man har venner. Nevnte jeg at det svinger noe helt sjukt av denne?
“Put Me First” er et viktig spor, der kommer selvutviklingen tungt igjennom, samtidig som det er en skikkelig livlig godbit av en melodi. Embla har bestemt seg for å følge sin egen platetittel, prioritere seg selv og finne ut hvem hun er akkurat nå.
If really love you
Then I have to put me first
You had to put up with me
Through my best and through my worst
Det er naturligvis ingen selvutvikling uten angsten for at alt kan gå til helvete når som helst, den herlige pedal steelen er drivkraften i “Impending Doom”, som er en tekst som aller mest omhandler endring i livet, der et nytt forhold jager vekk akkurat den følelsen, sakte men sikkert.
Et av platens aller sterkeste spor, både melodimessig og tekstmessig er “Couldn’t Care Less”, et grundig oppgjør med et tidligere forhold – men på en selvutleverende måte som gjør den både litt sint og litt sjarmerende. Det er et skikkelig deilig 70-talls countrysoul-groove på denne, komplett med blåsere. Og denne utfordringen av sjangeren fortsetter på platens mest tilgjengelige spor, vestkystrockeren “Resting Bitch Face”. Det virker å være en naturlig gravitasjon hos nesten alle norske americanaband om dagen, der de havner i vestkystrocken. Denne låter som om Embla og Northern Belle fikk en skikkelig fengende baby. Disse to sporene er også veldig gode eksempler på hvordan vokalisten Embla har utviklet seg og utfordrer seg selv. Det blir spennende å se hvordan lydbildet til Embla utvikler seg i fremtiden.
I det tidligere omtalte radiointervjuet vi gjorde, snakket Embla om at hun hadde fått beskjed om at hun hadde et resting bitch face, og her putter hun enkelt og greit utsagnet inn i en tekst og eier det! Det er tydelig at det egentlig er et oppgjør med beskjeder hun har fått i et forhold. Det er temmelig sårt og dønn ærlig, og jævla tøft gjort. Samtidig er låten et av platens aller mest fengende spor.
So I tried to tell him that
it’s just not natural,
to go around smiling all the time.
De som trodde vi var ferdig i countryland må bare sette seg fint ned i sofaen igjen, for den deilige countryballaden “I’ll Never Love You (Like I Should)” har hentet absolutt alle de fineste elementene fra 70-tallets countryballader, og det er nesten Carpenters-takter over dette her! Teksten er igjen fundamentert i dette bruddet, og det er selvutleverende og så ærlig at det svir.
And I understand
If you want to leave
I would leave myself
If I could
Strykere fyller sistesporet “Affirmations”, som er en låt der produsent Nilsen har tatt frem sin indre Phil Spector (kun produsent-delen, naturligvis), og teksten om selvbekreftelse oppsummerer på mange måter reisen vi har vært gjennom sammen med Embla. Noe av dette kan kanskje høres tungt ut, men det er altså så friskt og livlig og deilig å lytte til at selv om noen av tekstene er relativt tøffe så er dette utelukkende en positiv plate fylt av gode tanker og gode toner – som også tydeliggjøres av latteren til Embla som avslutter siste låt.
Embla & The Karidotters har laget nok en klassiker, og viser helt tydelig at de er Norges aller beste og mest spennende countryband i disse dager. Vi gleder oss til releaseturnéen!
Kjøp plata hos Big Dipper. Eller på konsert når Embla svinger innom. Du finner turnélisten på Facebooksidene til Embla & The Karidotters.
